hits

Twelve days of Christmas

Det er tolv dager igjen til den store kvelden, og jeg har forsømt bloggen veldig den siste tiden. Det har vært hektisk, med juleavslutninger, tentamensretting, utallige prøvebunker og presentasjoner som skal vurderes, og så har boka tatt mye tid. I går kom jeg til den avgjørende setninga i manuset, en eneste setning forandret alt. Det føles veldig rart, og veldig godt å ha kommet så langt, nå skal jeg bare ta opprullinga av saken og så er førsteutkastet i boks. Ikke at jeg er i mål med selve manuset, et førsteutkast er nettopp det - en elendig skrevet råtekst som trenger mange runder med redigering og bearbeiding. Målet mitt var å få skrevet ferdig skjelettet til boka, sånn at jeg får sjekket om plottet fungerer. Jeg har vært så heldig at jeg har fått en pilotleser til dette prosjektet, som mottar små bolker av manus til gjennomlesing. Hun har fått en utakknemlig oppgave, denne engelen, som blir presentert for noe som er så dårlig skrevet, men jeg får tilbakemeldinger på personer og utvikling, og det er rett og slett gull verdt for meg. Tusen takk til deg, din kjempepøbel! :D

Når jeg har fått ferdigstilt førsteutkastet skal jeg la det ligge en måneds tid, og så skal jeg ta det frem igjen. Jeg har hørt at man ofte kan bli rammet av en post-førsteutkast-depresjon, så jeg er glad for at jeg har et annet førsteutkast liggende som jeg kan bryne meg på. Det er selvsagt ungdomsromanen min, STIKK!

Jeg håper at dere har en fin førjulstid, og at dere ikke stresser så mye. Julen skal feires sammen med dem man er glad i, og da er det ikke så fryktelig viktig om det er rent i alle kriker og kroker. Nyt denne tiden, og la magien få slippe til innimellom. Vi trenger litt magi i denne mørke vintertid.

Prinsesse Vil-Ikke

Det er meg i dag. Jeg vil ikke. Vil ikke noen ting. 

Vil ikke være på jobb. Vil ikke dra hjem. Vil ikke rette bunke på bunke av tentamen, presentasjon og prøver. Vil ikke pynte til jul, bake kaker, nyte snøen som laver ned. Vil ikke være mamma eller kone. Vil ikke.

Jeg vil bare mure meg inne i skrivehula mi med PC, bøker og inspirasjon. Kaffe og rødvin. Og ikke komme ut igjen før jeg er ferdig med boka. Jeg er halvveis nå, har et mål om å ha et førsteutkast på 70 000 ord. Ordene ligger i hodet mitt, de må bare ut på papiret. Jeg har bare ikke tid! Og nå har jeg allerede begynt å pusle med ideer om hva den neste boka skal handle om. Åh, den som var heltids forfatter... Vel, høyt oppe og langt frem for min del, jeg må først få trøkt ut denne boka.

Det skal ikke være enkelt.

Ny manusinnlevering + en liten bonus til deg

Krimkurset jeg følger er snart over, og den store oppgaven skal leveres om en uke. Den skal bestå av 7500 ord, og det anbefales at man sender inn begynnelsen av manus. Dette fordi begynnelsen er ekstremt viktig for å få leseren interessert, den må være så bra at leseren ikke legger den fra seg, men ønsker å lese videre. Jeg har innsett at det kommer til å ta fryktelig lang tid å få ferdig dette manus, så langt har jeg bare noe som nærmest ligner et handlingsreferat, det er lite spenning og språket er dødt og intetsigende. Derfor må jeg nå ta tak i første del og prøve å stramme opp språket, slette unødvendige ting og redigere med hard hånd. Det er litt rart å gjøre det på dette tidspunktet, som regel venter man til førsteutkastet er ferdig og har fått modne litt, men jeg ønsker meg tilbakemelding på såvel språk som struktur og innhold og da må det til. 

Som en liten forsmak skal du få prologen til boka mi, der morderen snakker til offeret sitt:

Shh.

Ikke vær redd.

Legg deg tilbake, sov.

Det er ikke deg jeg vil skade. Ung, uskyldig, dømt til å betale for fedrenes synder. Shh. Det er bedre sånn. Ekkoet fra fortiden kastes mellom trærne, kom hit, hit til oss. Vi skal passe på deg. Gi deg en seng. Verne deg mot vind og kulde. Snart er du en av oss. Fra jord er du kommet.

Speilet er knust, min ulykke har vart i sju ganger sju ganger sju år. Min ulykke er din, som den var hennes, og den må gjentas. Om og om igjen, til syndene er utbrent, til restene ormer seg ut av jordens gjemmesteder og stivner i gjennomsiktige skygger av aske. Fra jord er du kommet.

Vi knuses, skår etter skår kastes utover, menneskene tråkker i dem. Tar dem med seg, usynlige spor av ulykke. Sprer den til sine perfekte liv, infiserer blodet som råtner, til det flyter tjære i årene deres. Svart. Seig. Vi må bort. Du tror du kjenner meg, men jeg er en annen. Jeg, meg, ingen. Til jord skal du bli.

Men før jeg knuser deg må du sove. Shh.

Hvordan komme seg ut av en depresjon?

Går det an? Er ikke en depresjon en tilstand der det faktisk er en kjemisk ubalanse i hjernen? Man er jo faktisk syk?

Jo, det er riktig at det er en fysisk forklaring på depresjon, og er man moderat til alvorlig deprimert så skal man ikke prøve seg på noe alene. Da trenger man hjelp, sannsynligvis både medikamentell behandling og samtaleterapi. Men har du tendenser til å bli deprimert i vinterhalvåret eller har kommet seg opp fra moderat depresjon og kjenner at du er i ferd med å få tilbakefall, da er det kanskje verd å lese videre.

For det går an å gjøre noe med det. Jeg har gjort det før og jobber med å få det til igjen. Det er en stor ting du må gjøre. Den er fryktelig enkel, og skrekkelig vanskelig på en gang.

Du må bestemme deg.

Hvordan i huleste kan man bestemme seg for å komme seg ut av en depresjon? Jo, man kan bestemme seg for å tro at det er mulig. Hvis du klarer det, hvis du bare klarer å tenke tanken et lite øyeblikk, da har du klart å tenne et ørlite håp om at ting skal bli bedre. Husk at selv den lengste reise starter med det første skritt. Hør hva andre har å si, let på nett etter solskinnshistorier. Det finnes mange, mange mennesker der ute som har klart det. Du kan klare det du også.

Når du har bestemt deg, kommer den neste vanskelige biten. Nå må du jobbe. Knallhardt. De færreste kan tenke seg ut av en depresjon. Det du må gjøre er å fylle dagene dine med glede. Jeg vet, når man er deprimert, er det lite som er gledesfylt. Men tenk tilbake på en stund der du glemte alle dine sorger. Kanskje var det da du var ute en tur, mens du så på TV, da du fikk besøk - hva som helst. Fyll hverdagen din med slike ting, selv om du egentlig ikke har lyst. Prøv kjente ting som terapi og medisinering (i samråd med lege), sørg for å få nok dagslys og vær gjerne i aktivitet i en halvtime hver dag, spis så sunt som mulig og få nok søvn. Drikk vann, reduser koffein og alkohol, og prøv gjerne mindfulness. Prøv mye forskjellig, og så beholder du de tingene som fungerer for deg.

Et annet viktig element for min del er å ta frisørtimer og kle meg rimelig pent på jobb, og jeg velger å bruke sminke hver dag. Det er fordi jeg føler meg mer vel med sminke (og til tider fungerer det som en slags energimaske, jeg lurer andre til å tro at jeg har det bra og lurer samtidig meg selv.)

Noe av det aller viktigste for meg er å finne glede i de små øyeblikk. Jeg elsker å se nymånens tynne sigd på kveldshimmelen og jeg nyter varmen fra pusen som har lagt seg i fanget mitt. Jeg tenner stearinlys og kjøper favoritt-teen min, og jeg prøver å ha det ryddig rundt meg. Jeg prøver også å finne tid som bare er min, der jeg kan ligge på sofaen og lytte til musikk, lese en bok eller skrive litt. Det hjelper også at jeg ikke sammenligner meg selv med andre, men er takknemlig for alt jeg har. Og så prøver jeg å la være å gruble. Det hjelper ikke å bekymre seg. Tar man sorgene på forskudd går man glipp av så mange gleder. Sett av en fast tid til bekymringer, f.eks mellom fem og halv seks, og hvis det dukker opp andre ting, så skriv det ned til grublehalvtimen.

Og sist, men ikke minst; snakk med andre. La dine nærmeste vite at du sliter, og ta i mot hvis de prøver å hjelpe deg. De vil deg vel.

Husk at du er uendelig verdifull, du er helt unik og har så utrolig mange gode egenskaper. Du fortjener å ha det bra. 

OMTimes Magazine sitt bilde.

Noen ganger må man bare kaste seg ut i det

Det gjorde jeg i dag. Ut på dypt vann, uten å holde for nesa. Hadde redningsvest i form av min kjære, vidunderlige ektemann da jeg møtte mamma og pappa for første gang på et år. Jeg kom til konklusjonen i morges, hvis ikke jeg gjør noe så vil ingenting forandres. Så jeg gjorde det. Jeg har lagt grubling og fortvilelse bak meg og starter med blanke ark. Alt er tilgitt, jeg vil bare se fremover. Og jeg er veldig stolt av meg selv.

En vanskelig del av krimboka mi

Skriver man barne- og ungdomskrim vil man som oftest klare å nøye seg med et ytre plot. Da er det viktig med handling og spenning, og spor etter spor må nøstes opp og til slutt finner man morderen. Skriver man for voksne forventes det mer av manus. Da vil leseren kose seg med å prøve å løse mysteriet, samtidig som de vil komme tett innpå karakterene i boka. De vil gå mer i dybden, se karakterutvikling, og da må man ha med flere plot. Helst skal helten kjempe en kamp, gjerne en kamp mot seg selv og sine indre demoner.

Jeg har flere slike kamper. Min hovedperson, Tanja, har et sidekick, Bjørn. Han har jobbet i politiet i tjue år og er hennes mentor, men private omstendigheter gjør at han må trekke seg unna etterforskningen, først delvis, så helt. Da får Tanja skinne. Jeg har nemlig gitt Bjørn en syk datter, og vil skildre hvordan det er å ha et barn på sykehus som kjemper for livet, hvordan det er å ha et friskt barn i tillegg og hvordan situasjonen påvirker både ekteskap, jobb og familieliv. Denne delen av boka er basert på en sann historie, og jeg har fått tillatelse av en kjær venninne til å bruke hennes sønn som mal for den lille jenta i boka mi.

Denne sønnen ble født med en sjelden genfeil, CDKL5, og livet hans var kort og fylt med smerte. Han hadde mange problemer, men jeg går ikke inn på dem nå. Han ble bare ti år, denne skjønne, herlige gutten, og det er to og et halvt år siden han døde, men hans foreldre har gjort ham så levende for oss andre at vi aldri kommer til å glemme ham. Derfor ønsker jeg å ha med hans kamp i boka mi, først og fremst for å hedre ham, men også for økt bevissthet rundt denne sjeldne sykdommen.

Denne biten av boka er som sagt vanskelig, for jeg må være forsiktig med hvordan jeg ordlegger meg. Jeg vil ikke skrive noe galt.

Tusen takk, A og Ø, for at jeg får låne hans historie.

Mørket banker på døra

November. Den mørkeste måneden i året. Det er mørkt når jeg står opp, det er i ferd med å mørkne når jeg drar hjem fra jobb. Det eneste lyset jeg får i løpet av dagen er når jeg har inspeksjon, men en drøy halvtime er for lite. Om det er årstiden eller om det er andre faktorer som spiller inn det vet jeg ikke, men november er ofte en tid der depresjonen river og sliter i meg. 

Så, hva gjør jeg nå?

Jeg har en bakgrunn som gjør at jeg er sårbar overfor mange ting. Det trenger ikke å være ytre påvirkning, som stress, konflikter osv., jeg er min egen verste fiende og kan tenke meg selv inn i en depresjon. Nå har jeg fått hjelp til å håndtere mange av følelsene jeg har rundt traumet, og jeg liker godt bildet som sammenligner det mentale traumet med at en bil kjører over foten min. Foten ble skadet, men med tid og pleie har foten fått igjen mye av førligheten og gjør ikke så vondt lenger - selv om jeg aldri kan endre at den ble overkjørt. Jeg vil alltid halte litt. 

Problemet er at en annen bil har kjørt over den andre foten min, og den bilen står der fortsatt. Jeg befinner meg midt i et traume jeg ikke ser noen løsning på.  Jeg bruker mye krefter på å la være å gruble over mine foreldres valg om å vende meg ryggen, men jeg blir overfalt av tankene om natten. Nei, jeg ligger ikke våken og grubler, jeg drømmer om dem. Hver eneste natt tar hjernen min meg med til barndomshjemmet mitt, og kaster meg rundt i velkjente, forvridde omgivelser med menneskekarikaturer fra fortiden. Jeg gleder meg til å sovne om kvelden, fordi jeg håper på litt ro og hvile, men jeg gruer meg samtidig voldsomt til å legge meg, fordi jeg vet at jeg vil bli hjemsøkt av marerittene. Jeg er utslitt når jeg våkner om morgenen, og er enda mer sliten på kvelden. Det er vanskelig å gå når det står en bil på foten min.

Og nå spiller jeg på lag med depresjonen. Jeg inviterer den inn, ønsker den velkommen. Jeg hjelper den med å få fotfeste ved å la være å gjøre gode ting for meg selv. For sammen med depresjonen kommer spiseforstyrrelsen. Jeg spiser hele tiden, føles det som. Jeg klarer ikke å være rolig hvis jeg vet at det ikke er noe godt i skapet, og jeg spiser så fort at jeg ikke klarer å nyte noen ting. Og når sukkeret og fettet har gjort sitt, sitter jeg igjen med en indre angst og uro som fungerer som bensin på bålet. En endeløs sirkel av negativitet. Fordi jeg ikke fortjener å ha det bra. Jeg må jo ha gjort noe forferdelig grusomt hvis ikke engang mine egne foreldre vil snakke med meg, sant? Jeg trodde kjærligheten til sine barn var den sterkeste kjærligheten i verden, men der tok jeg feil. Hvordan kan jeg være glad i meg selv når de velger hverandre fremfor meg?

Det føles riktig å forsvinne inn i mørket nå. Det føles riktig å dyrke de negative tankene, å trykke meg selv ned, fordi det harmonerer med det bildet jeg har hatt av meg selv i hele mitt liv. Et dårlig menneske fortjener ikke å ha det bra. 

Men...

Rebellen i meg har våknet. Den redde lille jenta inni meg har fått en forkjemper, som nekter å la henne lide. Den setningen jeg tok med meg fra traumeterapien gir gjenlyd i meg. Det var ikke min skyld. Selv om jeg har all grunn til å føle meg elendig, så kan jeg ikke la meg gjøre det. Jeg må gjøre det som er bra for meg, for min egen del og for min familie. Jeg må late som om jeg har det bra, jeg må leve som om jeg har det bra. Å bære nag til de som har gjort meg vondt er som å drikke gift og forvente at noen andre skal dø (i følge en berømt person jeg ikke husker hvem er).

Hvordan tar jeg tak i dette? Jeg har tidligere erfart at ved å ta tak i en ting kan det ha innvirkning på andre ting. Og det lureste jeg kan ta tak i nå er maten. Ved å spise balansert, vil kroppen bli mer balansert, og da er det håp om at også det mentale blir mer balansert. Det er lov til å håpe, ikke sant? Jeg må bruke dagen i dag og i morgen til å planlegge, til å overbevise meg selv om at det er det riktige å gjøre, til å forberede meg på å måtte kjempe mot stemmen i hodet som kommer til å motarbeide meg på alle tenkelige plan. Det kommer til å bli vanskelig, fryktelig vanskelig. Men jeg må gjøre det.

Hvordan?

Det beste kostholdet for meg er lavkarbo. Ingen over, ingen ved siden. Selv om jeg vet at gradvis nedtrapping sikkert er det lureste, så må jeg gjøre det på den verste måten. Cold turkey. Det er en klisjé å starte på en mandag, men sånn blir det. Jeg tar gjerne i mot heiarop og støtte...

Snakkes.

 

Jeg har så lyst

Jeg innrømmer det. I kveld har jeg enorm lyst til å spørre mamma hva hun egentlig tenker med. Jeg har lyst til å være direkte. Men jeg velger det sikre, det vanlige. For jeg vil ikke ødelegge hennes liv.

Hva sier det om meg?

Jeg er tydeligvis et dårlig menneske.

Kjerringa som trodde hun klarte alt

Hun gikk hardt ut, kjerringa. Kom ut fra traumebehandling og var skjør og sårbar, men reiste seg opp, plastret seg sammen og kastet seg ut i jobb igjen da skoleåret begynte. Forbannet seg på at hun skulle klare det og gjorde det hun kunne for å fylle fritiden med gode ting. Hun herjet i hagen, gravde opp stubber og gjenstridige røtter, flyttet på stauder og rosebusker og satte ned massevis av løk. Alt ble gjort klart til vinteren. I tillegg bestemte hun seg for at hun skulle bli forfatter, og begynte på krimkurs. Hun skriver hver eneste dag, både på manus og i blogg, og hun er i ferd med å finne sin stemme. 

Kjerringa er sta, det skal hun ha. Hun jobber hardt med å kontrollere de vonde tankene som fortsatt ligger der, og nekter å la dem styre livet hennes. Hun klarer nå å se reklame for skrei og kaviar, og bryter ikke sammen når hun ser fiskebåter og eldre menn i oljehyre på TV. Hun jobber aktivt med å gjøre meningsfylte ting, og prøver iherdig å ha et så normalt liv som mulig. Hun er faktisk så flink til å skyve bekymringer unna at hun ikke lenger merker dem, kropp og hjerne er adskilt og frakoblet. Men kroppen hennes nekter å la seg ignorere. Den sier i fra når hun har gått for langt, når hun har ignorert den for lenge. Og da er veggen nær.

Jeg skal slutte å snakke om meg selv i tredje person. Jeg er sliten. Jeg føler ikke glede på samme måte lenger, og jeg har ingen tiltakslyst. Jeg er på jobb, rent fysisk, og jeg har undervisningen jeg skal ha. Men når det er pause sitter jeg med et eller annet planløst spill, for å koble ut. Jeg klarer ikke å skrive noe særlig, jeg klarer ikke engang å begynne på en ny serie på Netflix. Jeg sitter bare og ser repriser, lar meg selv bli matet med gammelt oppgulp, så jeg slipper å tenke. Egentlig vil jeg bare sove, men jeg drømmer så mye om natta at jeg er sliten når jeg våkner, så jeg gruer meg til å legge meg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, for å være ærlig. For midt oppi alt dette går jeg med grubling jeg ikke legger merke til, grubling over mine egne foreldre som har valgt meg bort fra livene sine. Jeg nekter å tenke på det, men kroppen min vet hva som foregår, og jeg lar meg påvirke av at andre snakker om sine foreldre. Det er en stor sorg dette, som jeg ikke kan behandle på samme måte som traumene, simpelthen fordi den ikke ligger i fortiden, det foregår nå. Og nå når julen nærmer seg kryper skuldrene mine oppover mot ørene og nekter å la seg senke.

Det aller verste oppi det hele er at den eneste personen som kan gjøre noe med dette er meg selv, og det er jeg smertelig klar over. Jeg får det bare ikke til. Fordi akkurat nå føler jeg ikke at jeg er verdt å kjempe for. Og det er trist.

Sånn. Dokumentasjon på gode og dårlige dager hører med i en ekte blogg, gjør det ikke?

 

Give aways på Facebook

Jeg er en gæmlis og holder meg stort sett til Facebook når det kommer til sosiale medier. Nå er det primært skrivegrupper jeg bruker Facebook til, selv om det er koselig å se hva venner og kjente driver med også. Dessverre drukner de interessante postene i reklame, men det aller verste jeg ser er alle de som hopper fra give away til give away og legger igjen et hjerter eller en størrelse eller en farge på det de vil ha. Hadde jeg kunnet reservere meg mot slike poster hadde jeg gjort det tvert, men den funksjonen har jeg ennå ikke funnet. Hva er det med folk som absolutt må ha ting gratis?

De fleste her i landet har alt de trenger. De fleste har sannsynligvis mye mer enn de trenger også, så hvorfor denne trangen til å stappe enda mer inn i de overfylte hjemmene sine? Vi lever i et samfunn preget av overforbruk, og jordkloden vår er ikke tjent med dette. Jeg skulle ønske at disse bedriftene heller valgte å gi bort tingene sine til frivillighetssentraler og andre organisasjoner som sørger for at de som har minst her i landet kan få litt hjelp. Tenk om de kunne ha bidratt til at mennesker som har lite kan få litt glede av poser med sminke, nye støvletter eller noen nøster garn?

Fra nå av kommer jeg til å kommentere alle slike poster som kommer opp i feeden min med akkurat dette forslaget. Jeg ønsker å sette fokus på dette, både i forhold til bedriftene men også til disse vennene som bedriver slik tigging. Det er en uting. Og for ordens skyld: jeg vet at det også er mennesker som deltar i slike give aways som virkelig trenger de produktene, det er ikke disse jeg kritiserer. 

To sinte innlegg på en dag. Jaggu.

Nå har du gått for langt, Anne Brith!

Du har gjort barna dine til butikk. Du har skruppelløst utnyttet dem for egen vinning. Du har eksponert dem i alle tenkelige situasjoner og du har utsatt dem for fare ved å legge ut informasjon om hvor de befinner seg, alene. Dette er forkastelig oppførsel, en mor skal beskytte barna sine, ikke gjøre livene deres vanskeligere. Men nå, når jeg ikke trodde gikk an å synke dypere, så går du hen og gjør dette. 

Hvordan kan du gå ut med at et av barna dine muligens er homofil? Et menneskes seksuelle legning er en privatsak. Å spre rykter om andre er ondsinnet. Du velger å utlevere barnet ditt for alle som vil lese. Tenker du over hva dette vil bety for barnet ditt? Eller rettere sagt, barna dine?

Hvordan vil det være å gå på skolen på mandag, tror du? Når mora di har spekulert i hvem du tiltrekkes av på internett? Du har tidligere beskrevet at et av barna dine blir mobbet, tenk hva medelever og andre kan få seg til å si nå? Du henviser forøvrig til din kompis Espen, kanskje du skulle ha snakket litt med ham før du smurte feilgrepet ditt utover nettsidene. Ville han ha godtatt at foreldrene hans avslørte hans legning, kanskje før han innså det selv?

Dette er noe av det styggeste jeg har sett en mor gjøre. Du risikerer ikke bare å miste respekten til leserne denne gangen, du risikerer å miste dine barns respekt. Tenk litt på det.

 

NaNoWriMo - dag 8

Det gikk som jeg fryktet, jeg ga opp. Story of my life. Jeg går ut i stor stil, og faller sammen som en bylt underveis. Det var mye som hendte i livet mitt i forrige uke, og den som leste det innlegget jeg slettet fikk vel med seg det. Men, jeg hadde to valg. Jeg kunne enten gi opp - og da mener jeg gi opp i større forstand enn bare skriveutfordringen - eller jeg kunne bite tennene sammen, ta meg selv i nakken eller hvilken som helst annen klisjé. Og som den fighteren jeg har innsett at jeg er, valgte jeg selvfølgelig det siste. Jeg har hatt veldig lyst til å blogge om akkurat den prosessen, men jeg har hatt så abnormalt mange lesere i det siste at jeg rett og slett ikke turte... Er ikke det rart? Andre ville vel ha kastet seg over den økte lesermassen, mens jeg heller trekker meg unna. Snodig. Nå har det roet seg, så da skriver jeg litt. :)

I går gjorde jeg noe annet drastisk. Jeg skriver jo på et krimmanus, men jeg har ikke vært helt fornøyd med det. Så, istedet for å pusse og flikke på noe som i utgangspunktet ikke var så bra, valgte jeg heller å forkaste alt sammen. Jepp, nesten 30 000 ord rett i søpla. Jeg begynte på nytt, jeg. Ikke med selve historien, den surrer og går i bakhodet og lite er forandret der. Det er oppbyggingen, språket, flyten som er endret. Håper det fungerer bedre nå. 

Og sånn går no dagan.

Noen tekniske spørsmål

Dere som kjenner denne bloggplattformen godt, kan dere hjelpe meg litt? Jeg lurer litt på dette med trafikk. På andre plattformer kan man se hvor leserne kommer fra og hvordan de har kommet seg til bloggen, ved hjelp av linker osv. Finnes det her? Og er alle lesere reelle, eller registreres også sånne BOT-er fra google (eller hva de nå heter)?

Jeg har nemlig hatt unormalt stor trafikk de siste dagene, og det er spesielt ett innlegg som leses. Det er en oppskrift, så hvis jeg legger godviljen til så kan jeg se for meg hvordan akkurat denne oppskriften inspirerer leser etter leser og at det kreeres slike produkter over det ganske land. Men, noe sier meg at det ikke er så enkelt, og da vil jeg gjerne komme til bunns i denne saken. Hva er det som gir det økte lesertallet?

Noen som kan kaste litt lys over denne saken for meg?

NaNoWriMo - dag 3

Gårsdagen ble litt annerledes enn forventet, så det ble ikke noe skriving på meg. Jeg måtte heller gå i meg selv og finne styrke i noe som er veldig vanskelig, men en god natts søvn jaget ting på flukt og i dag er jeg tilbake i skriveform. I følge kalkulatoren på NaNoWriMo.org er jeg nå oppe i 7858 ord, som tilsier at hvis jeg skriver like mye pr. dag som jeg har gjort disse to dagene så er jeg ferdig med 50 000 ord den 20. november.

Så langt har jeg skildret undring over at utstyr på månen plutselig ikke fungerer, og jeg har vært inne på soverommet til den amerikanske presidenten og lekt litt med tanken på hvordan det ser ut og hva han sover i. Jeg har også beskrevet oppskytning av en rakett som skal ta seg opp til månen for å finne ut hva som er galt med utstyret, og tankene rundt dette mysteriet. Akkurat nå har jeg kommet til det punktet at astronautene vender skipet sitt mot månen, for så å finne ut at det ikke er noe der. Hva farer gjennom hodene deres stilt overfor noe så ufattelig? Og hvordan blir det mottatt av resten av verden?

Mye å boltre seg i her, og massevis av muligheter til å skrive mange, mange ord. Dette er morsomt!

Jeg, meg og ingen

JEG får til. JEG går på jobb, lærer bort, lærer litt selv, deltar, reflekterer. JEG klarer det. 

JEG kommer hjem fra jobb, hjelper til med lekser, lager middag. JEG tar med meg en unge i sofaen, prater om viktige ting, JEG utgjør en forskjell.

Men JEG får til så mye at JEG ikke slipper MEG til, for hvis JEG lar MEG få bestemme, så blir JEG INGEN. Og INGEN, det er den JEG er når JEG får nok av MEG. INGEN er sårbar, INGEN hører den vesle jenta som sitter inni MEG og gråter. INGEN hører den lille jenta rope etter mamma, for mamma er der, men mamma vil ikke vite av MEG så da smuldrer JEG bort og INGEN står igjen. Alene. Sårbar. Vil så gjerne klare alt, men bommer på noe. Og hvis JEG bommer på noe, så blir JEG igjen til INGEN. 

JEG, MEG og INGEN. Tre stykk i en. Sterk og svak. I kveld bare svak.

Vanskelig.

NaNoWriMo - dag 1

I går hadde vi Halloween-party hjemme hos oss, en av tenåringene hadde invitert alle i klassen og det ble en suksess. Planen var at de skulle se skrekkfilm, men den de valgte var så skummel at de ikke turte å se den, så da gikk de heller en runde i nabolaget først og så hadde de morderjakt i stua i stedet. Jeg ble forvist til skrivestua mi, og jeg hadde egentlig planlagt å sitte der og skrive litt, forberede til dagens oppstart på skrivinga, men jeg var så sliten etter å ha vært på jobb, handlet inn til party, rydda og pynta stua og bakt kake at jeg bare datt ned i en stol med Netflix og Mindhunter. Spenninga var stor i morges, skulle jeg virkelig kaste meg over denne utfordringen, og forplikte meg til 1667 ord hver eneste dag i november? Og hva skulle jeg skrive? Krim eller dystopi?

Løsninga ga seg selv, gitt. Jeg kom på jobb, hadde en time undervisning og så hadde jeg fritime. Og i løpet av den og lunsjen har jeg nå kommet opp i anstendige 3149 ord. Jeg tenkte å prøve meg på dystopien først, og det går virkelig over all forventning. Målet er at jeg skal klare fem tusen ord i dag, jeg har ingen planer i ettermiddag og har lyst til å utfordre meg selv. Men jeg har et spørsmål til dere:

Har dere lyst til å lese det jeg skriver? En liten smakebit? Det kan være moro å se en bok bli til, selv om denne boka bare er venstrehåndsarbeid. Jeg skriver uten filter, sjekker ikke kilder og gjør ikke veldig grundig research, og driter i om det kommer noen grammatikkfeil eller sukkersøte klisjeer. Målet er å skrive, ikke å skrive fantastisk. Hyl ut om det er interesse for det!

Regner med at det kommer en liten oppdatering i kveld også.

Ha en fin dag!

Oppladning til NaNoWriMo - interessant artikkel av Tom Karp

Jeg har bestemt meg for å skrive femti tusen ord på en måned. Det er en stor oppgave, og sjansen for at jeg ikke klarer det er stor. Likevel har jeg tenkt å kaste meg ut i det, og se om jeg klarer å bestemme meg for å gjennomføre, samma hva som skjer. I min søken etter inspirasjon fant jeg denne artikkelen, som er skrevet av Tom Karp. Han er professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania, har doktorgrad i endringsledelse, er sivilingeniør og bedriftsøkonom og har vært leder i næringslivet. Her handler det om hvor lurt det er å BESTEMME SEG!

 

Det er lurt å bestemme seg 

Hvis du vil utnytte viljestyrken din til fulle, må du bestemme deg for hva du vil. Ta et valg og velg bort noe annet, skriver Tom Karp i en ny bok.

 

Å si nei til fristelser.

Til muligheter.

Til å innfri andres forventninger.

Til alltid å etterstrebe egne høye krav.

Dette krever selvdisiplin, og at du er trygg på deg selv. Viljestyrke har som utgangspunkt at du klarer å ta valg. Allerede her faller mange av. Hvorfor? De klarer ikke å velge og forplikte seg til valget.

I vår samtid har mennesker flest mange valg. Du har mange valg. Barry Schwartz er professor ved Swarthmore College i USA. Han hevder at vi i vestlige samfunn streber etter å maksimere vår velstand ved å gi individet stor frihet og mange valgmuligheter. Vi bombarderes derfor med alternativer. Det er mange beslutninger som skal tas, hele tiden. Tenk deg at du er på en kaffebar. Du vil bare ha en kaffe. Først må du velge hva du skal ha fra en ganske omfattende meny. Så om kaffen skal være enkel eller dobbel. Om du skal ha en stor, middels eller liten kopp. Om den skal lages med helmelk, lettmelk eller soyamelk. Og om du skal ta den med eller sitte i kaffebaren.

Du overøses med informasjon, kunnskap og muligheter som skal gjøre livet ditt bedre, men denne overfloden paralyserer mange. Du bruker tid og energi på beslutninger. Store og små spørsmål opptar deg, og du tar bevisste og ubevisste valg. Når du er i matbutikken og skal handle middag til familien, tenker du selvfølgelig på hva du skal handle. Kanskje du har skrevet en handlelapp og allerede tatt flere valg før du dro til butikken. Når du går blant butikkhyllene, tenker du på hva varene koster. Om barna liker det du kjøper. Hvor lang tid det tar å lage det til. Om du har noen av råvarene i skapet hjemme. Om det er sunt nok.

Manglende ressurser

Psykologer har også funnet at en del mennesker i tillegg sliter med tanken på om valget de har tatt, egentlig er det beste, og om det finnes bedre alternativer. Derfor kommer noen hjem etter en slitsom runde i matbutikken med mas, køer og tunge matposer, og tenker at: Æsj, jeg burde ikke kjøpt spagetti, det er for mye karbohydrater, det hadde vært mye sunnere med torsk og gulrøtter, hvorfor kjøpte jeg ikke det i stedet? Og så plager de seg selv med de dårlige valgene de mener de tok.

Ifølge Schwartz gjør vår frihet oss mindre lykkelige fordi vi paralyseres av det store antallet valg vi utsettes for og ansvaret som følger med, av ansvaret for beslutningene som tas og redselen for å bli skuffet. Jo flere valg vi må gjøre i løpet av en dag, jo vanskeligere er det for hjernen, og jo mer tilbøyelige er vi til å ta snarveier. Da blir vi impulsive og tar avgjørelser vi vet vi ikke burde ha tatt. 1/4 Poenget er å slippe å mobilisere viljestyrke hver gang du tar valg. Færre og enklere valgsituasjoner gjør det lettere å velge smart. Er målet å drikke mer vann og mindre brus, sørg da for å ha noen vannflasker stående fremme hele tiden. Da slipper du å gå til kjøleskapet og gjøre valget. Og du kan gå lenger. Unngå å ha brus i kjøleskapet, da blir valget enda enklere.

For å gjøre valg må det tas beslutninger, de kobler tanke, følelse og handling. Hvordan kan du lære å ta bedre beslutninger? Vanlige råd er at de helst bør være rasjonelle, de bør knyttes til langsiktige mål og ikke baseres på følelser. Det er lettere sagt enn gjort. Mange vet hva de bør gjøre, men de gjør det ikke allikevel, særlig ikke når det kommer til viljerelaterte utfordringer. Mange tror det dreier seg om intellektuell kapasitet, men det er ikke nødvendigvis det det står på. Ledelsesforskerne Jeffrey Pfeffer og Robert I. Sutton har skrevet en hel bok om det de kaller «the knowing?doing gap». Selv om man har kunnskap nok til å foreta et riktig valg eller utføre en riktig handling, gjør man ofte ikke det man vet man burde gjøre, sier Pfeffer og Sutton. Og det gjelder ikke bare ledere. Det gjelder oss alle. Hvorfor? Som regel er forklaringene som gis at det skyldes manglende ressurser. Du har for eksempel ikke nok tid, penger, kunnskap, erfaring eller nettverk. Er det virkelig sånn, eller er det bortforklaringer?

En stri elv

Nyere teorier i psykologi hevder at det ikke er slik at vi enten tenker, føler, husker, lærer, analyserer eller planlegger. Vi er snarere mer eller mindre engasjert i forskjellige mentale ytelser parallelt. Hjernen og vårt nervesystem er konstant i aktivitet i mange områder og ikke bare i isolerte regioner. Vårt mentale liv kan til enhver tid beskrives som et stort antall delprosesser som kjører parallelt. Disse er som en stri elv i vårløsningen fylt med greiner, blader, rusk og rask som flyter av gårde i strømmen. Noe fester seg til elvebredden og blir hengende, klumper seg sammen og vokser, annet forsvinner fort.

Til enhver tid foregår det mengder av aktiviteter i hjernen. Noen av disse er svært kortvarige (eksempelvis aktiviteten som gir smerteopplevelse ved et stikk), noen er forholdsvis kortvarige (aktiviteten som er knyttet til oppmerksomhet og språklige episoder), noen er nokså langvarige (aktiviteten som skaper motivasjon) eller svært langvarige (aktiviteten som er knyttet til målsettinger, mellommenneskelige forpliktelser og viljestyrke). Det er ikke slik at vi benytter våre ressurser i en bestemt rekkefølge ? at følelser etterfølges av tenkning som så gir anledning til læring. Mange av delprosessene «går av seg selv» utenfor vår kontroll. Andre kan eller må styres av oss.

Forskere mener at våre følelser representerer nivåer av analyse vi ikke før var klar over, og at følelser spiller en rolle når vi tar beslutninger. Hvorfor det? Følelser inneholder erfaringer, og delene av hjernen som prosesserer følelser, prøver hele tiden å finne ut hva som skjer, og hvordan best håndtere situasjoner for egen følelsesmessig vinning. Hjernen pulserer med kjemisk og elektrisk aktivitet, den ekspanderer, trekker seg sammen og ekspanderer igjen ? den er det man gjerne  kaller plastisk. Erfaringer blir minner. Neste gang vi erfarer lignende situasjoner, har hjernen laget seg nye koblinger basert på tidligere erfaringer og er klar til å forutse hva som kan komme til å skje.

Beslutningskraft

Men følelser inneholder mange feilkilder. En slik feil er at kortsiktig vinning ofte blir prioritert når vi tar valg. Hjernens evne til å påvirke egne beslutningsprosesser og reflektere over valg er sentral, likeså evnen til å minimalisere feilkilder. Hjernen kan lagre informasjon, skape assosiasjoner og bruke disse til å løse problemer. Når vi skal ta beslutninger, prøver de fleste av oss å resonnere oss frem til en fornuftig løsning. Men den delen av hjernen hvor dette foregår ? prefrontal cortex ? er en sårbar konstruksjon. Den er ikke laget for å håndtere store mengder data på en gang. Når prefrontal cortex overbelastes, klumper den sammen innkommende informasjon for å gjøre datastrømmen mer håndterbar, noe som øker muligheten for feil.

Da sliter de fleste av oss med å ta beslutninger. Når vi strever med å gjøre valg, konkurrerer ulike deler av hjernen med hverandre fordi de har mottatt forskjellige signaler. Noen ganger er denne «debatten» dominert av sterke følelser, andre ganger er den rasjonell. Det foregår en konkurranse. Nevroforskere sammenligner denne konkurransen med naturlig utvalg og seleksjon: De sterkere følelsene eller tankene fortrenger de svakere og er de som i størst grad påvirker våre handlinger. Evnen til å påvirke denne konkurransen og ta beslutninger og regulere atferd er derfor noe av det sentrale hva angår bruken av viljestyrke.

«Decision is the ultimate power», sier selvutviklingsguruen Anthony Robbins. Det engelske power kan oversettes med makt, men også med kraft. Makt er et ladet ord i norsk språk, kraft er derfor kanskje et bedre begrep i denne sammenheng. Kraften i det å bestemme seg for noe er essensen av å bedre utnytte viljestyrken. Bestem deg for at du skal trene tre ganger i uka. Eller for at du skal skru av mobiltelefonen om kvelden. Eller for at du ikke skal spise godteri foran tv-en hver kveld. Og gå for det. Dette er en kompleks og ressurskrevende psykologisk og nevrologisk prosess som er noe mer enn bare å si ja eller nei.

Et gjennombrudd

En av dem jeg har intervjuet i forbindelse med mine undersøkelser, er Thomas Lund Nielsen. Han husker at han som liten ikke skjønte hvorfor alle de andre barna ga seg så fort nettopp når leken begynte å bli morsom. Han ville holde på lenger når de andre gikk lei. Han kunne bli sittende i sandkassa og fortsette for seg selv. Han ga seg ikke. Da han var ung, bodde han med familien i Mexico. Han gikk på katolsk skole, oppdaget karate og begynte å trene denne kampsporten. På den tiden var han liten av vekst, og da han begynte med karate, fikk han mye juling. Men det var ikke størrelsen som var grunnen, derimot at han ikke var tøff nok i hodet. Han bandt seg veldig, turte ikke slippe seg løs.

Gjennombruddet kom da han 15 år gammel var på seminar med karateklubben. Da  hørte han kajakkhelten fra gullfireren som vant OL-gull i Mexico i 1968, Egil Søby, snakke om mental trening. Om det å sette seg mål, snakke positivt til seg selv, ta en sjanse og gå for den. Thomas har siden fått svart belte i karate, vært operatør og befal i en av Forsvarets spesialavdelinger, og er i dag daglig leder i et IT-selskap. Thomas forteller meg at han var som en svamp, sugde til seg all den læringen han kunne få. Etter å ha hørt Søby snakke, begynte han å eksperimentere med det han kaller «å kjøre film i hodet». Han visualiserte at han slapp seg løs, at han turte å tape, men enda viktigere: at han gjorde det bra. Etter hvert begynte det å løsne, og han skjønte i 17-årsalderen at hans mentale innstilling hadde stor innvirkning på hans prestasjoner. Når han «kjørte film», fikk han en indre ro, en visshet i forkant om at det han skulle gjøre, kom til å gå bra. Thomas mener han lærte å «programmere» seg selv. Og at han ble bevisst viktigheten av det å bestemme seg for noe.

Ta et valg

Jeg nevner Thomas Lund Nielsen her fordi jeg tenker at det du kan lære av ham, er det å bestemme deg for noe og gå for det. Kraften i det å bestemme seg har å gjøre med at du velger noe som er viktig for deg. Når du har bestemt deg, kan du aktivere viljestyrken din. Det betyr:

Å forplikte deg til det du ønsker å få til.

Å bestemme deg for å gjennomføre (omsette forpliktelsen til handling).

Å stå gjennom det du har bestemt deg for.

Å belønne deg selv når du gjennomfører, og har gjennomført, det du har bestemt deg for, og lære av dette.

Å lage rutiner og vaner av noe av det du har vært gjennom.

Dette er en mental- og affektdrevet prosess som aktiverer viljestyrken din. En prosess de fleste kan lære. Et godt sted å starte er å utsette seg selv for færre valgsituasjoner. Viljestyrke er en begrenset ressurs, bruk den der den er viktig for deg. Ikke bruk energi på det du ikke kan gjøre noe med. Tren deg også på å ta en beslutning og stå for den. Dette bør du gjøre fordi viljestyrken er avhengig av ditt energireservoar. Det å aktivere viljestyrken er noe av det mest ressurskrevende du kan gjøre. Din energi brukes fort opp når du mobiliserer viljestyrke. Du må derfor være strateg i eget liv og finne ut av hva du skal bruke viljestyrke på, og hva du skal la være. Gode rutiner og vaner er også et viktig supplement til viljestyrke. Rutiner og vaner gjør du på autopilot, det vil si at du slipper å bestemme deg for noe, og du sparer ressurser. 

Kunngjøring

I dag tok jeg avgjørelsen. Jeg skal være med på NaNoWriMo. Kort fortalt er dette en skriveutfordring, der man utfordres til å skrive 50 000 ord i løpet av en måned. Man kan i teorien skrive en hel roman på den tiden, men hensikten er ikke å skape et mesterverk på kort tid. Man skal oppmuntres til å skrive mye hver dag, og da blir det mye søppel og ræl. Men, skal man skrive en bok trenger man mengdetrening, og det får man i fullt monn her.

Jeg har brukt dagen i dag til å finne ut om jeg skal skrive videre på et av prosjektene mine eller om jeg skal begynne på et helt nytt et, og valget falt på det sistnevnte alternativet. Det blir en dystopi, altså en beretning om at noe skjer i verden som gjør at den blir et verre sted å leve, og selv om jeg har lyst til å bringe ville og gale konspirasjonsteorier inn i virkeligheten har jeg heller valgt å skrive om et naturfenomen som oppfører seg rart. Akkurat nå slenger jeg bare ideer på bordet og brainstormer som en villmann, og jeg lover at jeg skal si fra hvis jeg finner ut noe lurt. 

For å få maks utbytte av dette tenker jeg å holde rede på resultatene mine her på bloggen. Heiagjenger ønskes!

Og til alle andre...vi ses i desember. :D

Kvinne! Våg å være deg selv!

For en måned siden ble jeg 46. Jeg er nå offisielt godt plassert i den kategorien som best kan kalles middelaldrende. Midt i livet, voksen, erfaren. Moden. Gammel

Av en eller annen grunn frykter de fleste mennesker å bli eldre. Er det døden de stilltiende frykter? Samfunnet vårt hyller de unge, man skal være slank og veltrent, ikke ha rynker eller grå hår, og man skal være fresh og opplagt til en hver tid. Hvorfor godtar vi dette? Hvorfor er hverdagen til mange av oss fulle av ritualer som hårfarging hver måned, ansikts- og hudbehandlinger, innsprøytninger av lammende gift og utfyllende masse, invasive inngrep for stramming og fjerning av hår? Hvorfor er vi så redde for å se eldre ut? 

Forrige setning kunne ha inneholdt et ord til. Hvorfor er vi kvinner så redde for å se eldre ut? Det er vi som gir oss i kast med alle disse prosedyrene i håp om å kunne beholde den evige ungdom, mens de fleste menn lar det grå håret få være og fnyser hvis noen foreslår botox eller restylane for dem. Menn slipper unna, mens kvinner går i fella gang etter gang. Jeg leste en flott artikkel om dette emnet i dag, og et av avsnittene traff blink.

 «But trying to pass for younger is like a gay person trying to pass for straight or a person of color for white. These behaviors are rooted in shame over something that shouldn?t be shameful. And they give a pass to the underlying discrimination that makes them necessary. Appearance matters. Adornment pleases. But society?s obsession with the way women look is less about beauty than about obedience to a punishing external standard ? and power. When women compete to ?stay young,? we collude in our own disempowerment. When we rank other women by age, we reinforce ageism, sexism, lookism and patriarchy. What else we can we all agree on? This is one bad bargain. It sets us up to fail. It pits us against one another. It?s why the poorest of the poor, around the world, are old women of color.»

Artikkelforfatteren drømmer om et samfunn der kvinner slutter å farge håret og våger å se eldre ut. Eldre kvinner blir ofte veldig usynlige, og forfatteren ønsker seg en reise i solidaritet der kvinner verden over setter fokus på dette og tar Det Grå tilbake. Hun postet dette på en facebookside, og hun fikk massiv respons. Kanskje ikke den responsen hun ønsket seg, for de fleste ville at hun skulle ta steget først. Fordi de er redde? Fordi de forventer reaksjoner som "å guuuuuri så tøff du er, det hadde jeg aldri turt" eller "hva i all verden sa mannen din til dette?"

Folkens, som dere vet så har jeg allerede tatt steget. Jeg gjorde to store endringer samtidig, for ikke bare har jeg latt min naturlige hårfarge få komme frem, jeg har også klipt meg helt kort. Så nå har jeg kort-kort hår i en kald askeblond nyanse med betydelige innslag av sølv. Min egen farge. Og jeg synes jeg ser aldeles smashing ut, fordi den harmonerer så fint med mine øvrige farger. Jeg viser stolt frem ansiktet mitt nå, for min livsprosess har nådd et nivå der jeg ikke lenger gjemmer meg bak langt hår i en mørk farge. Etter årevis i stummende mørke har jeg tatt steget ut i lyset, og jeg vet endelig hvem jeg er. Med rynker og grå hår og alt. Se på meg, verden! Jeg er 46 år og våger å vise det!

Hva tenker du om dette?

 

En hel helg i skrivingens tegn

For noen år siden var helgen det verste tidspunktet i uka. Jeg var langt nede i mørket og så bare lyset da jeg var på jobb, for da kunne jeg tenke på andre ting. Å være hjemme i mitt eget selskap var grusomt, og det eneste som var verre enn helger var ferier. Når jeg tenker tilbake på den tiden blir jeg fylt av vemod og jeg kjenner en stor takknemlighet for at ting ikke lenger er som de var. For nå, nå er helgen den beste tiden av uka. Det er vidunderlig deilig å ha tid til å gjøre ting jeg har lyst til, for ikke å snakke om hvor godt det er å ha noe jeg har lyst til å gjøre!

Arbeidet med krimmanuset mitt har gått inn i en ny fase. Hittil har jeg jobbet med handlingen, laget en tidslinje der jeg har lagt inn vendepunkter og noen spor, og nå begynner jeg å få oversikt over hvem som gjør hva, og når de gjør det. Da er det storjobben som står for tur. For nå må jeg legge inn tanker, teorier, grubling, følelser, villedning og refleksjoner over drap, drapsmann og andre ting som er viktig å ha med. Jeg har begynt å få kontroll på bihistorien (som er hentet fra virkeligheten) og må jobbe med enda en bihistorie som foreløpig er litt ullen. Det er en lavmælt psykologisk krim, jeg fokuserer på det som skjer på innsiden av personene mine og det genererer ikke mye spenning. Derfor har jeg lagt inn en liten sak som egentlig hører hjemme i thriller-sjangeren, ikke i krim som sådan. Jeg må sette noen i fare, helst noen som hovedpersonen min har sterk tilknytning til. Da håper jeg at noen kan få tilløp til neglebiting under lesingen.

Problemet mitt er at jeg ikke får til å sette meg ned og skrive. Jeg har en indre kritiker på skuldra som hindrer meg i å utfolde meg, den mener at det jeg gjør ikke er bra nok og derfor trenger jeg ikke å prøve engang. Derfor må jeg kneble den lille jævelen og låse ham inne i et skap med gaffateip over munnen. Det gjør nok susen. :) Akkurat nå sitter jeg nede i stua sammen med min kjære (som er oppslukt av fotballkamp), men jeg skal straks ta med meg det jeg trenger opp i skrivehula mi og utfordre meg selv til å skrive minst 1000  ord. DET må jeg kunne klare!

Heiarop mottas med takk!

Endelig er denne dagen over

I dag skriver jeg et personlig innlegg. Jeg har grudd meg til denne dagen i flere uker, for jeg har tatt mot til meg og gjort noe jeg burde ha gjort for lenge, lenge siden. Det er noen ting som er vanskelige for oss som har opplevd overgrep og voldtekt, og for min del omhandler det ting som har med munn og underliv å gjøre. Å ligge helt stille mens andre tar seg til rette gjør at vonde minner vender tilbake, og derfor har jeg unngått nødvendige helsetiltak som celleprøve og tannlegetimer. Men i dag, i dag har jeg konfrontert mine indre demoner og gjort begge deler.

Da jeg kjørte hjemmefra til legen i dag tidlig var jeg nærmest ikke til stede, det var en skikkelig utavmæsjæl-opplevelse. Inne hos legen var jeg nær besvimelse, jeg kaldsvettet og gjorde legen litt nervøs. Jeg avslo tilbud om å la noen holde hånda mi under undersøkelsen, jeg kjente at jeg måtte innse at jeg er voksen og at undersøkelsen ikke er farlig, og at jeg ikke kom til å være i fare. Det gikk jo bra, selvfølgelig, og jeg klappet meg selv på skuldra etterpå. Men det var surrealistisk å skulle gå rett på jobb etterpå.

En time på jobb, og så var det tannlegetime. Som lovet fikk jeg Flunitrazepam i forkant, høyere dose enn jeg fikk forrige gang, men det hjalp dessverre lite. Jeg fikk fjernet to fyllinger og lagt på to nye, men hele opplevelsen var fæl, grusom, forferdelig. Selv nå, når bedøvelsen har gått ut og jeg vet at jeg klarte å gjennomføre det, sliter jeg med ettervirkningene. Det gjør vondt der bedøvelsen ble satt, det gjør vondt der han fjernet fyllinger, fyllingene er høyere enn de burde være så jeg kjenner det hver gang jeg tygger, og jeg har bare lyst til å trekke alle tennene og ha gebiss. Tannlegen var overrasket over hvor våken og pigg jeg var, selv etter ganske stor dose med dop, og vi skal prøve enda større dose neste gang. For ja, jeg må tilbake igjen. 

Jeg føler meg bitteliten og utsatt, og er sint på meg selv fordi jeg reagerer sånn på noe som burde være helt dagligdags, samtidig som jeg prøver å være snill mot meg selv fordi jeg har gjort noe jeg ikke har turt å gjøre før. Dobbelsidighet er noe jeg har levd med så lenge, men aldri på denne måten før.

Hva jeg vil med dette innlegget? Fortelle hvor vanskelig det er å ta vare på seg selv når man har med seg tøff bagasje, og oppmuntre andre til å gjøre det de er redde for. Det vil være verdt det, jeg lover.

Velkommen tilbake, Anna

Den 21. september erklærte Norges bloggerdronning Anna Rasmussen at hun gir seg som blogger. Etter seks år har hun tålt nok, og nå er det på tide å gi seg. Da sjokket hadde lagt seg (sjokket over å se en overskrift som faktisk harmonerer med innlegget), var det nok mange som applauderte avgjørelsen. Etter å ha eksponert barna sine i mange år, hadde innleggene gått mer og mer bort fra omtale av barn og i en retning som ikke var heldig. Å legge ut nakenbilder og -videoer samtidig som TV2 viser særdeles kleine sexhintinger på Bloggerne viser dårlig dømmekraft. Å spille så heftig på sex i en blogg som bærer datterens navn er ikke bare respektløst overfor datteren, hun har også bevisst ledet mennesker inn på bloggen som bare er interesserte i sexbiten av det hun skriver, der det ligger utallige bilder av uskyldige barn. Vi var nok mange som var glade for at hun valgte å gi seg.

Men, vi har lært frøken Rasmussen å kjenne de siste seks årene, og vi vet at hun ofte kommer med store løfter uten å innfri. Vi hadde selvsagt håpet at hun kunne finne seg noe annet å gjøre, fullføre en utdannelse og få seg en jobb, og slutte med hensynsløs utnyttelse av barna sine. Likevel innrømmer jeg at det tok lenger tid før hun var tilbake enn jeg forutså. Hun har vært opptatt med boka si, stilt opp på boksignering og har vel hatt nok å gjøre i den måneden som har gått siden hun "ga seg". I dag er hun tilbake igjen, og sender et stikk til alle de som hater henne. Hun skal nemlig ikke la dem vinne. Jeg undrer meg på om hun inkluderer meg i denne gruppa? Blir alle som er kritiske til hennes blogging automatisk satt i boksen "haters"? 

Velkommen tilbake da, Anna. Jeg skal ikke si at jeg er glad for å se deg igjen, jeg skulle heller ønske at du brukte tiden din til å bli voksen, til å utvide horisonten din, til å lære noe nytt. For hvis du var så sliten av å tåle alt, hva er annerledes nå? Hva har du endret på sånn at du slipper å havne i den situasjonen igjen?

Jeg bare lurer.

Tenk om...

Tenk om den boka jeg skriver på blir antatt av et forlag en dag. Tenk om den blir utgitt, sånn at jeg kan kalle meg forfatter. Tenk om noen leser den og liker den! Tenk om noen tar den med seg på hyttetur i påska og ikke klarer å legge den fra seg... Tenk om. 

Men først må jeg skrive den. Og så må jeg redigere den. Og skrive den om, og redigere igjen. Få noen til å lese den, og så håpe at noen av forlagene liker den. Kanskje de vil gi den ut. Og så begynner skrekken, tvilen, angsten, frykten for å mislykkes. Frykten for å lykkes. Stille seg laglig til for hugg. Skummelt.

Men tenk om det skjer! Da har du som leser hatt muligheten til å følge en totalt ukjent person, og få se hele prosessen fra tanke til bok. Hvis det skjer, da. Det er litt rart at jeg sitter med denne muligheten, uten at jeg vet hvor dette vil ende. Det er rart.

Takk for at du leser. <3

(Jeg drømmer ikke om å komme på denne lista da, det skal jeg ha...)

Bilderesultat for nobel prize literature

Kilde

Skogen

Jeg gikk en liten tur

i skogen

En veldig liten tur

i skogen

Og mens jeg gikk der

i skogen

Kjente jeg hvor deilig det var å være

i skogen

Men så slo det meg

Skogen

Skulle den ønske at den var meg?

Skogen?

Drømmer den om å være meg

å kunne vandre rundt og nyte

skogen

å få oppleve seg selv gjennom meg?

Valgets kvaler en søndag formiddag

Jeg har en hel, blank og ny søndag foran meg, og jeg har rigget meg til i skrivehula mi. Men jeg vet ikke hva jeg skal skrive på...

Jeg har skrevet ferdig et røft handlingsreferat av krimboka mi, på drøye 25 000 ord, der jeg har stoppet helt opp rett etter avsløringa av morderen. Historien er altså nesten ferdig, men det mangler litt med tanke på oppklaring av motiv, hvordan straff skal skje og hvordan livet vender tilbake til det normale. Og det klarer jeg ikke å gjøre før jeg vet hvordan personene mine har utviklet seg. Så jeg står overfor følgende valgmuligheter: Bestemme meg om jeg skal skrive i presens eller preteritum (alt er i fortid nå, så da må jeg i tilfelle nåtid endre mye, en kjedelig, men takknemlig oppgave for en lat søndag), begynne å utvikle personene mine med to (tre) distinkte sideplott (tar massevis av tid og krever full konsentrasjon) og samtidig avgjøre om jeg skal skrive dem inn i selve handlingen allerede nå eller om jeg skal skrive deres historier separat og heller sy dem inn i handlingen senere. Eller skal jeg legge boka til side og fokusere på en skrivekonkurranse jeg vil være med på? Eller sette meg i godstolen med en krim og late som jeg gjør research? Eller sette meg i sofaen med strikketøyet mitt og se hele første sesong av krimserien Happy Valley? (Eller gjøre som jeg burde gjøre, vaske hus? Gå tur? Grave i hagen? Bake kake til lunsjen i morgen? Øve til julekonserten med Hanne Krogh?)

Åh, hvilke kvaler jeg har, hvilke enorme valg jeg står overfor! Akk, hva skal det vel bli av meg, her jeg sitter med verden fremfor meg, Forrest Gump rekker ut sin boks full av sjokolade og jeg har lyst til å ta dem alle, smake meg gjennom bit etter bit, den ene mer velsmakende enn den andre, til jeg er så kvalm at jeg ikke orker å spise mer, og ender opp på sofaen med ingenting. For et drama, for en avgjørelse! Jeg burde hatt en divan her oppe, så jeg kunne dåne litt og samtidig lande mykt.

Jaja. Fritidsproblemer har jeg definitivt ikke. Bildebeautiful journalist looks typewriter

 

En fabelastisk lørdagskveld

Jeg har tilbrakt mesteparten av dagen i skrivehula mi. Rømte opp hit like etter klokka tolv og skrev ferdig en oppgave til krimkurset mitt, og sendte den inn mange dager før fristen. Det er ulikt meg, jeg bruker å utsette sånt til siste øyeblikk, så jeg er kjempefornøyd med at den er ferdig. Blir spennende å få kritikk og tilbakemeldinger. Så satte jeg meg ned i godstolen og leste ut Fiona Bartons "The Widow", for den tilhører den sjangeren jeg ønsker å skrive i selv, nemlig psykologisk drama. Likte ikke helt slutten, den ble for enkel for meg, men greit å ha lest den. I morgen skal jeg begynne på oppfølgeren, "The Child", og håper den er litt mer fengende. 

Nå er rommet fylt med levende lys, og det ble så varmt her inne etterhvert at jeg måtte åpne et vindu. Vinden herjer utenfor, så det blafrer kriminelt i lysene og jeg digger lyden av vinden som herjer med trærne. Jeg har akkurat kartlagt min morders bevegelser i løpet av bokmanuset mitt, og prøver å finne ut hvor lang tid det tar å bevege seg den ønskede strekningen på et gitt tidspunkt. Må også finne ut hvilke bomstasjoner og kameraer som finnes på den aktuelle strekningen for å se hvor etterforskerne mine kan plukke opp bevegelser. Veldig tidkrevende, og fryktelig morsomt. Jeg løser ikke gåten, jeg lager den. Det er som å lage et puslespill, for så å ta det fra hverandre og la noen andre legge det.

Selv om jeg ikke aner om jeg noen gang får utgitt en bok og får lov til å kalle meg selv forfatter, har jeg blitt kjent med følelsen å arbeide som en forfatter. Å skrive en bok er hardt arbeid og det tar enormt med tid, og for hvert et ord som skrives hører jeg en liten stemme i bakhodet som forteller meg at det ikke er bra nok. Jeg har hele tiden trodd at ekte forfattere har klart å kvitte seg med den stemmen, men nå skjønner jeg at de har lært seg å leve med den. Det skal jeg også klare.

Håper dere har en knakende herlig lørdagskveld!

Skrivehilsen fra meg

Fabelastiske vårruller

Jeg elsker vårruller, men har aldri prøvd meg på å lage dem før - simpelthen fordi jeg trodde de måtte friteres. Men så snublet jeg over en fabelaktig oppskrift her, og da ble det straks noe helt annet.

Ingredienser

  • 100 g glassnudler kuttet med saks til ca 4 cm lengde
  • ss finhakket hvitløk
  • løk finhakket
  • frisk chili finhakket
  • 800 g kjøttdeig av svin eller kylling
  • 300 g spisskål finstrimlet
  • 300 g gulrot revet
  • ss fiskesaus
  • ss soyasaus
  • 1 ss sesamfrøolje
  • 1 ss østerssaus
  • 2 ss hakket sitrongress
  • ss hakket koriander
  • pakke vårrullpastry, jeg brukte de små
  • egg til pensling
  •  vegetabilsk olje til steking
  • søt chilisaus til dypping

Fremgangsmåte

Start med å legge glassnudler i vann (de skal ligge i ca 20 min), hakk deretter alt av grønnsaker over. Bruk gjerne en wok til å steke kjøttdeig og ha i alle grønnsaker. Ha så i sauser og koriander til slutt. Når alt er ferdig stekt la miksen kjøle seg ned. Det kan hende at det ligger en del væske på bunnen og denne vil du ikke ha med i vårrullen. Sil derfor av innholdet før du begynner å sette sammen vårrullen. Denne videoen kan være nyttig, jeg brukte egg i stedet for vann for å forsegle rullen.


Bruk et vanlig stekebrett. Jeg penslet et bakeark med olje, og la så vårrullene oppå med skjøten ned. Så penslet jeg hver vårrull med olje, og stekte dem så i ovnen på 225 grader. Snu dem etter ti minutter, og stek i ti minutter til. Tid og temperatur kan variere, så prøv deg frem. De rullene du ikke steker, kan du fint fryse ned. De tar litt lenger tid å steke når de er dypfryste. Server dem med søt chilisaus til, og nyt!

 

Følelsen av å finne sin tekst mellom to permer

Jeg har gått et skrivekurs, i regi av Skriveakademiet, et kurs som lærte meg mye om skriving som håndverk. Det fikk meg til å tro på meg selv og mine evner som skribent, selv om jeg fortsatt har utrolig mye å lære. For en tid siden utlyste Skriveakademiet en skrivekonkurranse, og de ønsket seg tekster som omhandlet emnet Håp. Overskuddet av denne boka går til BRiS, en sak jeg naturlig nok støtter, så derfor var det ekstra stas at bidraget mitt ble plukket ut til å være med i boka. Den skal lanseres i november, og jeg gleder meg vilt til å se navnet mitt på trykk. Dette er min aller første tekstutgivelse! 

Som jeg nevnte, så har jeg mye igjen å lære. Derfor har jeg meldt meg på et nytt kurs nå, direkte rettet mot krimsjangeren. Jeg har ikke lenger en drøm om å bli forfatter, jeg har et mål. Så nå er det krim som står i hodet mitt for tiden, og jeg jobber et par timer hver eneste dag med denne boka. For den som ønsker å vite mer om hvordan jeg jobber, er det bare å lese videre, for her er arbeidsmetodene mine så langt:

Jeg har et plott klart. Jeg vet hvem som blir drept, hvordan det skjer og hvem som har gjort det, så jeg vet hvordan boka slutter. Det er ekstremt viktig for meg å ha akkurat dette klart før jeg begynner å skrive for fullt, for ellers har jeg ingen retningslinje, ingen rød tråd å følge. Så har jeg valgt å legge handlingen til den byen jeg kjenner best, nemlig Trondheim. Det vil være politietterforskere som prøver å løse drapet/drapene, så jeg har gjort en god del undersøkelser i forhold til politiarbeid. Personene i boka er ganske klare, jeg har de viktigste på plass og har laget meg egne personbeskrivelser for disse. Jeg vil kjenne dem så godt at jeg vet hva de drømmer om, hva de er redde for og hva de stemmer. Og nå holder jeg på med noe som egentlig er litt kjedelig, men som er essensielt for utviklingen av manus. Det er nemlig flere handlinger som skjer parallelt, og jeg må sørge for at jeg har alle disse klart for meg sånn at jeg kan flette dem inn i hverandre. Derfor lager jeg nå en oversikt over livene til alle de jeg har med i boka, og jeg holder på med en bildecollage over et viktig område, nemlig Ilaparken.

Sånn kan jeg bli godt kjent med personene, med hendelsene og med miljøet i boka, og da kan jeg skildre det så levende som jeg ønsker. Og når jeg har sydd sammen handlingen kan jeg begynne med det virkelig morsomme, som å legge ut spor og villspor sånn at etterforskerne til slutt får mulighet til å løse saken - eller ikke. ;) Det gjenstår å se om de klarer det.

Dette er virkelig en morsom fritidssyssel! 

Hva vil du lese mer av?

Jeg føler at jeg står ved et slags veiskille, og jeg funderer litt på hvor jeg vil med bloggen min. Jeg skriver fordi jeg vil nå mennesker, men jeg vet ikke om jeg når noen. Det er som oftest veldig få kommentarer på innleggene mine, og jeg føler at jeg famler litt i blinde. Selv har jeg gjort meg noen tanker om hva jeg vil skrive om, men jeg vil veldig gjerne også høre hva du som leser liker (og ikke liker) å lese om.

Jeg vil fryktelig gjerne høre fra deg!

Ein farfar i livet - Odd Nordstoga

Reklamefilmen ruller og går, Odd Nordstoga synger om farfaren alle burde ha i livet. Epler og jordbær, natur og vennskap. Den voksne viser barnet, kunnskap og kompetanse overføres fra en generasjon til en annen. Og bak alt det vakre høres fortsatt stemmen til Odd, som synger om ham, den vise, den kloke, som alle burde ha i livet. For det er det beste som fins.

Ein farfar i livet skull? alle ha
Ein goffa å springe ned til
som alltid har lyst på ein kaffikopp
og til å kaste bort tid på ein liten kropp
Ja, ein farfar i livet skull? alle ha

En liten kropp, så vever, så uskyldig. Så lett å lede, så lett å håndtere. Så tilgjengelig, så sårbar. En liten kropp.

Ein farfar i livet skull? alle ha
Ein bessfar å vende seg til
med alt som ein går rundt og lurar på
I Farfar sitt naust er det alltid råd
Ja, ein farfar i livet skull? alle ha

En liten kropp. Klar til å ta fatt på livet, til å spre sine vinger og fly. Farfar er klar til å vise vei, og i farfars naust river han vingene av, lar den vesle kroppen ligge igjen blodig og forslått, vingestukket og ødelagt. Farfar viser vei, se du vesle kropp, ditt liv er for alltid ødelagt, men jeg bryr meg ikke, jeg kan bruke deg som jeg vil, for du er ingenting, og du vil alltid være ingenting. Ja, en slik en skulle alle ha.

Ein farfar i kjeledress skull? alle ha
som luktar av olje og sjø
Og med lommene fulle av gamalt skrot
Det er mykje få bruk for i Goffas rot
Ja, ein farfar i livet skull? alle ha

I farfars naust blir kjeledressen tatt av, som lukter olje og sjø. Lommene, som er fulle av gamalt skrot, blir aldri tømt. Farfar har viktigere ting fore. Farfars munn lukter tobakk og lakris, sur, gammel mann. Farfars tunge brøyter seg vei der han finner det for godt, hører ikke spede rop om å stoppe, lytter ikke til den svake hulkingen. Farfar er opptatt.

Ein farfar sitt fang det er godt å ha
For Farfar har vore her før
Med heile sitt liv ligg han framom deg
Og spør du, ja, Bessfar han viser veg
Ja, ein farfar i livet skull? alle ha

Ja, farfar har vore her før. Han har hatt flere barn i naustet sitt, som først har fått sitte på fanget, lurt til å tro at de er trygge, og så ødelegger han dem. Bessfar viser vei, med heile sitt liv ligg han framom deg. Hele sitt liv, brolagt med ødelagte barnesinn, og nå er det jeg som er i fokus. Han vil gjerne fortsette i naustet, men han vet at veggene er tynne, skrik og rop om hjelp vil høres, så derfor tar han meg med til farfars båt. Og når farfars båt ligger i ro langt ute på havet, der bare måkene og bølgene kan høre redselshylene, der bryter han seg på meg, der kjører han seg inn i den vesle kroppen, der river han meg opp innvendig, der tar han fra meg alt jeg hadde og alt jeg får og ingen hører skrikene mine, ikke der, ikke natt etter natt der jeg våkner livredd, helt alene, ingen hører skrikene mine. For farfar har vist vei, han har fortalt meg hvem jeg er og hvem jeg alltid skal være, og jeg sitter skjelvende i en krok og skjønner ingenting.

Ja, en slik farfar skulle alle ha.

Beklager at jeg ikke synger med, Odd.

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017
fabelastisk

fabelastisk

46, Trondheim

Ungdomsskolelærer som elsker strikking, hagearbeid og dyr. Brenner for psykisk helse og jobber for å fjerne tabuet rundt seksuelle overgrep og psykiske lidelser. Noen av postene mine kan ha triggende innhold, som skildringer av overgrep, og skadelig bruk av mat. Les med respekt og ta vare på deg selv.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker