Følelsen av å finne sin tekst mellom to permer

Jeg har gått et skrivekurs, i regi av Skriveakademiet, et kurs som lærte meg mye om skriving som håndverk. Det fikk meg til å tro på meg selv og mine evner som skribent, selv om jeg fortsatt har utrolig mye å lære. For en tid siden utlyste Skriveakademiet en skrivekonkurranse, og de ønsket seg tekster som omhandlet emnet Håp. Overskuddet av denne boka går til BRiS, en sak jeg naturlig nok støtter, så derfor var det ekstra stas at bidraget mitt ble plukket ut til å være med i boka. Den skal lanseres i november, og jeg gleder meg vilt til å se navnet mitt på trykk. Dette er min aller første tekstutgivelse! 

Som jeg nevnte, så har jeg mye igjen å lære. Derfor har jeg meldt meg på et nytt kurs nå, direkte rettet mot krimsjangeren. Jeg har ikke lenger en drøm om å bli forfatter, jeg har et mål. Så nå er det krim som står i hodet mitt for tiden, og jeg jobber et par timer hver eneste dag med denne boka. For den som ønsker å vite mer om hvordan jeg jobber, er det bare å lese videre, for her er arbeidsmetodene mine så langt:

Jeg har et plott klart. Jeg vet hvem som blir drept, hvordan det skjer og hvem som har gjort det, så jeg vet hvordan boka slutter. Det er ekstremt viktig for meg å ha akkurat dette klart før jeg begynner å skrive for fullt, for ellers har jeg ingen retningslinje, ingen rød tråd å følge. Så har jeg valgt å legge handlingen til den byen jeg kjenner best, nemlig Trondheim. Det vil være politietterforskere som prøver å løse drapet/drapene, så jeg har gjort en god del undersøkelser i forhold til politiarbeid. Personene i boka er ganske klare, jeg har de viktigste på plass og har laget meg egne personbeskrivelser for disse. Jeg vil kjenne dem så godt at jeg vet hva de drømmer om, hva de er redde for og hva de stemmer. Og nå holder jeg på med noe som egentlig er litt kjedelig, men som er essensielt for utviklingen av manus. Det er nemlig flere handlinger som skjer parallelt, og jeg må sørge for at jeg har alle disse klart for meg sånn at jeg kan flette dem inn i hverandre. Derfor lager jeg nå en oversikt over livene til alle de jeg har med i boka, og jeg holder på med en bildecollage over et viktig område, nemlig Ilaparken.

Sånn kan jeg bli godt kjent med personene, med hendelsene og med miljøet i boka, og da kan jeg skildre det så levende som jeg ønsker. Og når jeg har sydd sammen handlingen kan jeg begynne med det virkelig morsomme, som å legge ut spor og villspor sånn at etterforskerne til slutt får mulighet til å løse saken - eller ikke. ;) Det gjenstår å se om de klarer det.

Dette er virkelig en morsom fritidssyssel! 

Hva vil du lese mer av?

Jeg føler at jeg står ved et slags veiskille, og jeg funderer litt på hvor jeg vil med bloggen min. Jeg skriver fordi jeg vil nå mennesker, men jeg vet ikke om jeg når noen. Det er som oftest veldig få kommentarer på innleggene mine, og jeg føler at jeg famler litt i blinde. Selv har jeg gjort meg noen tanker om hva jeg vil skrive om, men jeg vil veldig gjerne også høre hva du som leser liker (og ikke liker) å lese om.

Jeg vil fryktelig gjerne høre fra deg!

Ein farfar i livet - Odd Nordstoga

Reklamefilmen ruller og går, Odd Nordstoga synger om farfaren alle burde ha i livet. Epler og jordbær, natur og vennskap. Den voksne viser barnet, kunnskap og kompetanse overføres fra en generasjon til en annen. Og bak alt det vakre høres fortsatt stemmen til Odd, som synger om ham, den vise, den kloke, som alle burde ha i livet. For det er det beste som fins.

Ein farfar i livet skull? alle ha
Ein goffa å springe ned til
som alltid har lyst på ein kaffikopp
og til å kaste bort tid på ein liten kropp
Ja, ein farfar i livet skull? alle ha

En liten kropp, så vever, så uskyldig. Så lett å lede, så lett å håndtere. Så tilgjengelig, så sårbar. En liten kropp.

Ein farfar i livet skull? alle ha
Ein bessfar å vende seg til
med alt som ein går rundt og lurar på
I Farfar sitt naust er det alltid råd
Ja, ein farfar i livet skull? alle ha

En liten kropp. Klar til å ta fatt på livet, til å spre sine vinger og fly. Farfar er klar til å vise vei, og i farfars naust river han vingene av, lar den vesle kroppen ligge igjen blodig og forslått, vingestukket og ødelagt. Farfar viser vei, se du vesle kropp, ditt liv er for alltid ødelagt, men jeg bryr meg ikke, jeg kan bruke deg som jeg vil, for du er ingenting, og du vil alltid være ingenting. Ja, en slik en skulle alle ha.

Ein farfar i kjeledress skull? alle ha
som luktar av olje og sjø
Og med lommene fulle av gamalt skrot
Det er mykje få bruk for i Goffas rot
Ja, ein farfar i livet skull? alle ha

I farfars naust blir kjeledressen tatt av, som lukter olje og sjø. Lommene, som er fulle av gamalt skrot, blir aldri tømt. Farfar har viktigere ting fore. Farfars munn lukter tobakk og lakris, sur, gammel mann. Farfars tunge brøyter seg vei der han finner det for godt, hører ikke spede rop om å stoppe, lytter ikke til den svake hulkingen. Farfar er opptatt.

Ein farfar sitt fang det er godt å ha
For Farfar har vore her før
Med heile sitt liv ligg han framom deg
Og spør du, ja, Bessfar han viser veg
Ja, ein farfar i livet skull? alle ha

Ja, farfar har vore her før. Han har hatt flere barn i naustet sitt, som først har fått sitte på fanget, lurt til å tro at de er trygge, og så ødelegger han dem. Bessfar viser vei, med heile sitt liv ligg han framom deg. Hele sitt liv, brolagt med ødelagte barnesinn, og nå er det jeg som er i fokus. Han vil gjerne fortsette i naustet, men han vet at veggene er tynne, skrik og rop om hjelp vil høres, så derfor tar han meg med til farfars båt. Og når farfars båt ligger i ro langt ute på havet, der bare måkene og bølgene kan høre redselshylene, der bryter han seg på meg, der kjører han seg inn i den vesle kroppen, der river han meg opp innvendig, der tar han fra meg alt jeg hadde og alt jeg får og ingen hører skrikene mine, ikke der, ikke natt etter natt der jeg våkner livredd, helt alene, ingen hører skrikene mine. For farfar har vist vei, han har fortalt meg hvem jeg er og hvem jeg alltid skal være, og jeg sitter skjelvende i en krok og skjønner ingenting.

Ja, en slik farfar skulle alle ha.

Beklager at jeg ikke synger med, Odd.

Don't bite the hand that feeds you

Jeg er ikke fan av overskrifter på engelsk, men i dette tilfellet passer den engelske versjonen av ordtaket bedre enn den norske. Skal man prøve på en forklaring på dette vil det si at man ikke skal vende seg mot dem man er avhengig av. Det er akkurat dette ordtaket som dukker opp i hodet mitt når jeg leser innleggene og  kommentarfeltet til Caroline Berg Eriksen. Men før jeg går videre med innlegget mitt vil jeg klargjøre en ting: Kvinneguidens nettforum er et av Norges største diskusjonsfora, og i et underforum kalt Rampelyset diskuteres kjente personer, norske bloggere inkludert. Mange bloggere betegner Kvinneguidens brukere som mobbere og nettroll, fordi de kan være kritiske. Forumet er godt moderert og hatefulle ytringer og mobbing får ikke stå, så diskusjonen er stort sett meget saklig og deltakerne kommer med konstruktive innlegg om bloggerne og deres gjøren og laden. Noen av argumentene dere kommer til å lese i dette innlegget er skrevet av andre brukere på KG, jeg har bare tatt meg den frihet å gjengi dem her for å gjøre dette innlegget bedre. 

Caroline Berg Eriksen har uttalt at hun ønsker at bloggen hennes skal oppleves som et glanset magasin. Derfor er alle bilder nøye uttenkt og grundig bearbeidet for å gjøre dem så lekre som mulig, og innleggene er holdt i en lett tone uten de store ord, med tema som er enkle og gir lite rom for refleksjon. Hun fremstår som tilnærmet perfekt i innleggene sine, og derfor er det så utrolig merkelig at tonen endrer seg dramatisk i kommentarfeltene. Her pakkes den "perfekte" Caroline bort, her er det ingen rosa pysj og bedroom eyes når hun går løs på de som våger å poste en kritisk kommentar. Her gjengir jeg en kommentar fra KG-bruker Aricia:

Det er noe veldig rart med motsetningen mellom den uttalte "feelgood"-stemningen blogginnleggene er ment å skape (dette har hun vel eksplisitt bekreftet), og strategiene hun tar i bruk for å slå ned kritikk i kommentarfeltet. Retorikken og virkemidlene totalt sett i blogginnleggene er en slags "dagbok fra pikerommet møter Ellos-katalogen", mens kommentarfeltet mer tar i bruk diskusjonsteknikker fra kommentarfelt under politiske artikler i nettavisene.

Det er forsket på kommentarfeltsretorikk og -psykologi. Et trekk som er typisk er bipolarisering, dvs at selve kommentarfeltformen har en tendens til å forsterke motsetninger, ofte på en fordummende og usaklig måte, og resultere i såkalt skyttergravsretorikk. Denne bipolariseringen og brutaliseringen henger sammen med anonymiteten og distansen til motdebattantene kommunikasjon på nett medfører - normale sosiale kontrollmekanismer og selvsensur svekkes. På en måte er det jo denne logikken Trump har overført til stryingsmetodene av USA, han har tatt med kommentarfeltretorikken inn i Det hvite hus.

Jeg tror derfor at CBE ikke bare risikerer å ikke treffe leserne med de hissige motsvarene i kommentarfeltet sitt, dvs at hun kun treffer de som allerede måtte være enige i reaksjonene hennes, og bare nikker megetsigende uansett hvor krasst hun svarer. Men hun skaper og forsterker faktisk også motstanden hun etter sigende forsøker å slå ned, gjennom å framelske bipolariseringen i kommentarfeltet sitt. Hun lager på sett og vis leserne hun etter sigende ikke vil ha, og hun gjør kommentarfeltet til en slagmark der man enten må være for eller mot, og der stemningen fort blir kald og giftig, slik at det sprakende leirbålet fra blogginnleggene bare blir liggende forlatt igjen og ryke litt. 

Vil hun dette? Vet hun dette? Eller er hun bare ute av stand til å la den minste kritikk stå uimotsagt, uansett konsekvenser? Praksisen med å sensurere balansert kritikk, men slippe igjennom stygge angrep, tyder jo på at bipolariseringen er et mål for henne. Men kanskje tror hun det skal få alle over på den rette siden? Da tror jeg hun feilvurderer. Slik jeg oppfatter det blir i stedet tonen på bloggen styggere totalt sett, og hun gjør sin egen stemme veldig motsigelsesfull pga kontrasten mellom den innsmigrende reklamestemmen i innleggene og den sarkastiske forurettede kverulanten i kommentarfeltet.

Caroline stopper de fleste kritiske kommentarer som blir postet under innleggene hennes. Ingen av mine egne kommentarer har sluppet igjennom nåløyet, bortsett fra da jeg kommenterte de fantastiske kragebeina hennes og lurte på hvordan hun jobbet for å få dem så flotte... Likevel hender det at negative kommentarer blir postet, for så å bli maltraktert av tilhengerne hennes. Det er en kjent sak at Lars Kristian ofte skrev flammende tilsvar til slike kommentarer under falske navn, men etter at kommentarjukset ble offentlig kjent, fjernet de muligheten til å sjekke hvem som har skrevet hva. Man kan jo undres over akkurat denne manøveren, all den tid det ofte dukker opp iherdige forsvarere med mistenkelig lik setningsoppbygging, tegnsetting og ordforråd. Det må være noen som befinner seg i den indre sirkel som får seg til å kommentere på en så direkte, forulempet måte. Caroline har selv sagt at hun ikke godkjenner negative kommentarer fordi hun ikke vil ha bråk i kommentarfeltet sitt. Hvorfor lar hun da slike "søppelkommentarer" bli publisert? Virker ikke det mot sin hensikt?

Hva tenker dere?

Dette er det beste du kan gjøre for deg selv og din helse, kvinne

Det er atter en gang tid for å plukke frem den rosa sløyfa vår, for å vise at vi støtter kampen mot brystkreft. Store butikkjeder fronter denne kampanjen for Kreftforeningen, og spør om du ikke vil kjøpe en sløyfe eller en refleks når du handler, og store bloggere lager vakre innlegg med seg selv i fokus for å få deg til å kjøpe en sløyfe eller ti. Jeg har ikke tenkt å be deg kjøpe en sløyfe. Jeg har heller ikke tenkt å be deg om å støtte kreftsaken på andre måter, selv om dette er en langt bedre måte å støtte denne viktige saken. Nei, jeg vil at du spanderer fem minutter i dusjen, én gang i måneden, for å sjekke brystene dine.

Det beste er å sjekke brystene på samme tidspunkt i syklusen hver måned. Strekk venstre arm opp, se for deg brystet som en klokke og jobb systematisk gjennom brystvevet, time for time. Gjør deg godt kjent med alle de normale klumpene og raritetene inni brystet, da er det enkelt å oppdage det hvis noe ikke stemmer. Nedenfor ser du en veldig flott oversikt over hva du bør være oppmerksom på, men husk, selv om du kjenner eller ser en endring, trenger det ikke å være kreft. Noen forandringer er normale, men hvis du er i tvil - kontakt legen din ved følgende tegn:

- en klump som ikke har vært der før

- plutselige søkk i huden

- sår i huden

- røde områder som føles varme

- utsondring av væske

- plutselig tydelige blodårer

- innsunken brystvorte

- endring i størrelse eller form

- hud som kjennes ut som appelsinskall

En kreftsvulst er som en hard, liten klump som ikke kan flyttes, som kjennes ut som en sitronstein

know your lemons worldwide breast cancer poster

Jeg har nettopp hatt denne samtalen med min tenåringsdatter, for å sikre at hun gjør dette til en rutine. Jeg har også bestilt time for å ta celleprøve av livmorhalsen. Kreft er en grusom sykdom, men de fleste typer har gode prognoser, spesielt hvis den blir oppdaget tidlig.

Ta vare på deg selv.

En klok mann og hans syn på livet

Jeg er hva mange vil kalle en naiv person. Jeg har nemlig troen på det gode i mennesket, og mener at verden ville ha vært et bedre sted dersom mennesker kunne lære seg å leve sammen fremfor å fokusere på ulikheter og frykte det ukjente. Jeg tror også at mennesket kunne hatt det bedre med seg selv dersom de kunne se seg selv i et mildere lys, men jeg har aldri vært i stand til å uttrykke det jeg mener i ord. Derfor ble jeg så glad da jeg fant levereglene til en av klodens klokeste menn, nemlig Dalai Lama. (OK, jeg fant en youtubevideo som hevder å ha tilgang til Lamaen indre liv, og ettersom jeg har lært at man aldri skal stole blindt på det man leser (noe som kalles kildekritikk) så tar jeg opprinnelsen med en klype salt. Jeg synes likevel at disse levereglene er meget gode, og jeg prøver å følge disse så godt jeg kan, Lama eller ei.)

1. Husk alltid at stor kjærlighet og store oppnåelser medfører stor risiko

2. Når du taper, ikke tap det du lærte av det

3. Ha respekt for deg selv, respekt for andre og ta ansvar for dine egne handlinger

4. Å ikke få det du vil ha kan noen ganger være et lykketreff

5. Lær reglene, sånn at du vet hvordan du kan bryte dem ordentlig

6. Ikke la en liten uenighet skade et godt vennskap

7. Når du innser at du har begått en feil, gjør alt du kan for å rette den opp

8: Bruk litt tid alene hver dag

9. Vær åpen for forandring, men ikke gi slipp på dine verdier

10. Taushet er noen ganger det beste svaret

11. Lev et godt, ærbart liv, sånn at du kan tenke tilbake på det når du blir eldre og du kan nyte det en gang til

12. En kjærlig atmosfære i hjemmet ditt er grunnlaget for livet ditt

13. I uenigheter med dine kjære, hold deg til det aktuelle temaet. Ikke trekk inn ting fra fortiden

14. Del din kunnskap. Det er en måte å oppnå udødelighet på

15. Behandle planeten vår varsomt

16. Dra til et sted du aldri har vært før en gang i året

17. Husk at det beste forholdet er det der deres kjærlighet for hverandre er større enn hvor mye dere trenger hverandre

18. Mål din suksess etter hvor mye du måtte gi opp for å oppnå den

Early on it today - uka som gikk

- inneholder omtrent ingen reklame i det hele tatt -

God morgen, søte dere. 

Åh, jeg har så mye å gjøre for tiden at jeg nesten ikke rekker å sette meg ned for å skrive noen søte ord til dere, søte lesere. Jeg tenkte at jeg skulle benytte anledningen til å fortelle litt om uka som gikk.

Mandager er de beste dagene i uka, altså, for det er såå deilig å føle at hverdagen er i gang. Jeg simpelthen ELSKER rutiner, og hverdager er de beste. Jeg liker å starte dagen tidlig, og begynner dagen med litt løping. Dere kan selvfølgelig følge med på treningen min på Snapchat, for der legger jeg ut alt jeg har trent for å sørge for at jeg ser best mulig ut og for at folk kan kjenne at de er misunnelige på meg. Helst løper jeg med en fancy termokopp med deilig kaffe i, for livet er ikke komplett uten kaffe, ikke sant?

Hverdagene mine er hektiske, men jeg føler meg så privilegert som får lov til å leve av å blogge om livet mitt. Jobben tar all tiden min, jeg løper fra møte til møte og jeg har fryktelig mye å gjøre. Heldigvis har jeg kaffen min da, jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten kaffen min. Den er min trofaste følgesvenn når jeg jobber, den står ved min side både hos frisøren, hos negledesigneren og hos hudpleieren. I dag har jeg hatt møter med en sponsor, der vi har snakket om hvordan jeg best mulig kan lure produktet deres inn i bloggen, sånn at det ser mest mulig naturlig ut. Det er jo ingen vits i å gjøre det alt for tydelig at jeg ønsker å utnytte leserne mine, er det? Jeg er sikker på at dere er enige, søte dere.

Hvor var jeg? Jo, på tirsdag måtte jeg dra til Oslo for å hente en sponset kake til det store selskapet jeg planlegger. Det er en milepæl dette, og den må feires så overdådig som mulig. Da er det verdt det å måtte kjøre så langt og bruke så mye tid, for hovedgjesten i selskapet betyr alt for meg. Tenk, den søte lille hunden min fyller tre år og sju måneder! Jeg har fått masse uvurderlig hjelp og spons av min kjære samarbeidspartner Hysteriske ting, som har laget en fantastisk ballongbue formet som et kjøttbein. Jeg vet jo at dere elsker innleggene mine og at jeg er en stor inspirasjon for dere, så derfor forteller jeg dere ALT dere trenger å vite om hvor jeg har fått kjøpt ting, sånn at dere kan bruke mye penger samt at jeg tjener fett på at dere handler der.

På onsdag brukte jeg mine fantastiske kreative evner til å lage noen flere dekorasjoner til selskapet, jeg laget en vakker vegg av noen gamle planker og fylte den med bilder av den kjære vofsen min i rammer av ekte kjøttbein. Det er så gøy å følge med på utviklingen hennes, ikke sant? Så har jeg fått sponset laget deilige cupcakes med ekte sjokolade, og hovedgjesten min har visst fått en ny favoritt, haha. Jeg har fått reaksjoner i kommentarfeltet på at hunder ikke tåler sjokolade, men de er bare misunnelige på meg og suksessen min og jeg stoler på meg selv og min dømmekraft. Er dere ikke enige, søte dere? Jeg driver jo ikke med farlige ting, jeg som vet best.

På torsdag måtte jeg rett og slett rydde litt i skapet mitt. Jeg har ikke mye der, bare 300 par sko, en hel haug med klær jeg har blitt sponset med fått, og så har jeg et skap bare til sminke, men der er det ikke mer enn en fire-fem fulle bæreposer. Såpass mye må man jo ha, ikke sant, når man lever av å være vakker og perfekt? Jeg lover å legge ut masse bilder av de forskjellige antrekkene mine senere, lett krydret med vesker og sko fra egen kolleksjon, uten merking. Altså, leserne mine er jo ikke dumme, de vet jo at jeg bruker dem for å tjene bøttevis med penger, og de har forlengst skjønt at jeg drives av griskhet og gjør alt for å få så mye penger ut av annonsører og samarbeidspartnere som mulig. 

Endelig kom fredagen! Det er såå godt å få lov til å slippe hverdagen, for den er jo ærlig talt oppskrytt, ikke sant? Jeg har nesten ikke sett min kjære i denne uka, han har vært så utrolig opptatt av å ta bilder av meg i alle mulige situasjoner, alltid med min venstre side i fokus, og han har sittet ved siden av meg på kontoret og photoshoppa bildene mine for at jeg skal ta meg best mulig ut. Jeg simpelthen ELSKER det kontoret, det viser nøyaktig hvem jeg er. For jeg er feminist og stolt av det. Mannen min og jeg skal kose oss i kveld, vi har et eget rom i huset vårt der vi kan nyte våre sigarer og vår whisky sour i ro og mak, og kanskje bla gjennom den boka han laget om meg. Det må jo være kvalitetslitteratur, ikke sant? Jeg ELSKER bøker, jeg leser bok så ofte jeg kan, så lenge jeg slipper å lese den, og derfor har jeg valgt å reklamere for lydbøker. Det er jo det samme, ikke sant?

I dag er det lørdag, og jeg har fått litt tid mellom slagene til å skrive. Jeg har på meg den lekre Gannigenseren min som jeg ikke har fått sponset, for den er så fin. Andre mennesker driver og kopierer den genseren, de strikker den selv! Har du hørt slikt tull? Jeg foretrekker å kjøpe mine egne ting, da vet jeg at de er ekte, og jo dyrere de er, jo bedre er det. Og hvis dere skulle slumpe til å se prislappen på noen av plaggene er det virkelig ikke noe å feste seg ved, jeg driver nemlig ikke med så lavmåls affærer som å levere tilbake plagg etter fotografering. Og hvis dere skulle lure, så er alle plaggene mine i størrelse XS. jeg tar alltid den aller minste størrelsen, fordi jeg er så slank at jeg må bruke så små plagg. Ikke tenk så mye på kroppen min, kjære lesere, den er nærmest uoppnåelig, samtidig som jeg oppfordrer alle til å prøve å bli så slank som meg. Der har min kjære mann vært veldig behjelpelig, både ved å redigere meg tynnere, og å ruske opp litt i kommentarfeltene mine. Joda, det hender han gjør det under falskt navn, men det er ingen som kan finne ut av det lenger, så da skjer det ikke.

Jeg er så GLAD for at jeg er så flink til så mye! Se bare på huset vårt! Da vi kjøpte det var det i følge megleren et herskapelig hus, men herskapelig er vel bare et annet ord for "gammelt", er det ikke? Banebrytende som jeg er, satte jeg jo straks i gang med å pusse opp, og alt som var mørkt ble lyst, og alt som var lyst ble mørkt, og vi sørget for at vi fjernet det meste av særpreg i bygningen. Jeg mener, vi må jo fornye oss, og jeg har merket en klar økning i salget av mørk maling, overdimensjonerte møbler og tunge speil. Vi tar stilen "gotisk bordell" til nye høyder!

Håper dere ble glade for å få et nytt innlegg fra meg. Jeg vet jo at mange av dere bare går og venter på at jeg skal si noe lurt til dere. Har dere spørsmål, er det bare å spørre i kommentarfeltet. Jeg poster absolutt alle kommentarer, uten unntak, så lenge de ikke er negative, kritiske eller slemme. Noen ganger kan det hende at jeg sletter kommentarer som allerede er godkjent, men en kvinne har rett til å ombestemme seg, ikke sant?

PS: Som en bonus tenkte jeg å vise dere hvordan min mann jobber med bildene mine. Det er jo nesten ikke forskjell her, sant?

Photoshop wizard 'Photoshop Surgeon' transforms a 100 year old woman into a 20 year old woman

Kilde

Hvorfor svarer du ikke på spørsmålene mine, Caroline?

I går skrev jeg et innlegg her på bloggen der jeg stiller deg flere direkte spørsmål angående ettårsdagen til din yngste datter og hvordan du bruker dette kommersielt. Jeg skrev en kommentar på bloggen din der jeg linket til min egen blogg, med bønn om at du svarer meg. Men, ikke overraskende ble ikke kommentaren godkjent, og jeg har ikke hørt et ord fra deg.

Hvorfor vil du ikke svare, Caroline?

Er det fordi du mener at jeg ikke er viktig nok for deg til at du tar deg tid til å svare? Er det fordi den merkevaren du har bygd opp ikke har plass til kritiske kommentarer, så du avfeier det som misunnelse? Er du så fullstendig uenig med meg at det å skulle svare virker totalt meningsløst? Eller er det fordi du ser at jeg har mange gode poeng, og at det blir for vanskelig å skulle svare i samsvar med den Caroline du viser på bloggen?

Du virker som en oppegående person, Caroline, så jeg skulle ønske at du kunne vise flere sider av deg på bloggen. Jeg skulle ønske at du kunne se bort fra det overfladiske, fra de tingene som ikke betyr noe som helst i det store bildet. Jeg skulle ønske du kunne vise at også du er bekymret over den retningen verden har tatt i den senere tid, at du også kunne ha vært en røst som stiller spørsmål ved autoriteter og inngrodde handlingsmønstre. Du har mange lesere og en sterk røst, tenk så mye godt du kunne ha fått til med den plattformen du har! Og det kan jeg innrømme, jeg skulle gjerne hatt et så stort publikum. Men ellers er det ikke misunnelse som får meg til å skrive dette. Jeg har hatt et langt og vondt liv med mye motgang, og jeg har mang en gang ønsket meg bort fra dette livet. Men jeg har funnet styrke i meg selv til å ta tak i alt det vonde, og jeg har kommet gjennom dette helvetet sterkere enn jeg noensinne hadde håpet på. Jeg har nå et meningsfylt liv der jeg får lov til å undervise fantastisk norsk ungdom, jeg er i ferd med å realisere drømmen om å bli forfatter, jeg har en herlig familie og gode venner og jeg ville ikke ha byttet med noen.

Når man har opplevd så mye vondt i livet ser man godt hva som er viktig, og jeg nekter å tro at du ikke tenker over livet på en annen måte enn det du viser på bloggen. Kan du ikke bruke stemmen din til å bidra til at andre mennesker får det bedre?

Jeg prøver atter en gang å kommentere på bloggen din. Jeg håper at kommentaren blir godkjent denne gangen.

Hvem er egentlig United Influencers?

Jeg har flere ganger delt kritiske innlegg om Caroline Berg Eriksens blogg, blant annet her, her og her. Jeg har stilt spørsmål ved hennes firma, hennes ansvar i forhold til kropp og holdninger til overvekt, og ikke minst, hennes hensynsløse eksponering av barn i ervervsmessig øyemed. I dag har jeg lyst til å ta et steg tilbake og se på dette bloggnettverket CBE blogger fra, nemlig United Influencers. Dette selskapet ble dannet i 2014, som nå lever av å koble influencers til merkevarer i både Norge og Sverige. 

Hva er egentlig en "influencer"? Vi har ikke et godt ord som kan beskrive hva dette begrepet innebærer, det nærmeste vi kommer er å kalle det "en som pårvirker" eller "en som har innflytelse. Når jeg søker etter betydningen av "å påvirke" blir jeg sendt til Store Norske Leksikons definisjon av "innflytelse": 

Innflytelse, en aktørs evne til å få en annen, eller flere andre aktører, til å tenke eller handle på en annen måte enn vedkommende ellers ville ha gjort. Det er slik sett en form for maktutøvelse. Aktøren kan være en person, organisasjon eller stat.

Det dette bloggnettverket gjør er å koble sammen mennesker som har en påvirkningsmakt i samfunnet, fortrinnsvis i sosiale medier, med kommersielle aktører som kun er ute etter en ting; nemlig å selge produktene sine. Dette gir uante muligheter, en slik måte å drive markedsføring på er ny og er ikke godt nok regulert i dagens marked og vi får da reklame og sponsede produkter presentert i en personlig innpakning som gjør at det er vanskelig å definere hva som er hva. I følge unitedinfluencers.no har de 91 "influencers", stort sett unge kvinner med fokus på sminke, mote eller interiør. Til sammen har de nærmere 7 millioner følgere, drøye 57 000 nye følgere hver uke og omtrent 750 000 responser hver uke.

Øverst på denne lista har vi ikke overraskende carolinebergeriksen.no, en blogger som har bygget opp en stor virksomhet rundt dette. Tar vi en titt på selskapet bak bloggen, Treasures AS, i Brønnøysundregisteret finner vi følgende definisjon på deres virksomhet: "Bloggvirksomhet for salg av annonseplass til bedriftskunder og annet som naturlig faller sammen med dette."

Sagt i rene ord: Bloggere bygger seg opp en leserskare og bruker så sin innflytelse til å selge så mye som mulig. Annonsørene utnytter bloggernes griskhet, som er villige til å gjøre omtrent hva som helst for lettjente penger, uten å ta særlig hensyn til merking av spons og reklame - en gråsone som blir utnyttet til det fulle. Når det ikke foreligger klare retningslinjer for dette virker det som om det er fritt frem for alle aktører, og Vær Varsom-plakaten er det ingen som tar hensyn til. 

Spesielt unge mennesker er sårbare overfor en slik påvirkning, og klarer som oftest ikke å navigere i dette ulne landskapet. Det er også meget bekymringsfullt at såkalte mammabloggere uhindret har tilgang til å bruke egne barn i markedsføring. Vi er nødt til å få på plass langt klarere retningslinjer for markedsføring via sosiale medier, og det må innføres sanksjoner så snart som mulig for å hindre at det påføres varig skade på disse bloggerbarna som aldri har bedt om å bli eksponert på denne måten. 

 

Fra en mor til en annen - Caroline Berg Eriksen

Caroline, jeg velger å stile dette innlegget direkte til deg. Jeg har skrevet om deg tidligere i denne bloggen, men har da omtalt deg i tredje person. Dette fordi jeg stort sett har vært kritisk til bloggeren Caroline Berg Eriksen, ikke personen. Nå har skillet mellom blogger og person blitt så utvisket at det ikke er mulig å definere tydelig når du bruker de forskjellige rollene, og jeg gjetter at du ikke klarer å gjøre det heller. Så denne gangen snakker jeg direkte til deg, bare for å gjøre det helt klart.

Du har et relativt nytt yrke. Du har oppnådd stor suksess med bloggen din, og bedriften din genererer store inntekter. Hatten av for deg. Du har klart å finne en unik tone i innleggene dine, som gjør at du klarer å bake inn reklame, spons og gaver i privatlivet ditt, i en lett, pludrende tone som går rett hjem hos mange. Mange av leserne dine føler at de kjenner deg, og de føler at du snakker direkte til dem. Dere er venninner, tenker de, og ser ikke at det kun er enveiskommunikasjon. Jeg er oppriktig imponert, dette klarer du veldig godt. Rent visuelt er også bloggen din en estetisk nytelse, det er flotte bilder (av ikke fullt så flotte motiv), og jeg er sikker på at noen av bildene nesten ikke er redigert i det hele tatt. 

Jeg er mamma og pedagog, og vet at man alltid skal starte med noe positivt når man skal gi tilbakemelding på noe. Oppdrag utført. Nå legger jeg bort pedagogen i meg og snakker til deg som mamma, dette er fra en mamma til en annen:

Din yngste datter har nettopp feiret ettårsdagen sin.

Dette ble behørig dokumentert på bloggen din, og hele innlegget dreide seg om selskapet, maten og pynten - med en ettåring som hovedperson. Caroline, dette er datteren din, et levende, selvstendig menneske som trenger foreldrene sine mest av alt i hele verden. Hun trenger dere for omsorg og kjærlighet, og hun trenger dere som rollemodeller når hun vokser opp. Hun trenger råd og veiledning på hvordan hun kan utvikle seg som menneske, og hun trenger å få prøve og feile i sin søken på å finne hvem hun er. Dette er et enormt ansvar for dere som foreldre, og ikke minst for deg som kvinne. Det er deg hun kommer til å se opp til, og det er deg hun kommer til å prøve å etterligne. Hvordan tror du det vil være å vokse opp i familien Berg Eriksen? Dette er en familie som lever av å selge seg selv. Dette er en familie som hensynsløst bruker barna sine som levende reklameplakater. Dette er en familie som er villig til å reklamere for nær sagt hva som helst, så lenge det gir penger i kassa. Dette er en familie som er villig til å redigere sannheten, villig til å utgi seg for å være andre personer, villig til å lyve og bedra - for å tjene penger. Dette er også en familie som mener at det er best å være tynn, og at pizza og sjokolade kun kan nytes i små mengder, som belønning etter en hard treningsøkt. Hvilket signal sender det til datteren din, Caroline? Vil du overføre disse holdningene til henne? Hva vil skje dersom hun ikke har arvet sin mors syltynne kropp? Hva vil skje dersom hun får pupper og lår som ligner mer på Beyoncé enn på deg? Vil faren hennes bodyshame henne også? Vil han (under et falskt navn) gå i strupen på henne som han gjorde på en fjortenårig leser av bloggen som fortalte om sin smerte?

Under den blankpolerte fasaden din banker det et varmt hjerte, Caroline. Kan du med hånda på hjertet si at denne eksponeringen av barnet ditt ikke vil påføre henne skade? Kan du leve med at du tvinger henne inn i en rolle hun kanskje ikke ønsker? Du skriver i bursdagsinnlegget at cupcakes kanskje er hennes nye favoritt. Er ikke det et fantastisk sammentreff, at hun viser seg å elske nøyaktig det produktet du har valgt for å reklamere for? Og hvis dette er standarden for en ettårsdag, en milepæl for foreldrene, ikke barnet, hvordan blir de påfølgende bursdagene hvis du skal toppe dette? For ikke å snakke om konfirmasjonen eller bryllupet hennes? Vil du fortsette å fronte et slikt massivt overforbruk i en vestlig verden som trenger å kutte ned på forbruket sitt? 

Jeg er bekymret på hennes vegne, Caroline. Jeg er også bekymret på dine vegne. Det kommer en dag da barna våre begynner å reagere på foreldrenes holdninger og interesser, på hvordan foreldrene har påvirket deres egen oppvekst. Jeg tror du snart vil angre på at du har solgt sjela di til Mammon, og at du vil angre ekstra mye på at du også solgte barna dine. Du har ikke feiret denne bursdagen for datteren din sin skyld. Du har feiret den for annonsører og sponsorer. Alle foreldre har gjort ting de angrer på senere i forholdet til barna sine, men de fleste jobber knallhardt for å minske konsekvensene. Du gjør akkurat det motsatte. Hva er egentlig prisen på ditt barns privatliv? Hvor lite skal til?

På slutten av innlegget ditt skriver du at det snart er fireårsdag. Jeg gruer meg allerede.

A penniless mother hides
her face in shame after
putting her children for
sale Chicago 1948

Jeg fikk assosiasjoner til dette bildet da jeg skrev. Bildet er lånt herfra.

Nå begynner den virkelige høsten

Jeg elsker at vi har fire distinkte årstider her i barteland. Sommeren har til tider vært fraværende, men for meg som ikke er så glad i varme gjør det absolutt ingenting. Våren er min favoritt, når snøen forsvinner og verden våkner til liv, grønne spirer som kjemper seg opp i lyset og flortynt løv som folder seg ut for å suge til seg varmen fra sola. Våren er beviset på at verden lever, at jeg lever, og våren er vidunderlig. Men egentlig faller jeg mest til ro når høsten senker seg over land og by og jorda trekker tilbake kreftene sine og samler dem under jorda, klar til bruk når våren igjen kommer. Det er når mørket kommer sigende at jeg puster, det er når vinden pisker regnet mot ruta at jeg kroer meg sammen under et teppe med en god bok og en kopp te, og virkelig nyter tilværelsen.

De siste dagene har været vært vidunderlig, sol fra skyfri, glassklar himmel og behagelige temperaturer har gitt oss en liten ekstrasommer, men for meg betyr det bare forventninger. Når været er fint, skal man være ute, og denne vissheten tynger meg. For det er ofte at jeg ikke klarer å være ute, jeg sitter heller inne med persiennene nede og kjenner på alt jeg burde ha gjort utendørs. Men i dag, første oktober er været sånn som jeg liker det. Litt vind og litt regn, perfekt vær til innendørsaktiviteter og kos. Da finner jeg kanskje tilbake til gode arbeidsvaner også, spesielt når det gjelder skriving. Nå er det litt på lykke og fromme, mens jeg så inderlig godt vet at jeg ikke kan sitte og vente på inspirasjon. En bok blir ikke til av seg selv, det krever nitidig jobbing og masse disiplin. Håpet er at jeg klarer å ta meg selv i nakken og gyve løs på arbeidet mitt igjen.

Hvilken årstid er din favoritt, og hvorfor?

Å utfordre seg selv

Jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å ignorere meg selv og mine behov. Til tider har det gått så langt at det har vært bevisst skading, men grunntanken min, selve grunnlaget for min eksistens, har vært at jeg ikke fortjener å ha det bra. Dette har vist seg på mange måter, jeg har gjort mange ting for å underbygge denne grunntanken og har derfor bekreftet denne livsløgnen gjennom handling. Dessverre har dette også gitt seg utslag i at jeg har latt være å gjøre ting, nettopp fordi de handlingene hadde vært bra for meg. Jeg har latt være å betale regninger, for å kjenne på skammen over å få en purring. Jeg har latt være å gå til legen for helseproblemer, fordi jeg heller fortjente å lide. Og ikke minst, jeg har latt være å gå til tannlegen. 

Tannleger er dyre, og jeg har ikke ønsket å bruke penger på meg selv. Derfor har jeg gått så lenge med tannsmerter at jeg til slutt har måttet kapitulere, og har derfor måttet rotfylle tenner, og enda verre, trekke tenner. Ikke bra. Nå er det lenge siden jeg har vært hos tannlegen, og da smertene i munnen var så intense at jeg ikke klarte å sove om natta, da måtte jeg gjøre noe. Den forrige tannlegen jeg gikk til var en idiot, så jeg tok kontakt med en organisasjon som har oversikt over tannleger som er spesialister i å behandle mennesker som har opplevd terror og overgrep. Legg merke til at disse to er sidestilte.

I forrige uke tok jeg mot til meg og oppsøkte en slik tannlege. Smertene var store, og jeg var redd. Redd for smerte, redd for å være uten kontroll, men mest av alt redd for å måtte sitte stille mens andre tok seg til rette i munnen min. Det har vært en del av mitt traume, og selv i en alder av 46 så er dette skremmende. Det viste seg at smertene mine var et resultat av en betennelse, og da jeg fikk antibiotika gikk de verste smertene over. Den gamle meg ville da ha pustet lettet ut og kansellert den påfølgende tannlegetimen. Men, jeg visste at det var mye som var galt i munnen min, så jeg gikk til tannlegen i dag for å rette opp noe av dette. Jeg måtte ikke, men jeg gjorde det likevel. Og det, min venn, det er et solid bevis på at jeg endelig, endelig er på riktig vei. Jeg gjorde det som ville være bra for meg i lengden, en tanke som har vært fullstendig ukjent for meg så lenge.

Jeg er så utrolig stolt over meg selv! Og jeg vet at jeg må tilbake to ganger til for å rette opp i ting, men nå skremmer det meg ikke så mye lenger. Jeg var i trygge hender i dag, og jeg gjennomførte. Helt utrolig. 

Refleksjoner rundt bloggen min

Det har vært stille fra meg noen dager nå. Etter at jeg skrev innlegget om Anna Rasmussen og dristet meg til å legge ut linken på en Facebookside har leserne strømmet på, og det har vært en underlig opplevelse. Det jeg fryktet aller mest da jeg la ut innlegget var å bli hudflettet av blodfansen hennes. Merkelig nok skjedde ikke dette, det har vært tyst som i graven i kommentarfeltet mitt. Ingen har reagert, verken positivt eller negativt, og jeg føler at alt har eksistert i et vakuum på bloggen. Det er som om jeg bare venter på at leserne skal flykte, sånn at jeg kan gå tilbake til å blogge for ti-femten personer. Jeg har altså ikke siktet meg inn på å kapre førsteplassen på blogglista, tvert i mot. :)

Jeg har fortsatt ikke funnet min "stemme" her på bloggen. Jeg har mange kategorier, men ingen av dem representerer den virkelige meg. Best respons får jeg på innlegg som omhandler samfunnsaktuelle tema, men jeg føler meg ikke kompetent nok til å mene mye om mangt. Så, jeg kan enten holde meg tilbake og fortsette med bilder av katter, hage og en og annen kake, eller jeg kan legge fra meg den dårlige selvtilliten og heller øve meg på å bli bedre til å skrive samfunnsaktuelle tema. For jeg har jo en mening, jeg er bare ikke så flink til å uttrykke den.

Av en eller annen grunn sto TV2 Livsstil på da jeg kom hjem fra jobb i dag, og der kom programmet "Bloggerne". Jeg har aldri sett introen før, og den traff meg skikkelig. Bloggerne har en drøm, og et ønske om å dele. Den setningen traff meg, og fikk meg til å tenke. Jeg har jo en drøm jeg også, men den er ullen og utydelig, og jeg må sette ord på den. Kanskje jeg da kan finne min stemme, og ikke føle at det jeg skriver er for flaut til å ha mange lesere. 

Jeg avslutter med bilde av pusen min som jobber med å opprettholde veskebalansen.

Åpenhet på blogg til enhver pris?

Anne Brith Davidsen startet sin bloggevirksomhet som bakeblogger, og tryllet frem de lekreste søtsaker til glede for andre. Etterhvert ble det tatt inn flere og flere episoder fra privatlivet, og nå er det lite igjen av sukker og mel i bloggen. Når AB ikke skriver skarpe og provoserende innlegg som får folk til å reagere, er det barna som står i fokus. Den som har lest tidligere innlegg av meg vet at jeg er kritisk til slik eksponering av barn, og to av barna til AB har sagt klart ifra at de ikke vil være med i innleggene hennes. De er gamle nok til å skjønne hva slik eksponering innebærer, mens de to minste fortsatt blir brukt av mamma. 

Side2 har i dag en artikkel  der AB forteller at hun blir stalket av en kvinne. Hun legger igjen kritiske kommentarer, lar seg ikke stoppe av å bli blokkert, men finner andre muligheter til å kontakte AB. Nå har hun også begynt å sende snapper til AB for å vise at hun vet hvor hun befinner seg og det er grunn til å tro at vedkommende beveger seg i de samme områder og på de samme arrangementer som AB. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan det må være å ha en sånn person i nærheten, som har en oppførsel som virker truende og som plutselig kan finne på å bli nærgående. 

Det jeg reagerer på i denne saken er AB sin totale mangel på forståelse for egen situasjon. Man vet aldri hvem som leser det som legges ut, og hvordan de reagerer på det som skrives. AB forteller at denne personen har funnet ut av togtidene til datteren som går på trening, og det er basert på informasjon AB selv har lagt frem. På Snapchat legges det ut store mengder bilder og videoer av datteren som trener, og hun forteller også at datteren drar alene på trening. Som mor forstår jeg ikke hvordan AB tenker, når hun med vitende og vilje deler ting som aldri burde ha vært delt. Hva slags mamma er du når du setter barnet ditt i fare på denne måten? Hun har selv sagt at hun stadig får kommentarer om at hun har valgt dette selv og at hun derfor fortjener kritikk, men nekter å ta det innover seg og legger alt ansvar over på den andre parten. Ja, Anne Brith, du kan selvsagt anmelde personer som kommer deg for nær, men hva gjør du den dagen datteren din ikke kommer med toget? Er inntekten og oppmerksomheten du får via bloggen mer verdt for deg enn ditt barns sikkerhet?

Jeg håper du tar til vettet snart.

Anna Rasmussen og hennes følgere

La det være sagt: Jeg leser ikke bloggen til Anna Rasmussen. Hennes liv og meninger ligger utenfor mitt interesseområde, så jeg bruker ikke tid på å lese om dette. Jeg finner det derimot uhyre interessant å følge med på facebooksiden til denne bloggen, fordi blogg som sosialt fenomen fascinerer meg og det er spennende å se hvordan leserne reagerer på de ulike innleggene.

Det store samtaleemnet i dag er det siste blogginnlegget, der Anna annonserer at hun skal slutte å blogge. I følge TV2 skriver hun «Jeg orker ikke mer nå. Jeg har tålt nok og klarer ikke mer. Tusen takk til alle som har følgt meg de siste 6 årene, dere er grunnen til at jeg har holdt ut så lenge, men nå sier det stop. Jeg gir meg på topp».  Hun sikter etter all sannsynlighet til alt oppstyret som har fulgt i kjølvannet av de siste innleggene, der hun viser at hun er villig til å gjøre det meste for å holde på leserne sine. Clickbaitoverskrifter som ikke har noe med selve innlegget å gjøre, hensynsløs utnyttelse av mindreårige, nakenbilder og nå sist, dårlig oppførsel i forbindelse med Vixen Blog Awards. Hun ble sint fordi hun ikke vant publikumsprisen, og mener at juryen var korrupt. (Her er et glitrende motsvar.) Hun ytret seg også i negative ordelag om andre bloggere, og nå er hun altså lei alt styret. 

I kommentarfeltet til bloggens facebookside finner man både støttende og (hvis det ikke blir kraftig moderert) kritiske ytringer. Vanlig prosedyre er så at de lojale fansene går løs på de som kommer med kritiske ytringer, og kaller dem nettroll og mobbere. De kaller det hets og sjikane, og påstår at alle som mener noe om bloggeren og hennes fremgangsmåte bare er misunnelige. Og det er her jeg har lyst til å ta hvert enkelt fan for meg og si HØR NÅ HER: De fleste av oss som er kritiske til denne bloggeren er voksne, forstandige mennesker som vet litt om livet. Nei, vi har ikke gått Livets Harde Skole, vi har bare sunn fornuft og vet litt om hvordan ting fungerer i denne verden. Vi vet at det ikke er bra å eksponere små barn helt ukritisk. Vi vet at barn som får barn har helt unike utfordringer som krever veiledning, støtte og omsorg, og at det å være trebarnsmor i en alder av 21, med tre forskjellige barnefedre, ikke er enkelt (eller vanlig). Vi vet at det ikke er sunt å leve av å blottlegge seg selv, livet sitt og familierelasjonene sine for hele verden, og vi vet definitivt at det ikke er lurt å legge ut nakenbilder av seg selv i samme blogg som også viser bilder av barn - under et av barnas navn. Når vi kommer med innvendinger mot hvordan denne bloggen drives og oppførselen til denne bloggeren, er det ikke fordi vi er så skrekkelig misunnelige at vi må klage, vi bedriver noe som kalles konstruktiv kritikk, altså en form for kritikk som ønsker å informere mottakeren om at handlinger eller væremåte er uhensiktsmessig. Når motparten bruker sterke ord som hets og sjikane, tyder det på at disse ikke helt vet hva som ligger i begrepene. La  meg informere: 

Hets, hatkampanje, ondsinnet og usaklig agitasjon rettet mot noe(n).

Dette er ikke ondsinnet, det er et forsøk på å hjelpe. Faktisk.

Sjikane, knep, lovtrekkeri; forulemping, ærekrenkelse; (i kortspill) mangel på trumf; (i billøp) innlagt hindring i banen, vanligvis for å senke hastigheten.

Igjen, vi er ikke ute etter å krenke noens ære, vi prøver bare å komme med egne erfaringer.

I siste episode av Bloggerne på TV2 får vi se enda en side av Anna, der hun bruker lesertallet sitt til å argumentere for hvordan priser bør deles ut. Hun kommer også med diverse stikk mot andre bloggere, og når reaksjonene kommer reagerer hun med å flykte. Det er en velkjent, umoden strategi, når ting blir ubehagelige er det enklest å stikke hodet i sanden og late som om det aldri har skjedd. Hun annonserer at hun vil slutte å blogge, og sletter samtidig alle bilder fra Instagram. Om vi skal tro på at hun skal slutte? TV2 karakteriserer meldingen som "kryptisk", og antyder dermed at dette nok ikke er det det utgir seg for å være. De som har fulgt Anna en stund vet at hun har tatt samme avgjørelse tidligere, uten at det førte til noe. Når man tenker på sponsorer og samarbeidspartnere er det ganske klart at bloggingen ikke kan opphøre umiddelbart på grunn av ubalanse. Legger man til det intense behovet for oppmerksomhet og inntekten bloggen genererer, er det klart at dette ikke er slutten. Men hvor går veien herfra, Anna? Hva gjør du nå, når du tilsynelatende har brent de fleste broer? Lar du din kjære Jan blogge en stund for å forsvare din ære?

Jeg skulle ønske at du hørte på oss, Anna. Da hadde nok livet ditt vært litt enklere.

Wildlife SOS

De siste dagene har det vært enda litt mer dyrerikt enn vanlig her hjemme. Søndag kveld kom veslepusen vår atter en gang inn med en mus, og denne gangen var det en bitteliten markmus som var det utvalgte byttet. Utrolig nok var den i live da vi fikk vristet den ut av musejegerens motvillige kjeft, men den hadde fått seg en skikkelig omgang og var ikke i fin form. Ungene var helt fortvilet og nektet å la oss slippe den ut igjen, så da måtte vi improvisere, og resultatet ble et bittelite musehotell med en seng (opprevet avispapir), et gjemmested (en tom dorull), herskapelig mat (min elskede müsli og litt salat) og rent vann (i en bruskork).

Her har hedersgjesten funnet maten:

Vi måtte holde vakt ved musehotellet hele kvelden, for kattene sirklet rundt det og var veldig ivrige etter å få kloa i gjesten. Løsningen ble å sette den på badet for natta, men på morgenen forlangte ungene at musa skulle sitte ved frokostbordet sammen med dem. Som sagt, så gjort, men plutselig ble livet enda litt mer eksotisk da det lød et lite "dunk" fra kjøkkenvinduet. Ungene raste ut, og kom inn igjen med en bitteliten, svimeslått fugl. Et søk blant fuglekyndige venner avslørte at det var ingen ringere enn en fuglekonge som hadde valgt en litt uheldig rute (pun intended), og da den hadde summet seg litt ville vi få den tilbake til naturen igjen. Det viste seg at denne fuglen hadde uante superkrefter, og kan enklest betegnes som en boomerangfugl, da et hvert forsøk på å få den til å fly fikk den til å komme rett tilbake igjen. På fjerde forsøk valgte den å sette seg litt på utelykta vår, og der satt den fortsatt da vi måtte dra. Med tre katter som interesserte tilskuere var det veldig livlig og aldri så lite hektisk noen minutter, men veldig morsomt også. 

Det hører med til historien at den vesle musa hadde veldig godt av en natt i varmen og tilgang til god mat, så den ble sluppet løs senere på dagen.

Fabelastisk lapskaus

Det er høst og da er det godt å ha en putrende gryte med deilig lapskaus på komfyren. Dette er en superenkel brun lapskaus, og krever veldig lite forberedelse. Oppskriften nedenfor er til 4 personer, men kan doble og triples hvis man ønsker.

Lag brun saus, og la den koke litt mens du bruner 400 gram kjøttdeig. Lapskausen smaker best når kjøttdeigen blir skikkelig brun og godt stekt. Skrell to store gulrøtter og fem store poteter, og skjær dem i skiver/terninger. Ha alt oppi sausen og la det koke i ca. en time, eller til grønnsakene er møre. Blir lapskausen for tynn, jukser jeg ved å tilsette litt potetmospulver, er den for tykk, spe med vann. Smak til med salt og pepper, og server rykende varm med flatbrød ved siden av.

Nam!

Mammablogger på ville veier

Anna Rasmussen har i løpet av de siste seks årene bygget opp en posisjon som en av Norges største bloggere. Bloggen "mammatilmichelle" har ligget i øverste sjikt på topplistene i flere år, folk får tilsynelatende aldri nok av livet til en ung jente som ble mamma så alt for tidlig. Navnet på bloggen inneholder navnet på den eldste datteren, selv om bloggeier også skriver om sine to andre barn. Jeg har tidligere tatt opp denne bloggeren og den ukritiske eksponeringen av mindreårige barn kun med den hensikt å tjene penger.

Hentet fra Datatilsynet: 

"Det er dessverre en del som ikke ser ut til å tenke på at barna faktisk har rett til personvern og privatliv. I FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) står det:

Artikkel 12 - Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører dem, og deres meninger skal tillegges vekt.

Artikkel 16 - Barnet skal ikke utsettes for tilfeldig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme.

Dette understreker viktigheten av å ikke publisere for mange eller krenkende bilder av barn, og å alltid spørre barnet før bilder deles." 

Bloggeren har selv uttalt at de vurderte å la eldstebarnet få privatundervisning for å skjerme henne, på grunn av all oppmerksomheten hun har fått. Vi som har levd noen år rister bare på hodet av slike uttalelser, det er jo soleklart hvem som er årsaken til all denne oppmerksomheten. Men så lenge vi ikke får noe regelverk som faktisk regulerer denne eksponeringen av mindreårige er det lite vi kan gjøre med dette.

Så til sakens kjerne:

Bloggeren har opplevd synkende lesertall i det siste, noe som naturligvis går utover inntekten til bloggeren. Hun har kompensert ved å legge ut innlegg med provoserende overskrift, uten at innlegget har noe med overskriften å gjøre. Clickbait er et vanlig fenomen, og nå begynner nok leserne å bli lei av dette også. I nød lærer naken kvinne å spinne, heter det så fint i ordtaket. Det kan også tolkes omvendt, for i det som ser ut som ren desperasjon etter å beholde eller sanke flere lesere, tyr bloggeren til noe som garantert gir flere klikk: Nakenhet. Treffende nok er NAKEN tittelen på boka hennes som er på markedet i disse dager, og nå er det det som er hovedtema på bloggen. For et par dager siden la hun ut et bilde av seg selv mens hun la teppe på et soverom, i bar overkropp, med svai rygg og en bitteliten sladd over brystvortene. Nå er det ikke alle som pusser opp rom delvis naken, skulle jeg ha forsøkt noe lignende ville nok puppene havnet innunder teppet og blitt limt grundig fast før jeg merket noe til det. 

Det er som om hun ikke forutså at dette bildet kunne være gjenstand for debatt, og ble svært snurt da TV2 tok opp saken og la til et bilde fra Bloggerne, en serie kanalen sender som har vist blant andre denne bloggerens hverdager. Hun har uttalt at hun etter dette aldri vil snakke med kanalen igjen, og hun hevder at nakenhet er helt greit. Som et motsvar til all oppstandelsen og parodieringen av bildet i diverse fora har hun nå lagt ut et hevninnlegg, der hun i en video viser seg splitter naken etter en svømmetur. Både bildet og videoen går igjen på et norsk sex-forum, der flere uttrykker ønske om flere bilder etterhvert.

HVA ER DET ANNA TENKER MED DETTE? Hun har en blogg som bærer navnet til datteren, og legger ut nakenbilder av seg selv. Hva har det med datteren å gjøre? Hvordan vil datteren reagere når hun vokser til og ser hva mammaen hennes har publisert for å trekke inntekter? Hun legger med vitende og vilje ut bilder hun VET vil sirkulere i sosiale medier, og hun trekker nå til seg lesere som får tilgang til utallige bilder av barna, med personlige opplysninger som navn, alder, bosted, yndlingsbamse, soverutiner etc., informasjon en pedofil kan bruke for egen vinning. Ser hun ikke hvor skummelt dette er?

Anna, hva du gjør med kroppen din er din egen sak, og vil du bruke den til å tjene penger, be my guest. Men ha ryggrad nok til å gjøre det under eget navn, ikke utnytt den vesle jenta di for å fronte dine egne behov! Tenk litt lenger enn din egen nesetipp, vær så snill. Prøv å sette deg inn i hvordan du vil føle rundt dette om ti år, hvordan barna dine vil se på dette, hvordan dette påvirker datteren din sin skolehverdag, der klassekamerater og deres foreldre har et vidt åpent vindu inn til livet hennes.

Anna, TENK!

Bilderesultat for reflektere

Bilde er hentet herfra:

Klimaflyktninger - er de noe bedre enn krigsflyktninger?

I disse dager foregår det en storstilt evakuering i USA, den største i landet noen sinne. Millioner av mennesker flykter fra orkanen Irma, den kraftigste stormen som noen gang har nådd land i USA. Vi har ingen problemer med å forstå hvorfor de er på flukt, en storm som bringer med seg vind på over 200 km i timen er direkte livsfarlig, og de risikerer en brå og voldsom død dersom de velger å bli i hjemmene sine. Vindkastene tar med seg alt og slynger vrakgods foran seg, og biler, hytter og hus har liten sjanse til å stå i mot naturkreftene. Hjelpemannskap har kastet inn håndkleet, de vet at de selv risikerer livet dersom de prøver å hjelpe andre, og de har erklært at det ikke er hjelp å få dersom noen velger å bli igjen.

Den kraftige vinden som har fått sin næring fra overopphetet hav bringer også med seg fuktighet fra havet, og genererer vanvittige mengder nedbør. Det ble anslått at det kom 134 mm regn i løpet av en time søndag, og det tilsvarer 1,34 METER snø (for å gi et bilde vi nordmenn lettere kan forholde oss til). Florida har allerede opplevd at havnivået har steget, og når det i tillegg til all nedbøren varsles en springflo på 4,5 meter så forstår vi at vannmengdene vil sluke bungalower og andre lavhus, og ødelegge de lavere etasjene på de fleste høyere hus fullstendig. Florida og mange karibiske øyer er nå katastrofeområder, og vi har ingen problemer med å forstå at mennesker vil komme seg unna katastrofen.

Hvor drar de, disse menneskene? Flytter de seg bare litt opp i terrenget, eller drar de til områder som er trygge, som ikke trues av stormen? Sett at Georgia og Alabama nektet å la dem krysse statsgrensene? Sett at de stengte grensene og bygde en mur, og tvang millioner av mennesker på flukt tilbake dit de kom fra, og stilltiende så på at de ble truffet av flyvende gjenstander, drept av eksploderende generatorer eller druknet i de enorme vannmassene? Det er jo brutalt, hinsides all fornuft, umenneskelig, ikke sant? Ville vi hatt problemer med å forstå at disse menneskene ikke kan hjelpes der de er?

Likevel gjør vi dette over hele verden. Hver eneste dag. Det skal bygges murer mot andre land for å stoppe dem som rømmer fra narkotikakarteller. Syrere på flukt fra en grusom krig blir sendt tilbake. I Jemen flykter mennesker fra sult. Palestinere blir kastet ut av sine hjem. Rohingya flykter fra utryddelse i Myanmar. Og her i landet krangler vi om penger. De som har mye får mer, de som har lite får lite. Sånn skal det ikke være. Har man mye skal man ikke bygge broer, man skal dekke et lengre bord.

Bruk stemmeretten din i dag. Godt valg!

Jeg fikk en SMS i dag

Det er ikke så ofte det plinger i telefonen min. Stort sett er det påminnelser fra skolen til ungene eller noe viktig fra jobb, de personlige meldingene er det få av nå på gammeldagene. Derfor ble jeg bittelitt lykkelig da telefonen ga fra seg et lystig pip nå nettopp, og min første tanke var "YES, det er noen som liker meg!" Men da jeg sjekket hvem meldingen var fra og så et totalt uventet navn, begynte jeg å lure på hva i all verden folk får seg til å gjøre når de er desperate. Meldingen var fra Arbeiderpartiet, et parti jeg aldri har stemt på. Hvorfor driver et stort og etablert politisk parti med slik spamming av folks personlige sfære? Jeg synes det er på kanten at de deler ut roser, men da har man i alle fall muligheten til å si nei og gå videre. Jeg kaster konsekvent også politisk reklame som kommer i postkassa eller i innboksen (når de sniker seg unna spamfilteret), og jeg overser glatt Facebookreklame. Men når de sender meg en SMS har de gått for langt. Hadde jeg ikke forhåndsstemt eller vært i tvil om hva jeg skulle stemme på i morgen, ville denne meldingen ha tippet meg i disfavør AP. Man skal vokte seg vel for å irritere potensielle velgere, så dette var et skikkelig tramp i salaten. Skamme seg, AP!

Men det verste med dette er vissheten om all den informasjonen Ipes Konsumet sitter på, sånn at organisasjoner kan sirkle seg inn på meg og mitt basert på hvem jeg er og hva jeg gjør. Det liker jeg såvisst ikke. Sitat fra Nettavisen: «Kontaktopplysningene er fra Iper Konsumet, som er et register over norske konsumenter. Kontaktinformasjonen er leid for en gangs bruk. Politiske organisasjoner er ikke pliktige til å følge reservasjon mot direkte reklame.», skriver Arbeiderpartiet i en pressemelding søndag ettermiddag.

Storebror ser deg, sa George Orwell i 1949, i sin dystre spådom over hvordan framtiden kan bli. 1984 har kommet og gått, og samfunnet er blitt skremmende likt denne spådommen. Jeg liker det såvisst ikke.

(Bilde: Nettavisen)


Her er SMS-en Arbeiderpartiet har sendt ut til 500.000 nordmenn søndag.

Én grunnoppskrift - mange variasjonsmuligheter

Er du en erfaren kakebaker vil du ikke få noen gode tips i dette innlegget. Sjansen er stor for at du allerede behersker intrikate teknikker og synes Hele Norge Baker er et barneskirenn. Men hvis du er av typen som får panikk når det er din tur til å bidra med noe søtt til dugnaden, foreldremøtet eller loppemarkedet, da kan det hende du får noen nyttige tips her. Egentlig trenger du bare én eneste oppskrift, og så snart du har lært deg grunnoppskriften kan du variere den på veldig mange måter, og alltid få godt resultat. 

Du starter med denne:

125 gram smør

2 dl sukker

2 egg

3 dl hvetemel

1 dl melk (kan byttes ut med fløte for en luksuriøs følelse)

1 ts vaniljesukker/vaniljeekstrakt

1 ts bakepulver

 

Rør smør og sukker hvitt, gjerne et par minutter med håndmikser. Tilsett ett og ett egg og rør godt mellom hvert egg. Ha i mel, bakepulver og vaniljesukker, og tilsett melken. Bland til du får en jevn røre, men ikke rør for mye. Da blir baksten seig. Sett ovnen på 175 grader. Denne oppskriften gir ca. 20 små muffins (stek i 12-15 minutter, avhengig av ovn), 10 store muffins (stek i 20-25 minutter) eller en kake i en liten rundform (30 minutter). Dobler du oppskriften får du en flott langpannekake. 

Denne kaken er supergod selv i sin enkleste form, men her får du tips til noen små variasjoner som gjør kaka mer spennende.

Kanelkake

Dryss kanel og sukker over kaka før steking. Gir en varm kryddersmak og ekstra sprø skorpe.

Eplekake

Skrell røde epler og skjær i båter. Dytt båtene nedi kakerøra og dryss kanel og sukker over. Serveres varm, gjerne med litt krem eller is ved siden av.

Sjokoladekake

Tilsett 2 ss kakao i røra, og ha gjerne i hakket kokesjokolade for en ekstra syndig følelse. 

Blåbær/bringebær/ripskake

Tilsett bær etter ønske. Husk at bærene har en tendens til å synke til bunnen, så hvis du ønsker at bærene skal være litt mer jevnt fordelt, stek i et par minutter før du har dem oppi.

Banankake

Denne er en av mine favoritter. Når bananene blir liggende litt for lenge blir de brune og uappetittlige, og da er de perfekte for denne kaka. Tilsett to moste bananer i stedet for melka og ha i en teskje kanel. For en litt mer lekker kake kan du ha i 100 gram hakket kokesjokolade og/eller ditto valnøtter. Jeg bruker en stor brødform når jeg baker denne kaka. Server med et lett dryss melis. Skulle det mot formodning bli igjen rester av denne kaka, kan du skjære skiver av den og kjøre den i brødristeren, drysse den over is og ha en espresso over. Nam!

Tropisk aroma

Denne passer best i kakeform. Ha i en ts kanel og en ts muskatnøtt i grunnoppskrifta. Del røra i to, og tilsett 2 ss kakao i den ene. Hell den lyse røra ned i den smurte kakeforma, og fyll på med den mørke. Rør gjerne lett med en gaffel e.l. for å få en marmoreffekt. Når kaka er stekt, del bunnen i to, og dynk begge med sterk kaffe. Lag glasur av 4 ss smør, 500 gram melis, 2 ss kakao og 6 ss sterk kaffe, og legg et lag mellom de to delene og fordel resten over hele kaka. Stønn. Denne er farlig god!

Har du andre forslag til variasjoner?

Her ser du banankake i brødform og eplekake i langpanne.

Forandring fryder!

For et par uker siden gikk min kjære amok i bedene på fremsiden av huset. Her hadde den forrige eieren latt hekkplanter vokse seg store som trær, og utallige sideskudd gjorde sitt til at det så ut som Torneroses forsvar rundt borgen. I tillegg var det markjordbær og gamle tulipanstilker inniblant forvokste akeleier, så kaoset var komplett. Jeg prøvde hardt å temme buskaset, men måtte til slutt innse at jeg ikke klarte det umulige og derfor leide vi en minigraver for å få bort alt. Her får du et lite inntrykk av hvordan det var før:

I dag har jeg vært på jakt på baksiden av huset og hentet opp planter som jeg satte ned på fremsiden. Det er to store bed på baksiden som skal bort, her skal jeg heller legge plen. Jeg er ikke noe glad i bed som ligger tett inntil husveggen, det blir fort fryktelig tørt der og det er lite praktisk dersom man skal male eller beise. De forrige eierne hadde ikke gjort det enkelt for oss, de hadde plantet et EPLETRE som lå klistret inntil veggen. Det kommer vi aldri til å klare å få bort, røttene har gravd seg innunder huset og truer med å sprenge grunnmuren. Jada.

Nå har jeg veldig lyst til å legge ut noen etter-bilder, men jeg er ikke ferdig med å sette ned planter ennå, så jeg tror jeg venter til i morgen. Og gjett om jeg har vondt i ryggen... :)

 

Høsten er her

Høsten er min favoritt. Når folk spør meg hvilken årstid jeg liker best, er jeg alltid innom våren, med snøsmelting og forsiktig spiring, med lengre dager og stigende temp, eraturer. Våren er fantastisk, ingen tvil om det. Det er noe med lovnaden våren bringer med seg, den lover at naturen igjen vil gå inn i det fruktbare, det produktive. Sommeren er selvfølgelig flott, men må jeg velge årstid, velger jeg høsten. Når trærne ikler seg sine lekreste farger, når åkeren forgylles, og naturen gir av sin overflod, da trives jeg best. Det kan også ha noe med mørket som kommer snikende, jeg våkner til sol og lys, men opplever at mørket kommer krypende tidligere og tidligere. Da er det ekstra godt å tenne stearinlys og krype under teppet med en stor kopp te og en ny serie på Netflix.

I år har jeg ikke funnet frem Netflix ennå, jeg er veldig opptatt av å skrive mine 750 ord hver dag og det får hovedprioritet. Men stearinlysene er her, og det gir en helt egen stemning innendørs når mørket faller på ute. På dagtid er det lite som minner om høst, sola skinner og temperaturene er herlig milde, så jeg har tenkt å bruke helga til å få orden på hagen. Hagearbeid er så mye morsommere når jeg har noen til å hjelpe meg, og nå har gubben sagt at han vil være med på å beplante de nye bedene mine og jeg er i himmelen. :)

Det kommer til å bli så bra!

Hva er din favorittårstid?

Å definere seg selv som Skriver

Jeg kan ikke kalle meg selv forfatter. Jeg har ikke gitt ut bøker, derfor kan jeg ikke titulere meg med denne flotte tittelen. Men jeg har bestemt meg for at dette er et mål jeg ønsker å nå, og jeg skal gjøre det jeg kan for å klare det. Enn så lenge kaller jeg meg "skriver", skribent høres litt for magasinaktig ut. 

Det første manuset mitt ble refusert av nesten alle forlagene jeg sendte det til, bare ett ville utgi det, mot at jeg spyttet i ganske mange tusen selv. Det har jeg ikke råd til, og jeg er heller ikke rette typen til å markedsføre meg selv, så jeg takket nei. I helga leste en anerkjent krimforfatter gjennom manuset mitt og har dannet seg et bilde av hva som er bra og hva som må jobbes med, og i helga skal jeg snakke med ham og få dommen. Det gleder jeg meg til, jeg er slett ikke redd for å høre kritikk, det betyr bare at jeg har forbedringspotensiale og det omfavner jeg. Jeg vil lære av mine feil!

Det er krim som står i hodet mitt nå for tiden. Du så kanskje det jeg skrev om hovedpersonen min? Det er sånn jeg jobber nå. Jeg tar for meg hver person som er med i boka, og lager en grundig personskildring til hver enkelt. Ingen skal komme og si at mine personer er grunne og endimensjonale! Her er det indre konflikter i fleng. :) Plottet er ferdig, og jeg tror det er et supert plott. Jeg har morder og mordoffer klart, og jeg har etterforsker og hennes kolleger. Jeg har lagt handlingen til Trondheim, og jeg har bihistorier som vil ta litt plass. Det eneste jeg ikke helt har klart, er hvordan etterforskningen skal foregå, når jeg skal legge inn spor og når jeg skal villede leseren, og det har jeg søkt profesjonell hjelp for å få til. Jeg har meldt meg på et kurs i hvordan skrive krim, og det starter om en drøy måned. Enn så lenge får jeg prøve å utvikle personene mine enda mer.

Det viktigste arbeidet jeg skal gjøre frem mot kursstart er derimot mengdetrening i skriving. Jeg må rett og slett gjøre skriving til en vane. Jeg må skrive hver eneste dag. Derfor har jeg tatt i bruk nettsiden 750words.com, der man skal skrive nettopp 750 ord hver eneste dag. Det er hele tre boksider, men det kreves ikke noe i forhold til innhold, det er friskriving som er tingen. 

Og sånn går no dagan. :)

Seks dager igjen til stortingsvalget

Har du bestemt deg for hva du skal stemme? 

Det kommende stortingsvalget har fått mye oppmerksomhet i media, naturlig nok, og vi som jobber på ungdomsskolen følger nøye med. Elevene får grundig opplæring i hva et stortingsvalg innebærer og de får bryne seg på hvert enkelt partis program og hjertesaker. Det begynner langsomt å gå opp for dem at ved neste stortingsvalg har også de stemmerett, og derfor er det ekstra viktig at de er godt informert om prosessene. 

Det vanskeligste for dem er snodig nok ikke hvordan de ulike partiene får mandater eller hva utjevningsmandat egentlig er, det vanskeligste er å forstå at de aldri vil finne et parti som står for nøyaktig det samme som dem. Uansett hva de mener så vil de alltid oppleve at partier har enkeltsaker de ikke er enige i, og jobben deres blir da å finne ut hvilket parti som ligger nærmest deres egne meninger. 

Jeg har stort sett stemt det samme siden jeg ble myndig, med unntak av et par kommunevalg der person betydde mer enn parti. Men i år har jeg seriøst vurdert å stemme noe annet enn tidligere, fordi jeg ikke liker hvordan samfunnet vårt utvikler seg. Jeg avga forøvrig min stemme i forrige uke (hurra for forhåndsstemming), og slipper derfor å gruble videre på det.

Nå er det hemmelig valg her i Norge, og når elevene mine spør meg hva jeg stemmer, avslører jeg aldri sannheten. De kjenner meg dog ganske godt, og klarer å tippe noenlunde hva jeg har stemt på. De vet at jeg er mye mer opptatt av mennesker enn av penger, og da er det ikke så vanskelig.

Hva med deg, har du bestemt deg?

Frankrike går til kamp mot bisarre kroppsidealer innenfor moteindustrien

Den 5. mai i år ble en ny lov innført i Frankrike. Den henvender seg spesifikt til moteindustrien og akter å bekjempe usunne kroppsidealer. Det er en kjensgjerning at mange modeller sliter med spiseforstyrrelser, fordi moteindustrien hyller tynne mennesker, og modeller må ofte gå på akkord med sin egen helse og sikkerhet for å sikre en jobb innen bransjen. I februar i år publiserte forskere fra Harvard en studie av 85 amerikanske modeller, og mer enn 60% av modellene opplevde krav fra byrået sitt eller andre i industrien om å gå ned i vekt eller forandre form eller størrelse på kroppen sin. Dette i en gruppe som allerede i stor grad karakteriseres som undervektige etter Verdens Helseorganisasjons standard. Frankrike hadde opprinnelig et ønske om å innføre krav til minimums-BMI, (som de har i Spania og Italia) men ettersom dette er en upålitelig målestokk i forhold til det som kan karakteriseres som "sunt", skriver The Guardian at en lege må avgjøre om modellen er frisk og sunn eller ikke. Agenter og byråer som ikke etterkommer disse kravene kan risikere bøter opp til 70 000 Euro eller inntil seks måneder i fengsel.

I tillegg til at modellene er unaturlig tynne, blir bildene retusjert og photoshoppet i etterkant. Internett flommer over av bilder som er blitt så redigerte at resultatet er fysisk umulig, så jeg velger bare å gjengi ett av disse: (foto: Complex)

ralph lauren photoshop

Frankrike innfører en lov i oktober i år, der det stilles krav til hvert enkelt fotografi om at photoshopping tydelig skal merkes som redigert. Lovbrudd blir bøtelagt med inntil 41 000 Euro. Jeg synes dette er et fantastisk tiltak, selv om jeg har mine tvil om at det vil føre til en revolusjon innen moteindustrien.

La oss se litt nærmere på hvordan en tilsvarende lov om merking vil påvirke oss her i lille Norge. Caroline Berg Eriksen har bygget opp en millionbedrift gjennom sin blogg, først som Fotballfrue, der hun skrev om sitt liv som kona til fotballspilleren Lars Kristian Eriksen. Hun har senere skiftet plattform og startet blogging under sitt eget navn, og bloggens formål er beskrevet på denne måten i Brønnøysundsregisteret : "Bloggvirksomhet for salg av annonseplass til bedriftskunder og annet som naturlig faller sammen med dette." Bloggeieren har selv karakterisert bloggen som et "glanset magasin", og der har hun truffet blink. Hvert eneste blogginnlegg består av flotte, iøynefallende bilder og enkle tekster der hun snakker direkte til sine lesere, der hun småpludrer om livet sitt i en svært familiær tone, og leserne hennes elsker det. De ser på henne som sin venninne som lar dem få følge med i hverdagen hennes, og ser ikke at hvert eneste innlegg er ren og skjær reklame, godt innpakket i småhistorier. Jeg har tidligere skrevet om reklame og manglende merking i denne bloggen, så jeg skal ikke komme inn på det. Jeg nevner bare at bloggeier og bedriften Treasures AS gjentatte ganger har fått refs for manglende merking, alkoholreklame og hensynsløs utnyttelse av barn i egen vinningsøyemed. Jeg går heller ikke inn på at ektemannen gjentatte ganger har kommentert under falskt navn.

Det jeg ønsker å sette søkelyset mot her er bloggeiers fremstilling av seg selv som kroppsideal og hvordan fotografen (bloggeiers ektemann) redigerer bildene i etterkant. Hvordan kan de med god samvittighet redigere en slank - nei, TYNN kvinne enda tynnere? Hvilket signal sender de til kvinner og unge jenter? Hvorfor godtar leserne hennes at dette blir gjort? 

Disse bildene viser hvordan de har redigert og manipulert fotografiene, og gir en liten pekepinn på omfanget av dette. Jeg lar dere avgjøre selv, er dette en kultur vi ønsker i Norge? Bør det innføres en lov om merking her i landet?

Alle bildene er fra bloggen cbe.no

Her er hovedpersonen i boka "som én dråpe vann".

Jeg vil gjerne introdusere dere for hovedpersonen i krimboka mi.

Tanja Scorsone er 28 år, og har nylig begynt som hundefører ved Trondheim Politikammer. Hun har italiensk far, og har arvet hans mørke farger. Gyllen hud, mandelformede øyne og svart, langt hår, og en sterk, senete kropp preget av mange år med hard trening. Hun har aldri møtt sin far, hun er et resultat av en ferieflørt da hennes mor var på interrail med venninner. Det eneste hun vet er etternavnet hans. Da hun var liten spurte hun ofte etter faren sin, men moren ville aldri snakke om ham og hun sluttet etter hvert å spørre. Hun er enebarn og har bare sin mor, og oppveksten var ikke enkel. Det hang alltid mørke, dystre skyer rundt hennes mor, og en langvarig depresjon ble selvmedisinert med alkohol. Tanja har aldri klart å forstå hva som plaget henne, og ble tidlig vant til å klare seg selv når mor var for full til å ta vare på henne.

Tanja drømmer om sin far hver eneste natt. Drømmen er kort. En mørk mann med bart ser på henne, og hun strever for å komme bort til ham. Hun er fanget i noe seigt, og kjemper innbitt for å komme seg løs, men klarer det aldri. Mannen snur seg og går bort fra henne, og hun står igjen alene. De samme følelsene av sorg, ensomhet og følelsen av å bli etterlatt flommer over henne hver gang hun våkner, og hun må alltid bruke litt tid for å komme seg ut av stemningen og inn i virkeligheten. Likevel har hun bestemt seg for ikke å søke etter sin far. For henne er foreldre bare en byrde. Hun ser knapt sin mor, hun er fanget i alkoholisme og Tanja klarer ikke å se forfallet.

Som et resultat av den utrygge oppveksten har hun få venner. Hun har vanskelig for å knytte seg til mennesker og foretrekker å være alene. Hunden hennes er hennes beste venn, en flatcoated retriever som heter Lexi. De har et helt spesielt bånd, og Tanja elsker å få jobbe sammen med hunden. På jobb har hun en partner, Torbjørn, men de fikk ikke jobbe lenge sammen. Torbjørn og kona har lenge prøvd å få barn, men måtte gi opp etter utallige forsøk. Helt uventet fikk de tilbud om å adoptere en tre måneder gammel baby som har bodd hele sitt liv i beredskapshjem, og nå er han i pappaperm. Dette fører til at hun får litt andre arbeidsoppgaver, og snart er hun med i etterforskingen av en forsvinningssak, der ei åtte år gammel jente er meldt savnet.

Tanja er selvstendig og iherdig, og gir seg ikke før hun får det som hun vil. Det bor mye frustrasjon og innestengt sinne i henne, og hun bruker å trene for å kvitte seg med frustrasjonen. Det fungerer dessverre ikke alltid, og hun har i økende grad bevisst vært ute på jakt etter tilfeldig sex. Jakten på en partner, spenningen ved samtalen og den første berøring, og ikke minst tilfredsstillelsen virker som dop på henne, og hun er alltid roligere etterpå. Denne roen etterfølges straks av dårlig samvittighet, skam og anger. Hver gang sverger hun på at det ikke skal skje igjen, et løfte hun aldri klarer å holde. Hun ser ikke selv at dette kommer av manglende tilknytning i barndommen, at dette skader henne mer enn hun aner.

Tanja bor like ved Ilaparken i Trondheim, og bruker nærområdet flittig når hun trener. Leiligheten hennes er liten, og viser i liten grad personligheten hennes. Den er sparsomt møblert, med bare det nødvendige, og gjenspeiler vanskene hun har med å knytte seg til mennesker. Hun føler seg rotløs og uten tilhørighet, og har få interesser. Når hun ikke er på jobb, trener med Lexi eller for seg selv, hører hun på italiensk opera. Hun samler på LP-plater med gamle innspillinger og finner ofte gamle perler på bruktmarked og på nett. Hun snakker en del italiensk og har en forkjærlighet for italiensk rødvin, som er det hun drikker når hun er på byen. Hun vokter seg vel for å ty til alkohol når hun har det vanskelig, et resultat av oppveksten med en alkoholisert mor.

Hun har en nær venninne, Johanne, som har bodd lenge i USA. Hun har akkurat flyttet tilbake med den vesle familien sin, ektemannen Greg og datteren Sofie. Tanja er overlykkelig over at de valgte å flytte inn like i nærheten, og leiligheten deres er fristedet til Tanja. Hos Johanne kan hun være seg selv, alle bekymringer ser ut til å gli av henne når hun kommer dit.

Som politibetjent er Tanja godt orientert om samfunnsspørsmål, men er lite interessert i politikk. Hun har et nøkternt syn på verden og betegner seg selv som naiv på enkelte områder. Hun tror på det gode i mennesket og mener at folk skal være snille med hverandre, og er villig til å kjempe hardt mot kriminalitet. Hun prøver dog å holde seg orientert når det bedrives valgkamp, og setter seg inn i hva partiene på venstresiden mener om hennes hjertesaker før hun tar det endelige valget.

Hvis du spør Tanja hva hun drømmer om, vil hun nok nøle en stund. Hun tenker ikke så mye på sånt, hun er tilfreds med hverdagen nå når hun endelig har begynt å jobbe. Å bli politi var drømmen hennes, og hun har det veldig bra, mener hun selv. Likevel har hun brukt mye tid og krefter på å skyve unna lengselen etter å få vite mer om faren sin, hun blir alltid ekstra interessert når noen snakker om Italia, og hun kjenner en stor sorg over å ha blitt frarøvet tanter og onkler, besteforeldre og søskenbarn. Hun tillater ikke denne sorgen å få ta bolig i tankene sine, for da suges hun inn i et tankespinn som aldri tar slutt. Hun har det bedre når hun ikke tenker på faren sin. Hun drømmer heller ikke om å stifte familie selv, hun vil ikke sette barn til verden og hun ser ikke for seg at hun noen gang skal kunne komme så tett innpå et annet menneske at hun vil ønske å leve sammen med noen.

Hennes største frykt er at hun skal bli som sin mor. Hun er smertelig klar over at alkoholproblemer kan ligge i familien, og hun vil ikke leve et sånt liv. Hun er likevel ikke redd for å dø, hun har innfunnet seg med at jobben hun har valgt er farlig, og at det alltid er en risiko for at noe skjer. Gjennom jobben lærer hun også veldig mye om seg selv, og merker at utdanningen hennes ikke har forberedt henne på alt hun opplever. Å bli stilt overfor mennesker som opplever sine grusomste øyeblikk gjør noe med henne og tvinger henne til å se seg selv med nye øyne.  

Treet

Jeg har lenge lurt på om jeg skal skrive dette innlegget. Det er sannsynligvis det mest personlige jeg noen sinne har delt, og jeg føler at jeg blottlegger meg totalt når jeg formulerer meg, men det er så viktig og så riktig å dele dette at jeg velger å se bort i fra de stemmene som vil at jeg skal sette på bremsa. Det handler om de grunnleggende mekanismene som setter inn når barn blir utsatt for seksuelle overgrep. Stikk i mot alt som heter sunn fornuft så kvier veldig mange seg for å snakke om det, fordi de føler så mye skam og skyld knyttet til overgrepene. Som voksen kjenner jeg på veldig motstridende følelser knyttet til dette. Fornuften min er fullstendig klar over at dette er noe av det verste et menneske kan gjøre mot et annet, og at barnet er fullstendig uten skyld. Alt ansvaret ligger på den voksne forbryteren. Enkelt og greit. Men i 35 år har jeg følt meg skyldig i det som skjedde med meg. Overbevist om at det skjedde fordi jeg var et dårlig menneske. Gjort hva jeg kunne for å bekrefte dette gjennom å straffe meg selv systematisk for det som skjedde. Dette har gjennomsyret meg som person, det har tatt bolig i ryggmargen min, og hva enn fornuften min har prøvd å fortelle meg, så har jeg ikke hørt på den. Ingenting har klart å overbevise meg om noe annet.

Da jeg gjennomgikk traumebehandling var jeg omringet av personale, både dag og natt. Det tok en stund før jeg la merke til det, men alle som en delte de det samme synet på meg, det som skjedde var ikke min feil. Det var ganske underlig å se fagpersoner ta dette standpunktet, ingen har gjort det på så tydelig vis før. Ikke at det gjorde noe til eller fra for min del, det rokket ikke ved min opplevelse av meg selv som person. Behandlingstimene var intense og ekstremt utmattende, det krever alt av et menneske å skulle gå inn i et livsomveltende traume og tåle å være der. Tåle å kjenne på flommen av følelser som dukker opp og tåle å stå i dem og ikke flykte. Selv om disse timene var vonde, føltes de meningsfylte, og jeg merket at eksponeringen virket, det ble mindre smertefullt å være tilstede i marerittet.

En av de andre aktivitetene under behandlingen var mindre meningsfylt. Hver onsdag hadde vi kunst- og uttrykksgruppe, og jeg gikk til timen med samme innstilling som en trumpete åtteåring som nektet å tegne på SFO. Jeg har aldri uttrykt meg visuelt, og følte meg derfor usikker på denne formen for terapi. Vi fikk en konkret oppgave hver gang, men frie tøyler til å uttrykke den. For meg ble det enklest å ty til fargeblyantene, og klarte på et eller annet vis å besvare de oppgavene vi fikk.

Den siste gangen fikk vi i oppgave å tegne oss selv som et tre. Den oppgaven traff skikkelig hos meg, og jeg kjente at jeg ville tegne dette ødelagte, råtne treet som representerer meg som menneske. Jeg lette etter bilder som kunne gi meg noen ideer om hvordan jeg skulle tegne det, men mens jeg satt der og så på gamle trær som var revet opp med roten, blåst overende av stormen, kjente jeg at det ikke stemte. Av en eller annen grunn tegnet jeg et helt annet tre, og det skulle vise seg å bli vendepunktet i behandlingen.

Det er et ungt bjørketre, med nyutsprungne blader, et lett slør av grønt opplyst av vårsola. En mørk skygge hogger løs på treet og skader stammen stygt. Et enkelt uttrykk, men noe falt på plass da jeg innså hva jeg hadde tegnet. Det vesle treet sto bare der i sola og strakk grenene sine mot himmelen, det ville bare stå der og vokse seg stort og flott, men noen tok seg til rette og ødela selve stammen av treet. Det hadde ikke gjort noe galt, og var ikke skyld i at noen ødela det. Det var ikke min skyld.

Det er den setningen jeg henter frem når jeg kjenner på mørke og vonde tanker. Det var ikke min skyld. Jeg trenger ikke å straffe meg selv lenger, jeg har ikke gjort noe galt. Jeg fortjener å ha det bra, for selv om flere mennesker gjorde sitt til at det barnet jeg var ikke ble sett og hørt, så fortjener jeg ikke å behandle meg selv så stygt som jeg har gjort så lenge. Jeg fortjener å ha det bra. Og det er en god tanke.

Kjære lesere

Det er en stund siden jeg har skrevet her, og det er fordi jeg har vært inne i en periode med mye jobb og mye familie, derav lite tid til andre ting. I dag har jeg lyst til å rette søkelyset mot det kommende valget. Jeg har nemlig fått høre at jeg er naiv, som legger vekt på grunnleggende verdier her i livet. Jeg har fundert litt på den kommentaren, og har kommet frem til at det er en korrekt beskrivelse av meg og mine prioriteringer. 

Jeg er nemlig opptatt av at våre barn fortjener å få arve en jord som det går an å leve på. Miljø, klima, hva du enn kaller det, jeg mener at vi ikke kan fortsette å rævkjøre den stakkars planeten vår for å hente ut så mange ressurser som mulig, og samtidig drepe det som er igjen. Skal menneskeheten fortsette å leve, trenger de en planet som kan fortsette å gi det som trengs for framtidige generasjoner. 

Som lærer er jeg naturlig nok opptatt av at norsk skole klarer å gjøre alt den kan for at barn kan få lov til å utvikle seg og lære i det tempo som passer dem best, men da jeg fikk barn ble dette ekstra viktig for meg. Mine barn fortjener å bli møtt på en fantastisk måte av sine lærere, og det går ikke an i klasser som har nærmere tretti elever. Skole er ufattelig viktig, for de utdanner neste generasjon. Vil denne generasjonen ta godt nok vare på de eldre? Det er ikke til å komme unna at økt levealder gir større kull eldre, og disse fortjener en verdig alderdom. Klarer norsk helsevesen å imøtekomme dette? Eller vil privatisering av eldreomsorgen føre til at flere eldre blir stuet bort, en liten salderingspost på budsjettet som favoriserer de som allerede har mest?

Vi har det veldig godt i Norge, selv om unge og eldre burde ha fått mer. Likevel ønsker regjeringen å stenge grensene til landet vårt, fordi alle som kommer hit er potensielle terrorister. Fremskrittspartiet, med Sylvi Listhaug som profil, har uttalt at vi godt kan utfordre det mest grunnleggende vi har, nemlig menneskerettighetene, fordi hun mener at Norge ikke kan ta i mot flere av disse "lykkejegerne". Har hun glemt at Sverige tok i mot 60 000 norske flyktninger under andre verdenskrig? Norge innehar enorme rikdommer ene og alene fordi det ble funnet olje på norsk sektor, og derfor har landet ufattelig enorme mengder penger syltet ned i ulike fond (som har uredelige formål, som våpenindustri). Jeg, som er naiv, mener at hvis man har mye, skal man ikke bygge et gjerde, man skal dekke et større bord.

Hva er det vi ønsker for våre barn? At de skal ha det bra. Jeg, som er naiv, ønsker det samme for alle verdens barn. Vi skal være snille mot hverandre, dele det vi har, og sørge for en åpen, barmhjertig verden der alle behandler hverandre bra. Da, og bare da, kan vi videreføre menneskeheten. Gjør vi ikke det, vil vi før eller senere gå under. Enten fordi vi utnyttet en allerede utarmet planet, eller fordi vi tillot verdensledere med lite intellekt å leke med verdens befolkning.

Jeg er naiv, men jeg håper at verden kan bestå. 

Jeg savner deg

Ikke alle er så heldige her i livet at de finner en venn de kan prate med om alt mulig. En venn som er tvers igjennom god og snill, som gjør hverdagen litt lysere bare ved å være til. Jeg fant en slik venn. En venn som alltid hørte på meg, og som satte pris på meg som lyttet til henne. En venn som hadde to spesielle tekopper som bare ble brukt når jeg var der. En venn som forgudet barna mine og som ble like forgudet i retur. En venn jeg kunne prate med om alt. Men livet gir og livet tar, og et velmenende utsagn fra meg kom litt skjevt ut, og så var hun borte. Ute av livet mitt.

Det er som om en av veggene i huset mitt er borte. En liten bit av hjertet mitt er revet ut. Livet mitt er fattigere uten henne. Hun var der da ideen til krimboka mi ble født, og hun hjalp meg med brainstorming rundt personene i boka. En av personene har fått navn etter sønnen hennes, en annen har fått navn etter henne. Jeg klarer ikke å skrive når jeg ikke kan diskutere med henne. Jeg setter meg ned ved PC-en, åpner et dokument, og etter noen setninger tar jeg frem Messenger for å sende henne en melding. Men hun er ikke der, og da slukner gnisten i meg. Jeg tenker på henne hver gang jeg går opp i skrivehula mi, når jeg stryker over de vakre putene hun sydde for meg. Jeg har begynt å skifte ut møblene i stua for å bli kvitt det kliniske IKEA-preget, og har begynt å få mer farge på veggene, fordi hun ønsket at min personlighet skulle komme bedre til syne. Vil hun noen gang få se det, tro? Jeg savner henne så intenst, men tør ikke troppe opp på døra for å legge meg flat, i frykt for å bli avvist igjen. Så da sitter jeg her i natten og savner. Intenst. Vondt.

:(

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
fabelastisk

fabelastisk

45, Trondheim

Ungdomsskolelærer som elsker strikking, hagearbeid og dyr. Brenner for psykisk helse og jobber for å fjerne tabuet rundt seksuelle overgrep og psykiske lidelser. Noen av postene mine kan ha triggende innhold, som skildringer av overgrep, og skadelig bruk av mat. Les med respekt og ta vare på deg selv.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits