Hjelp meg å bli hel

Jeg ble fratatt makten over mitt liv,hjelp meg å ta den tilbake.

- Slik du vet best hvor skoen din trykker, vet jeg best hvor min trykker.

- Slik du vil bli møtt som et likeverdig menneske, vil jeg også bli møtt.

- Slik du har makt til å styre ditt liv, vil jeg ha makt til å styre mitt.

Se verdigheten min, jegføler meg så alt for ofte uverdig.

 

Jeg ble skadet i dårlige relasjoner, men vil heles i de gode:

- Slik du sjøl vil bli trøstet, kan du trøste meg om jeg tillater.

- Slik du ikke klarer å snakke fortrolig med alle, klarer heller ikke jeg.

- Slik du trenger omsorg, trenger jeg det.

Se hele meg,jeg klarer det ikke alltid selv

 

Jeg har vært mye redd, hjelp meg ved å være trygg.

- Om reaksjonene mine er store, anerkjenn dem. Det gjør godt å få de ut.

- Om jeg gråter, vær glad. Tårene mine har vært innestengt så lenge.

- Om jeg trenger å sitte under et pledd, gi meg to.

Se mine sunne reaksjoner, de er naturlige ut fra alt jeg har erfart.

 

Jeg lærte at mine behov var uviktige, hjelp meg å gjøre dem viktige:

- Om jeg ikke klarer å slappe av, la din ro lede meg.

- Om jeg synes mat er vanskelig, finn løsninger sammen med meg.

- Om jeg ikke klarer å sove i senga, foreslå et annet sted.

Se styrkene mine, jeg kan så altfor mye om mine svakheter.

 

Jeg har vært innestengt, hjelp meg ut i frihet:

- Gi meg retten til å bestemme selv, det gjør meg tryggere

- Vær der når jeg trenger deg. Kanskje ingen har vært der for meg før.

- Våg å gi av deg selv og vær litt ekte. Da åpner jeg døra litt på gløtt.

Se meg som et fritt menneske, det er det jeg vil være.

 

Jeg ble tvunget til taushet, hjelp meg til åpenhet.

- La meg få vise hva jeg bærer på. La masken falle.

- Lytt til det jeg sier, se hva kroppen min forteller.

- Om du ikke forstår meg, vær nysgjerrig.

Se meg som sjefen i mitt liv, jeg vil eie meg selv...

05.06.2017

Bølgene skvulper lett mot den sandete stranden. Tar med seg småstein utover, dytter dem tilbake igjen opp på stranda i en monoton, repeterende bevegelse. Sola skinner på vannet, de øverste dråpene reflekterer lyset og strør diamanter over den mørke overflaten. Lufta er full av inntrykk, saltvann, tang og tare lager en hypnotiserende cocktail av dufter, og måkene svever dovent på varme luftstrømmer uten å måtte bevege vingene. Lenger ute tøffer en fiskeskøyte forbi, dieselmotoren gir fra seg stødige dunk-dunk og måkene oppdager at fisk blir halt ombord og følger skrålende etter for å få et kjapt lite måltid. Drevne fiskere i islandsgensere og oljehyrer drar opp lina og frigjør fisk etter fisk fra krokene, og idyllen er komplett. 

Dette er et scenario jeg har unngått. Helt siden barndommen min ble brutalt revet fra meg har jeg unngått steder som minner meg om overgrepene. Det andre opplever som avslappende og meditativt har for meg vært stadige påminnelser om grusomhetene, og i morgen begynner jeg en reise inn i det mørkeste mørke der jeg må stå ansikt til ansikt med alt jeg har prøvd å dytte unna, glemme og gjemme innerst i kroker jeg aldri oppsøker. Det er dessverre ikke hensiktsmessig å gjøre det, selv om det er en veldig naturlig reaksjon, og nå må alt frem i lyset. Jeg må gjenoppleve, sette ord på, huske følelser og tanker, kle meg naken og stå der uten forsvar mot det onde, la meg bryte ned til jeg rører ved det innerste, våge å la den lille, vettskremte jenta komme frem og fortelle sin historie.

Jeg innrømmer at jeg er kvalm av engstelse. Jeg gruer meg intenst og vet at dette kommer til å være helt for jævlig. Men det jeg gruer meg mest til er når jeg har tilbrakt halvannen time med en behandler og gravd i traumet og så blir sendt på rommet mitt helt alene. Alene med alle tankene, alene med følelsene som herjer i kroppen, ute av stand til å bruke de mestringsstrategiene jeg har brukt så ofte. Da må jeg stå i alt og la bølge etter bølge av skam, skyld, frykt og avsky rase gjennom kroppen min. 

Et betent sår gror ikke ordentlig før det har blitt renset og plastret. Det er det jeg må gjennom nå. Og det er det mest skremmende jeg noen gang har stått overfor.

 

Fraværsmelding

Jeg er inne i en tøff periode nå, der jeg skal vurdere mange tentamener, rette hauger av prøver og sette nærmere 150 termin- og standpunktkarakterer. Jeg håper jeg blir ferdig med det til neste mandag, for på tirsdag skal jeg inn til traumebehandling og blir der i fire uker. Det sier seg selv at blogging vil komme langt ned på prioriteringslista, så jeg vil bare si fra om at jeg blir borte til et stykke ut i juli.

Håper alle har det bra, og at dere får en flott start på sommeren!

Vær snille mot hverandre.

Lite livstegn!

Det har vært stille fra meg i mange dager nå, jeg har hatt innholdsrike dager her i USA. I dag skal jeg reise hjem igjen, og sitter på en Starbucks med koffertene mine og en kopp kaffe. Flyet mitt går ikke før sent i kveld og jeg kommer meg ikke rundt med all denne bagasjen, så jeg har satt opp camp her med bok, PC og endeløs tilgang til kaffe. Turen til Boston ble ikke helt som jeg hadde sett for meg, det var mye styr rundt overnattinga mi som skjedde privat. Anbefaler ikke den løsninga, for å si det sånn. Men, jeg har da fått sett litt av byen, i øsende pøsende regnvær. Har vært skikkelig uheldig med været, og sommerklærne mine ligger urørt i kofferten.

Krimboka mi har surret og gått i bakhodet mitt hele tiden, så nå når jeg endelig har funnet tid til å skrive så har jeg mye å få ned på papiret. :)

Oppdatering kommer!

 

Været her i Sør-Dakota er legendarisk

Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive været her. På søndag da jeg kom hit, var det over 30 grader og så varmt at jeg nesten ikke klarte å puste. Så, på mandag, våknet jeg til øsende regn og hagl, og bare noen timer etter den verste regnbygen jeg har opplevd, var det plutselig opphold og 28 grader. I går var det levelig og fint, men i dag kom det faktisk et TORNADO-varsel! Heldigvis traff den ikke her, men det var et underlig kaosvær med voldsomme tordenbyger og massevis av lyn, ikke hverdagskost for en stakkars nordmann. Det er meldt veldig dårlig vær fremover, så jeg kommer ikke til å blogge noe særlig utendørs, jeg må nok holde meg inne. Men, jeg koser meg jeg! Og jeg får dessverre ikke til å legge inn videoen jeg tok av det forferdelige uværet fra i dag...

Håper alle hadde en fin nasjonaldag!

Et hjertesukk

Dette er noe jeg har brent inne med lenge, som jeg har forsøkt å holde for meg selv på grunn av at det er et ømtålig tema. Men nå kjenner jeg at jeg vil ta bladet fra munnen og gi dette en stemme, fordi denne stemmen må høres.

 

De siste årene har det kommet flere bøker som omtaler spiseforstyrrelser, og majoriteten av disse omhandler den spiseforstyrrelsen som er den mest dødelige - som også er den mest sjeldne. Anoreksi er en livsfarlig sykdom som tar mange liv, og selvfølgelig må den omtales, fordi så mange pårørende rundt den syke påvirkes. Jeg akter ikke å påstå at dette ikke er en alvorlig lidelse som må tas på alvor, slett ikke. Likevel vil jeg fremme en kritisk røst på vegne av alle de som også har en spiseforstyrrelse, men som på langt nær tas så alvorlig som en anorektiker.

 

Det er anslått at det til en hver tid vil være ca. 0.3% av befolkningen som lider av anoreksi. Til sammenligning har 2% bulimi og 3% en overspisingslidelse. Det vil si at forekomsten av spiseforstyrrelser der man på en eller annen måte overspiser er nærmere 20 ganger større enn for anoreksi. Så hvorfor blir ikke disse menneskene hørt i like stor grad? Henger det sammen med at disse menneskene misbruker maten på en annen måte? At de fremfor å utøve kontroll ved å nekte seg selv næring gjør akkurat det motsatte, at de spiser for mye? Jeg tør påstå at dette er essensen i det problemet jeg ønsker å belyse.

 

Det å spise for mye henger sammen med flere av det som er blitt kalt "dødssynder". En som spiser for mye vil kunne bli kalt grådig. Denne er også skyldig i det vi kaller fråtseri. Hvis vi i tillegg ser på de som våger å bli overvektige, så vil disse komme i kategorien latskap. Her har vi altså tre av de syv dødssyndene godt representert, og i følge den katolske kirke fører disse til evig fordømmelse og fortapelse. Den vestlige verden har en tendens til å hylle mennesker som utviser kontroll, som viser måtehold og som ikke lar seg friste. Høres dette kjent ut? Den stadige romantiseringen av den syltynne, sultne jenta som nekter å spise er skyld i at det er disse historiene som blir hørt, det er disse historiene folk ønsker å høre. De vil ikke høre om mennesker som stapper i seg mat, som ikke klarer å stoppe å spise, som er selve bildet på vederstyggeligheten "overflod man ikke kan motstå".

 

Hvorfor jeg velger å ta opp dette? I det siste er det blitt ekstremt stort fokus på anoreksi. Mennesker som viser at det er akkurat like jævlig å lide av en av de andre spiseforstyrrelsene, blir ikke hørt. Ikke i like stor grad. Jeg har nettopp skrevet en slik bok. En bok som viser den enorme smerten som ligger bak overspising, en bok som viser at det er nøyaktig de samme mekanismene som ligger bak de ulike spiseforstyrrelsene, de gir seg bare utslag på forskjellige måter. Det betyr ikke at en av variantene er "bedre" enn de andre, eller at en er mer alvorlig enn de andre. Forskjellen er at historiene om anoreksi blir løftet frem og hyllet, mens historier som min blir oversett.

 

Det er på tide at samfunnet tør å åpne øyne og sinn for dette, at lidelse kommer i mange former og fasonger og at det ene uttrykket er mer verdt enn det andre. Jeg kan enn så lenge bare sitte på gjerdet og vente på at forlag etter forlag ikke finner min historie verdig for utgivelse, nettopp fordi den viser et bilde den vestlige verden ikke er rede til å ta innover seg. Det er forferdelig synd, fordi det finnes så utrolig mange der ute som har lidd skjebner lik min og som trenger å få vite at de ikke er alene, at den skammen og skylden de bærer ikke trenger å trykke dem ned. Jeg vil være en røst for de hundretusener der ute som trenger å få bekreftet at deres lidelse er like reell som den de anorektiske føler.

 

Jeg akter ikke å gi meg, det er bra sikkert. Men jeg synes det er forferdelig synd at min kamp for anerkjennelse skal ta så mye mer krefter enn andres. For min historie fortjener også å bli hørt.

Godt etablert i Sioux Falls

Jeg landet i New York torsdag kveld lokal tid, og sjanglet inn på hotellrommet like ved JFK og sovna tvert. Klokka sju neste morgen var jeg lys våken og klar til å ta fatt på eventyr, så jeg tok en taxi fra hotellet og inn til byen - til et nytt hotell. Sjåføren var fortvilet, rushtrafikken var enorm og vi brukte to timer på noe som vanligvis tar litt over 30 minutter. Uansett, jeg sjekket inn og dro ut for å oppleve. Jeg trasket gatelangs og brukte mye tid i Central Park, været var deilig, 16 grader og litt sol, og det var herlig å bare sitte på en benk og lytte til fuglene og barna som lekte. Ekornene fløy opp og ned i trærne og glade mennesker satt i robåter på vannet og nøt været. Her ser vi Pinky som dokumenterer at hun har vært her.

De flotte buskene blomstret så nydelig, så jeg måtte bare ta et bilde.

Når man er ute på sightseeing er det greit å ta en pust i bakken av og til, så da ble det kaffe og en havrecookie med rosiner. Pinky koste seg veldig med den.


Så hadde vi reservasjon på Russian Tea Room, og jeg må si at det var litt av en opplevelse. Selve lokalet var en drøm i rødt, grønt og gull, og det fløt hvitkledde servitører rundt og var på pletten hver gang jeg rørte på meg. Se på disse fargene da!


Jeg startet ballet med en mimosa, som jeg aldri har prøvd før. Det er champagne og appelsinjuice, for den som muligens ikke visste det. Så fulgte en treretters middag som smakte himmelsk, jeg skal spare dere for alle bildene av den. :) Forretten var en tradisjonell russisk rødbetsuppe, så var det biff, og så en sjokoladedessert jeg bare klarte halvparten av. Hele opplegget kosta en formue, men det var virkelig verdt pengene. Anbefales!

Vi tumlet lykkelige, men utslitte i seng, og gledet oss til dagen etter. Men, hvor lenge var Adam i paradis? Vi våkna til gråvær og regn i lufta, og innen vi var ute av rommet hadde himmelen åpnet seg og det bøtta ned. Vi prøvde oss med paraply, men vi var snart gjennomvåte og rømte derfor innendørs. Og hva gjør man da? Jo, man går på kino. Vi så Snatched med Amy Schumer og Goldie Hawn, og vi lo så vi hikka. 

Skydekket var så lavt at vi ikke så toppen av skyskraperne. Her er World Trade Center fullstendig innhyllet i grått.

Søndag morgen fløy vi til Minneapolis, der vi ble møtt av min kjære venninne Eli og hennes mann Greg, og det var utrolig artig å se dem. Vi var en snartur innom Mall of America, men det kjøpesenteret er så svært at vi ikke gadd stort. Berg-og-dalbane og karuseller og zipline og en million butikker...

Nå er vi trygt fremme i Sioux Falls, som feirer Norges nasjonaldag i dag. Eh, er det ikke i morgen?





Vet dere hva jeg skal gjøre i dag?

Ingenting.

Absolutt ingenting.

Jeg kjenner på en iboende trang til å få sett og gjort så mye som mulig, men jeg har bestemt meg for å ignorere den trangen. Jeg trenger ikke å se og gjøre så mye som mulig. Jeg trenger å sette meg ned og roe meg ned, å kjenne på livet, rett og slett. I dag skal jeg bare nyte å være til, å nyte at jeg er på et fremmed sted hos koselige mennesker, å kjenne på at jeg lever. Det er DET jeg trenger. Og en bok, selvsagt. Skriveprosjektet mitt ruller og går i hodet mitt selv om jeg ikke skriver, og det å lese krim er uhyre læreriktig. 

Håper alle dere får en fremragende feiring i morgen!

Siste nytt fra USA

Hvis dere vil lese litt om det siste døgnet i mitt liv, ta en titt her.

 

Å reise utenlands når man er syk

De siste to ukene har jeg ikke vært på jobb. Jeg har slitt veldig med mine familiære forhold, jeg merker godt på kroppen at traumeterapien nærmer seg, og jeg har ikke klart å fungere i det hele tatt. I tillegg gikk jeg rett i veggen da jeg fikk vite at mitt bidrag til skrivekonkurransen til Egmont ble trukket ut som finalist. Sånn er det når man har levd hele livet og trodd at man ikke er verdt noe, da vil skryt oppleves som forferdelig feil, og det virker akkurat motsatt av det som var meningen. Det er dessverre sånn at psykisk sykdom av mange ikke regnes som gyldig fraværsgrunn, at man bare må ta seg sammen og komme seg på jobb. Denne oppfatningen er utbredt, og av en sånn grad at jeg føler meg uglesett hvis jeg beveger meg utenfor døra. Og når jeg på torsdag setter meg på flyet for å dra på en ferie som har vært planlagt i et halvt år, da regner jeg med at det kommer til å bli kommentert på et eller annet vis. "Du kan dra på ferie ja, men jobbe kan du ikke!" :(

For meg, som er i ferd med å jobbe meg opp og frem i lyset er det helt essensielt å fylle dagene mine med gode ting. Jo flinkere jeg er til å være snill med meg selv, jo bedre vil jeg ha det, og til slutt kanskje jeg kan tro at jeg er verdt noe. Jeg tør ikke håpe at jeg en dag kan bli glad i meg selv, men jeg skal gjøre mitt beste. Og denne turen ble bestilt fordi jeg skulle få noe å glede meg til, fordi jeg snart skal inn til det tøffeste jeg noen gang skal gjennom, nemlig fire ukers traumeterapi. Så ja, jeg reiser på ferie med god samvittighet(ish), og jeg tillater meg å glede meg skikkelig til å oppleve Midt-Vesten. Ikke minst gleder jeg meg til å ha ansvar bare for meg selv! Og så får jeg ta traumeterapien når den kommer, en drøy uke etter at jeg er hjemme igjen. 

Jeg gleder meg til å reiseblogge!

Her er forresten bidraget mitt til Egmonts skrivekonkurranse.



 

 

Pinkys opplevelser! USA-blogging

Jeg har opprettet en ny blogg der jeg vil dele opplevelsene mine i USA - representert ved min datters lille venn - Pinky.

Følg meg gjerne! pinkysopplevelser.blogg.no

Nina Karin Monsen: din siste uttalelse om homofile

I gårsdagens Aftenposten fikk du, Nina Karin Monsen spalteplass for å gå til angrep på de du kaller "homonormative". (Jeg måtte google ordet, og det betyr folk som ikke mener det er forskjell på homofil og heterofil legning. Jeg er visst en av dem. Bare sånn at du vet det når du leser videre.) Jeg leste hele teksten din flere ganger, og det er et par ting som slår meg: Du bruker massevis av fremmedord. Du er jo selvsagt meget høyt utdannet, og du kaller deg både filosof og forfatter, og da må vi vanlig dødelig regne med at det brukes ord vi ikke forstår. Jeg skal være skikkelig grei med deg og bruke så få fremmedord som mulig. Jeg har nemlig erfaring med at det er de som er mest usikre på seg selv og sitt innhold som bruker vanskelige ord, for å fremstå mer intelligent og lærd. Det andre som slår meg er at du snakker mye om sex. Du nevner ikke ordet kjærlighet i det hele tatt. Hvorfor gjør du ikke det? Hvorfor reduserer du millioner av mennesker til sexmaskiner som ikke bryr seg om annet enn dyrisk nytelse? 

For meg så virker du som et menneske som desperat prøver å forme terrenget etter kartet. Du har ditt snevre syn på virkeligheten og forakter alt og alle som ikke er enige i ditt syn. Hva bunner dette i? Hva er det som får et voksent, oppegående menneske til å tråkke på andre for å fremheve sitt eget bitre syn på livet? Det er det du gjør. Ved å nekte å akseptere at homofile og lesbiske, bifile og transpersoner (som du så søtt kaller transer) er normale mennesker, tråkker du på dem. Du tråkker også på alle de som elsker disse personene, deres mødre og fedre, søsken, besteforeldre, barn og barnebarn, og det er stygt gjort. 

Nina, jeg er en heterofil kvinne som er gift med en mann, og vi har tre nydelige barn sammen. Jeg er ikke homofil eller trans, så jeg lever et samliv du aksepterer. Jeg er også lærer i ungdomsskolen, og ser HVER ENESTE DAG ungdommer som strever med å finne sin plass i samfunnet. De er usikre på seg selv, usikre på hvem de er og de prøver fortvilt å finne seg selv. Jeg har elever som kommer til å leve i et ekteskap med det motsatte kjønn, jeg har elever som kommer til å definere seg som homofil eller lesbisk og jeg har elever som har fått godkjent kjønnsskifte, som endelig får lov til å leve som den de er. Jeg får lov til å ta del i deres kamp og jeg får lov til å vise dem at det er greit at de har disse følelsene, at jeg aksepterer den de er og kampen de kjemper. Og da blir jeg så eitrende forbanna når jeg leser om mennesker som deg, som har utviklet et forkvaklet syn på hva som skal defineres som riktig, og jeg er villig til å kjempe med nebb og klør for å forhindre at mine dyrebare elever får høre dine antikvariske oppgulp.

Mennesker som deg bidrar til å gjøre verden verre. Bare se på det som foregår i USA nå. Det er stygge, stygge tilstander, og mennesker kommer til å dø fordi en trangsynt, kvinnefiendlig rasist kom til makta. Du tråkker på mennesker jeg er glad i, og derfor tar jeg igjen nå, og tråkker på deg. Du burde skamme deg.

Bilderesultat for regnbueflagget

Om seks dager blir dette en reiseblogg

Jepp. Torsdag 11. mai setter jeg meg på flyet og drar til USA. Tre dager i New York, så flyr jeg til Minneapolis og Sioux Falls i Sør-Dakota, før jeg avslutter med to dager i Boston. Jeg skal prøve å dokumentere turen min så godt som mulig med både tekst og bilder, men inntil jeg kan ta mine egne bilder må jeg stjele hemningsløst fra TripAdvisor.

New York!

Bilderesultat for new york

Minneapolis.

Bilderesultat

Sioux Falls.

Bilderesultat

Boston.

Boston

PS: Om noen reagerer på at en annen blogg har de samme innleggene som meg så er det fordi begge er mine. :)

Krimresearch

Dagen i dag ble brukt til å gjøre research til krimboka mi. Jeg har oppsøkt nabolaget der min heltinne bor, og jeg har kartlagt utemiljø, eventuell adresse, restauranter og andre interessante ting i nærheten. Jeg har intervjuet mennesker og tatt masse bilder, og jeg har til og med funnet noen mennesker jeg kan skildre i boka uten å nevne navn. Veldig interessant å jobbe på denne måten!

Legger ved noen bilder. Noen som kjenner igjen hvor dette er?







 

Pulled pork med hjemmelaget hamburgerbrød og coleslaw

I dag laget jeg det som nok er en av middagsfavorittene mine. Det er muligens det salte svinekjøttet som gjør det, men egentlig tror jeg at det er det saftige brødet og den fantastiske, friske coleslawen som gjør det. Akkurat nå er jeg så mett at jeg nesten sprekker, men det var virkelig verdt det!

Jeg jukser og kjøper ferdig pulled pork, men jeg skal dele oppskriftene på brødet og salaten nedenfor.

Selve oppskriften finner du her. Det som er viktig her er at du elter deigen skikkelig godt, elter inn smøret til slutt og så skal den heve lenge. Da får du en deig som ser slik ut:

Den virker kanskje litt for løs, men ikke ha i mer mel før den er ferdig hevet og du får kjent på den. Dryss bittelitt mel på benken, og så vil du sannsynligvis ikke trenge mer. Denne oppskriften doblet jeg i dag, og jeg lager brødene litt mindre enn angitt og fikk 24 stykk. 

Så lager jeg coleslaw etter denne oppskriften (minus HP-saus) og har i bittelitt mer eple og gulrot enn det står oppgitt.

Da får du dette:

Bildet er dessverre ikke vakkert dandert, men det er fordi jeg måtte skynde meg å ta bildet før jeg gikk løs på herligheten. Det smakte digg!




 

Ancient Advice for Modern Parents

Do not ask your children
to strive for extraordinary lives.
Such striving may seem admirable,
but it is the way of foolishness.
Help them instead to find the wonder
and the marvel of an ordinary life.
Show them the joy of tasting
tomatoes, apples and pears.
Show them how to cry
when pets and people die.
Show them the infinite pleasure
in the touch of a hand.
And make the ordinary come alive for them.
The extraordinary will take care of itself

― William Martin, The Parent's Tao Te Ching: Ancient Advice for Modern Parents

Plukket ut som en av finalistene!

For et par dager siden fikk jeg en uventet mail fra Egmont:

"Bedre sent enn aldri!

Teksten din er valgt ut som en av finalistene i skrivekonkurransen med tema «Min helt».

Den er levende skrevet, nært og originalt om et viktig tema. Vi vil derfor gjerne publisere den på Kvinneguiden, og også ha den med som en av finalistene som kan vinne et gavekort på bøker."

Jeg hadde helt glemt at jeg sendte inn et bidrag i desember, og ble fjollete glad da jeg fikk denne beskjeden. Jeg får også honorar for publiseringa, og kan ta med tusen ekstra kroner til USA. Nå aner jeg ikke når den blir publisert, men jeg skal si fra. 

Ønsker dere alle en flott fredagskveld!

 

Åpent brev til Caroline Berg Eriksen

Jeg har prøvd å skrive kommentarer på bloggen din, men disse blir aldri publisert. Derfor bruker jeg min egen blogg til å komme med tilbakemeldinger til deg. Denne gangen vil jeg ikke snakke om eksponering av uskyldige tredjeparter eller redigering av bilder. Du er en offentlig person og din virksomhet reguleres av lover, men det ser ut til at du tolker disse reglene som du vil og anser dem som retningslinjer i stedet for absolutte regler nedfelt i norsk lov. Caroline, det er en grunn til at dette er regulert av lover, og det at du har en uortodoks inntektskilde sammenlignet med de fleste andre nordmenn gir deg ikke rett til å stille deg over norsk lov.

Det mest alvorlige tilfellet er et brudd på denne loven. Sitat: "Det er ikke tillatt å markedsføre alkoholholdige drikker overfor forbrukere." Torsdag 20. april reklamerte du for et klesmerke, der du på flere av bildene inkluderte en åpen flaske boblende, alkoholholdig drikke ved siden av et glass med samme innhold. Dette er strengt forbudt, og det visste du før du la ut bildet. Du har nemlig fått refs for dette tidligere, men det har tydeligvis ikke gått inn hos deg. Jeg kommer til å sende dette til helsedirektoratet, fordi jeg vet at bloggen din leses av mindreårige som slett ikke skal eksponeres for slikt materiale. Du viser at du er klar over problemstillingen og sier i kommentarfeltet at du burde ha snudd flasken, men det er ikke det som er problemet. At du med vitende og vilje reklamerer for et kjent alkoholholdig merke er et stygt overtramp, men loven om markedsføring av alkohol gjelder ikke bare merkeeksponering. Det gjelder også glass, flasker osv. som gir assosiasjoner til alkohol.

Det hender at kommentarfeltet ditt henviser til et av Norges største nettsamfunn, nemlig Kvinneguiden. Her befinner det seg flere forbrukerbevisste mennesker som stiller seg meget kritiske til din lemfeldige holdning til påbudt merking av reklame, sponsing og gaver, og disse kritiske røstene får sjelden eller aldri slippe til i din blogg. Du har bygget opp en imponerende bedrift rundt bloggen din. Hva er det som gjør at du unnlater å merke innleggene dine korrekt? Før jeg går dypere inn i denne problemstillingen henviser jeg til en liste en bruker på Kvinneguiden har satt sammen, som viser hvor omfattende denne manglende merkingen er. Asti skriver:

"Jeg har laget en liste over innlegg som mangler merking, for å vise hvor omfattende det er. Det mangler merking på innlegg helt tilbake til januar 2015, men det ble altfor mye arbeid å ta med alle fra 2015 og 2016. Jeg har derfor kun tatt med de fra perioden 01.01. - 07.04.2017 (med forbehold om feil) - alt hentet fra http://www.carolinebergeriksen.no/post-archives/ ("By tags"):

Jeg vil presisere at der er enda flere reklameinnlegg på bloggen i denne perioden. Jeg har kun tatt med de som var merket med "tag" som nå har mistet merkingen sin. 

CBE&Co er kjent med at bloggen nå mangler merking på en god del reklameinnlegg for 2015, 2016 og 2017.  Dette har de visst om i over 2 uker uten å ha fikset det, selv om en leser har etterlyst det, jfr. https://imgur.com/a/sPhaf - http://www.carolinebergeriksen.no/2017/04/06/graphiti/#comment-545745"

Jeg tillater meg å stille spørsmål ved din integritet, Caroline. Hvordan kan du fortsette med ditt arbeid når du gjentatte ganger bryter norsk lov? Hvordan kan du fortsette å tjene penger på å lure andre? Hvordan kan du se deg selv i speilet vel vitende om at du har bygget ditt lille imperium på en vaklende grunnmur av uærlighet? Som forbruker og som mor til kommende forbrukere ser jeg det som min plikt å stille disse spørsmålene, fordi jeg nekter å la mine barn vokse opp i et samfunn som ikke reagerer på dette.

Til slutt vil jeg stille deg et personlig spørsmål, Caroline. Hverdagen din består nå av å dokumentere det meste av hverdagen din med mann, barn og hus, og du deler alt på bloggen din, på instagram og på snapchat. Du hylles daglig for din klessmak, din interiørsmak og din fantastiske evne til å organisere de hektiske dagene dine med all denne eksponeringen. Tusenvis av formløse, ansiktsløse mennesker gir deg oppmerksomhet, feedback og bekreftelse hver eneste dag. Hvordan blir det den dagen disse stemmene stilner? Hvordan vil livet ditt bli når du bare er Caroline, kone og mamma, når den eneste tilbakemeldingen du får er på den du er som person, ikke den du fremstiller deg som på sosiale medier? Hvem er egentlig Caroline? Vet du svaret på det?

Fra en blogger til en annen. Jeg ønsker deg alt godt, Caroline.

Bilderesultat for reklame blogger

Bildet er lånt herfra.

Toppbloggere og barnevern

Det er ikke mange årene siden en ny yrkesgruppe så dagens lys her i Norge. Mennesker, primært kvinner, lever av å skrive om sine privatliv, iblandet heftige doser reklame. Denne måten å reklamere på er i beste fall uklar, og mange vil være enig med meg i at den i mange tilfeller er rent ut sagt uredelig. Det er gråsoner og fallgruver, og de siste årene har det dukket opp regler for hvordan man skal merke blogginnlegg med henholdsvis reklame, sponsing og/eller gaver. Ikke alle bloggerne er flinke til å bevege seg på trygg grunn og mange får kraftig kritikk for manglende merking, men heldigvis eksisterer det regulering av slike innlegg og jeg regner med at denne reguleringen vil bli skjerpet etterhvert som de rette myndighetene får øynene opp for denne misledende mangel på merking.

Det er bra at det økonomiske blir ivaretatt av et regelverk, men hvorfor er det økonomiske aspektet ved disse bloggernes innhold det eneste som reguleres?

Mange av toppbloggerne har barn, og disse blir hensynsløst utnyttet av sine foreldre. De blir stadig omtalt og avbildet på blogg, instagram og snapchat, og det deles informasjon om barna over en lav sko. Man kan gjerne hevde at disse barna er på jobb det meste av sin våkne tid, og til forskjell fra barneskuespillere og -modeller så blir ikke disse barna omfattet av arbeidsmiljøloven. Jeg har tidligere etterlyst et regelverk for å beskytte disse barna fra denne eksponeringen, og jeg kjenner at det er mer aktuelt nå enn noen gang.

En blogger på denne plattformen som figurerer på topp 20-lista har denne uken skrevet om at hun er blitt meldt til barnevernet for manglende oppmøte hos helsepersonell. Vedkommende høster lovord for å ha satt søkelys på slik behandling, og på Facebook kan man lese at dette er "missbruk av ressurser", noen karakteriserer dette som grusomt og arrogant, det ble sagt at TV2 burde bli tipset om saken og det blir til alt overmål foreslått at dette er ren sabotasje. Jeg skal ikke spekulere i denne saken i det hele tatt, jeg er bare glad for at noen fra en offentlig instans kanskje nå kan gå inn og se hvordan bittesmå barn blir frontet på slike blogger. Mitt lønnlige håp er også at ansvarlige for denne bloggplattformen også kan være med på å sikre at disse barna får et privatliv.

Hva tenker du om dette?

Bilderesultat for barnevern

Bilde hentet herfra. 

Du vet du skriver krim når...

... de siste 14 bøkene du leste var krimbøker.

... du har skrevet ut kart over basestasjoner i Trondheim.

... det mest dyrebare dokumentet du eier er "informasjonsinnhenting tilknyttet person" som du fikk av en etterforskningsleder.

... resultatene fra de siste 30 dagers googling viser utallige drapsmetoder.

... du ser lengselsfullt etter alle politibiler i utrykning og ønsker at du var med.

...du skriver "P" i adresselinja og den første adressa som kommer opp er politiforum.

... du sluker alle episoder av Nattpatruljen og Hundepatruljen rått.

Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige, det er utrolig spennende å skrive krim! Men det artigste er å starte en scene og ikke vite hvordan den vil ende. Jeg vet faktisk ikke hvordan personene mine vil oppføre seg mot hverandre før jeg begynner skrivinga. Rart, ikke sant?

Håper alle har det bra!

Uvurderlig konsulenthjelp for en krimskribent

Å skrive krim er noe helt annet enn å skrive en roman. Det er ekstremt viktig at oppbyggingen er helt riktig, at man gir akkurat nok til at leseren har lyst til å prøve å finne ut av det som skjer uten at man gir for mye. Det er en balansegang, og det er så fantastisk morsomt å være i denne prosessen. Jeg tok meg selv i å skrive "krimforatter" i overskrifta, men man er vel strengt tatt ikke forfatter før man har gitt ut en bok, så jeg måtte endre. En annen viktig ting er at prosessen skildres så nøyaktig som mulig, og jeg, som har valgt å bruke politiet som etterforskningsorgan satt lenge og rev meg i håret over min manglende kunnskap om politiarbeid. Jeg lette på internett, leste et dusin krimbøker i håp om å plukke opp hint og vurderte å lese kriminalkrøniker da jeg plutselig husket at faren til to av mine elever jobber i politiet. Nå eier ikke jeg skamvett, så jeg sendte likegodt en facebookmelding til denne politimannen og lurte på om han hadde noen tips til meg, og gjett om jeg fikk igjen for at jeg tok sjansen!

På tirsdag satt jeg i halvannen time på politistasjonen her nede og fikk massevis av informasjon om politiarbeid og etterforskning (denne politimannen er til alt overmål etterforskningsleder, så jeg traff virkelig blink) og jeg skrev til jeg hadde krampe i hånda. Jeg fikk også se en åstedsrapport fra et ekte drap, pluss at jeg fikk se BILDER fra både åsted og offer! Jeg var så høy etter det besøket at jeg fløy ut av politistasjonen. Senere på kvelden snakket jeg med en prest jeg kjenner om hvordan kriseteam fungerer og hvordan dødsbudskap blir overbrakt.

Nå har jeg virkelig fått blod på tann, så jeg er ferdig med de elleve første kapitlene i tillegg til at jeg har skrevet litt om andre ting som kommer senere. Jeg tror faktisk det kan bli en bok av dette! Og hver dag sender jeg et kapittel til min kjære venninne Bodil, som elsker å lese og er kjempeflink til å se hva som fungerer og ikke i en tekst, og så gir hun meg tilbakemeldinger. Jeg er så heldig som har fine folk rundt meg!

Sånn ser arbeidsplassen til en krimskribent ut, forresten. :)



 

Hjemmelaget ertesuppe og deilige cupcakes

I dag har jeg laget ertesuppe fra bunnen av. Dette er noe av det beste jeg vet, og når det i tillegg er veldig økonomisk så er dette noe flere burde gjøre. Oppskriften er uhyre enkel, og dette er min variant:

Legg 500 gule erter i bløt natta over.

Skyll ertene (dette gjør at du får bort det stoffet i ertene som gjør at enkelte blir litt, hva skal vi si, vindfulle?) :)

Tilsett 3 liter vann og 6 buljongterninger (etter smak) og kok opp. Ta en stor løk, skrell den og skjær et stort kryss i den. Dette frigjør løksmaken uten at du faktisk får løkbiter i, og denne fiskes ut av suppa før servering. Liker du sellerirot, skjærer du den i terninger og har oppi. La dette koke i ca. 1 time. Skrell 4 store poteter og 2 gulrøtter. Potetene skjæres i terninger og gulrøttene skjæres i skiver. Kok videre til potetene er møre, jeg liker å la suppa koke i 2 timer tilsammen. Da er ertene myke og gode og kraften er ikke lenger helt blank. Skjær evt. pølser i biter og ha oppi, eller kok en svineknoke og ha i.

Serveres rykende varm med flatbrød attåt.

Til kaffen bakte jeg cupcakes etter oppskrift fra Det Søte Liv, denne oppskriften er fantastisk å bruke som basis for utallige variasjoner av cupcakes. Jeg liker å bruke små muffinsformer og strø med kanel og sukker, da får jeg en sprø og herlig overflate uten å bruke masse smør og melis som glasur. Noen ganger dytter jeg eplebiter nedi, andre ganger bringebær. Kun fantasien setter grenser. Eller mangel på fantasi, kan du si.

Enjoy!


 

Snart blir dette en reiseblogg!

Om snaue fire uker drar jeg på tur, og det skal behørig dokumenteres her på bloggen. 

Jeg starter med å fly til Oslo, og derfra til New York hvor jeg vil tilbringe fire dager. Så reiser jeg til Minneapolis hvor jeg møter min skjønne venninne Eli, og etter en dag i Mall of America drar vi til Sioux Falls i Sør-Dakota hvor jeg vil få oppleve 17. mai blant norsk-amerikanere. Tenk det! Her skal jeg være i ni dager og jeg håper jeg får se mye av staten. Så avslutter jeg reisen med to døgn i Boston, en by jeg ikke kjenner.

Jeg gleder meg!

Sånn jobber jeg med den neste krimromanen min

Har du noen gang lurt på det? Hvordan forfattere faktisk går frem for å skrive bøker? Vel, jeg har litt inside information for deg nå. :)

Her kommer nemlig en oppskrift på hvordan jeg skriver min første krimroman. Aller først bestemmer jeg meg for hvem morderen er, og hvorfor morderen dreper sånn som den gjør. Det er veldig viktig. Dernest konsentrerer jeg meg om offeret (eller ofrene). Hvorfor ble de utvalgt? OK. Morderen er klar, offeret likeså. Nå trenger jeg noen som etterforsker alt dette. Og her har jeg tre personer jeg trenger å vite mer om. Nei, stryk det, jeg trenger å vite ALT om disse. De er ekstremt viktige! Så lager jeg resten av persongalleriet mitt, her ser du et eksempel:

Og så må jeg lage en tidslinje. Jeg må rett og slett vite hva som skal skje, NÅR det skal skje. Og her er tidslinja ekstremt viktig. Som du ser av bildet så har jeg laget meg en såkalt 8 point arc, altså en historie som skjer via åtte forutbestemte punkter. Her har jeg laget en overskrift for hvert punkt, og så har jeg skrevet inn stikkord for scener innenfor de åtte punktene. Og for hvert stikkord skriver jeg en scene, og sånn lager jeg en historie.

Høres det spennende ut?

Jeg synes i alle fall det! Jeg plukker ned en lapp, skriver den scenen som står beskrevet, og så setter jeg lappen på vinduet. Jo færre lapper under punktene mine, jo lenger har jeg kommet. Og når den er tom, pusler jeg scenene sammen i riktig rekkefølge, og så skriver jeg overganger. Og VIPS er et førsteutkast født. Men jobben gjenstår da, jeg har bare tre scener så langt. Ting Tar Tid.

Håper dere har det bra i påska!





 

Som en dråpe vann

Det er arbeidstittelen på mitt nye prosjekt. Jeg har bestemt meg for å skrive krim! Har testet plottet på mannen min og på en venninne, og det ser ut til å holde vann. Nå må jeg bare sørge for å få personene mine på plass. Morderen må beskrives grundig, jeg har tatt med alt fra fødselen og til nåtiden, jeg må virkelig komme meg under huden på vedkommende. Så må jeg skape en etterforsker, og der er jeg på gang. Det vanskelige er å skildre politiarbeidet, hvordan de jobber for å finne mistenkte. Og ikke minst, hvordan lage troverdige mistenkte uten å gi for mye av den egentlige morderen. Og så det aller vanskeligste: Skape personer man kan identifisere seg med, personer man ønsker å følge videre. Dette er fryktelig komplisert, og utrolig morsomt!

Hva tenkte du da du så arbeidstittelen?

Når bloggere bryter loven

Jeg har ved et par anledninger skrevet noen krasse innlegg om andre bloggere, fordi jeg mener at det de gjør ikke er bra. Jeg har skrevet om Caroline Berg Eriksen og hennes overforbruk,  om Anna Rasmussen og hennes hensynsløse utnyttelse av egne barn og om Anne Brith Davidsen og hennes dobbeltmoral. Disse bloggerne tåler kritikken, og derfor har jeg tatt til motmæle. Men nå er det på tide å trekke frem en blogger som etter alt å dømme ikke har det bra. Hun blogger under navnet Glade Hjem, og hun har gjort det til en spesialitet å plagiere andre bloggere. Spesielt Villa Paprika blir flittig kopiert, og hun kjøper de samme produktene og presenterer dem brukt på samme måte som Villa Paprika gjør. Det er en ting. Men når hun stjeler hele eller deler av teksten og presenterer den som sin egen, da går hun langt over streken. Hun har stjålet tekst fra andre bloggere også, men i dag når kopieringen nye høyder. Hun har rett og slett hentet hele teksten fra HTH sine inspirasjonssider om kjøkken, og har ikke engang giddet å fjerne en lenke til en annen HTH-side med materialvalg. For å toppe det hele presenterer hun bilder av sitt eget kjøkken - som er fra IKEA.

Dette er brudd på norsk lov, men hun får ture frem som hun vil uten at noen stopper henne. Jeg har tipset HTH om forholdet og er spent på om de vil reagere, og håper at det blir slutt på denne plagieringen. 

Her er lenker til innleggene:

Glade Hjem: https://gladehjem.wordpress.com/

HTH: http://www.hth.no/tips-tender/2016/mars/er-et-grat-kokken-et-godt-valg/

(Bilde hentet fra innlegget til Glade Hjem)

Mitt lille strikkeprosjekt

Jeg har funnet frem strikkepinnene mine igjen, og denne gangen er det ikke Nancy-kofta mi eller et annet av de påbegynte objektene mine som får oppmerksomhet, det er noe helt annet. Hvis du ser på bildet kan du sikkert lure på hva i huleste det skal bli, og det ser unektelig ut som noe helt merkelig dette. Jeg har samlet alt av restegarn og noen uferdige prosjekt av ren ull og strikker en kjempestor lapp jeg skal tove i vaskemaskina. Når det er gjort skal jeg klippe ut såler av filten, og sy dem tredobbelt. Sålene er til en god venninne, et uendelig vakkert menneske som sliter med å gå, og jeg håper de tykke sålene vil gjøre det litt mer behagelig for henne.

Ja, og så har jeg sendt manuset mitt til flere forlag i dag. Kryss fingrene for meg da. :)



 

Sjiraffrumpe som underholdning

Sannsynligvis den rareste bloggoverskriften jeg noen gang har laget, men den beskriver godt hva jeg er opptatt av for tiden. En dyrehage i USA har en sjiraff som er fødeklar, og de sender live på youtube sånn at folk kan få med seg fødselen på direkten. Nå er det sånn at sjiraffer har en litt annen forplantningssyklus enn oss mennesker, så det er vanskelig å anslå når fødselen egentlig skal finne sted. Det betyr at mange har ventet i over en måned på at vidunderet skal skje. Selv har jeg ikke hengt her i mer enn tre uker, men det er sannelig lenge nok å vente, altså! Sjiraffen er noe av det første jeg sjekker om morgenen, og jeg er innom titt og ofte i løpet av dagen.

Vil du bli hekta (det skjer rimelig snart nå, altså), sjekk ut direktesendingen:


 

Norges minste interiørblogg - ny oppdatering

En ekte interiørblogger har selvfølgelig husdyr som matcher fargepaletten til interiøret.



 

En liten utfordring

Jeg fikk disse ti spørsmålene av en bekjent og ble utfordret til å svare på dem. Det viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde, og jeg fikk meg en aha-opplevelse underveis. Hva ville du ha svart på disse spørsmålene?

Hva gir deg energi?

Jobben min, reising, hagearbeid, tid med familien, å ta vare på meg selv. Disse tingene gir ro i sjelen og lader samtidig opp batteriene mine.

Hva tapper deg for energi?

Negative mennesker i livet mitt. 

Hva savner du?

Egentlig savner jeg ingenting, jeg har så mye og er så takknemlig for alt jeg har. Men jeg savner å være med i et kor eller korps, for det å skape musikk sammen med andre er helt magisk.

Hva gjør en dag virkelig god for deg?

Enhver dag der jeg kan klappe meg selv på skuldra og si GODT JOBBA!

Hva er du mest stolt av?

At jeg har klart å komme meg opp fra det mørkeste mørke og ut i lyset igjen, og at jeg nå lever et godt liv med familie og jobb og en meningsfylt hverdag. Jeg er ufattelig stolt av meg selv.

Når er du mest deg selv?

Når jeg er sammen med familie og venner og har det gøy.

Hva er det verste du vet?

Urettferdighet og forskjellsbehandling. Jeg liker slett ikke den utviklingen vi ser i samfunnet i dag, både utenriks og her til lands. Jeg synes vi skal være snille mot hverandre og hjelpe hverandre, ikke tviholde på det vi har og alltid forlange mer.

Hva holder du på med når du glemmer både tid og sted?

Roter i hagen. :)

Hva er fremtidsdrømmen din?

Å bli flinkere til å skrive, sånn at jeg kan bli forfatter og utgi bøker.

Er du lykkelig?

Jeg kan nesten ikke tro at jeg skriver dette, så langt nede som jeg har vært. Jeg hadde ikke trodd det om noen hadde sagt til meg den gang at jeg en dag vil få det bra. Men at jeg kan svare et rungende JA på dette spørsmålet er rett og slett fantastisk. Jeg er lykkelig!
 

Jeg trenger hjelp

Hovedpersonen min trenger navn på storebror og lillesøster. La oss si at storebroren er født på slutten av 60-tallet og søsteren er født på midten av 70-tallet. Hvilke navn bør de ha?

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
fabelastisk

fabelastisk

45, Trondheim

Ungdomsskolelærer som elsker strikking, hagearbeid og dyr. Brenner for psykisk helse og jobber for å fjerne tabuet rundt seksuelle overgrep og psykiske lidelser. Noen av postene mine kan ha triggende innhold, som skildringer av overgrep, og skadelig bruk av mat. Les med respekt og ta vare på deg selv.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits