Et forlag vil gi ut boka mi

På fredag kom den beskjeden jeg har håpet på så lenge. Et forlag mener at boka mi er god og ønsker å gi den ut, selv om den trenger mye arbeid før den er klar for utgivelse. Jeg burde juble, ikke sant? Vel, jeg gjorde ikke det, for da jeg fortsatte å lese informasjonen som ble gitt skjønte jeg fort at dette ikke var som jeg håpet. Dette er et lite forlag, og de har bedt meg bidra til utgivelsen økonomisk for å minske deres egen risiko - noe jeg har full forståelse for. Problemet er bare at jeg ikke har mulighet til å hoste opp seksti tusen kroner, som er den summen de har antydet. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal få solgt de 200 bøkene de tilbyr meg i bytte. Jeg er veldig takknemlig for at de har kommet med tilbudet, som inkluderer omfattende redaksjonell hjelp, så det var vanskelig å sende mail tilbake der jeg takket nei. 

Likevel føler jeg at det var den riktige avgjørelsen for meg. Jeg har kontaktet en manuskonsulent som kan gå gjennom manus og gi meg tilbakemelding på hva som bør gjøres med det, og så får jeg jobbe med manus til det er bra nok for et forlag som er villig til å gå all in og satse fullt og helt på meg og boka mi.

Jeg tar med meg vissheten om at den har potensiale, at en redaktør har vurdert den som utgivelsesmateriale, og så får jeg bare jobbe på. Noe sier meg at dette ikke er slutten.

Interiørbloggen er tilbake

Skrivestua mi er så godt som ferdig. Nå mangler bare gardiner og krystallkula mi, og et par strategisk plasserte grønnplanter. Generelle opplysninger: Rommet er malt i Dusty Purple fra Jotun, Lady Supreme Finish. Både tak, dør, vegger og lister er malt i samme maling, et grep som gir et lunt og trygt inntrykk. På gulvet har jeg et mørkegrått vegg-til-vegg-teppe med kort floss, og det er helt magisk deilig å gå på.

Her er et aldri så lite bildedryss:

Bordet er et lite, sort bord jeg fant i restekroken på IKEA, med en hekleduk fra svigermor oppå. Fra svigermor fikk jeg også en gammel, flott symaskin fra Singer, og under bordet står en boks med symønster fra 30-, 40- og 50-tallet. 

Rommet ble brukt som gjesterom før, og jeg ville ha muligheter til å bruke rommet når vi får gjester, så jeg satte inn en dagseng fra IKEA som kan trekkes ut og brukes som dobbeltseng. Jeg har to hotellputer med svart pelstrekk, og fire andre puter, alle sydd av stoff jeg fant på Stoff og Stil. Det grønne pleddet oppå senga er fra Rusta

Bokhylla er fra IKEA, landskapsbildet fant jeg på finn.no og bildet til venstre kjøpte mannen min til foreldrene sine for mange år siden. Fredslilja er perfekt å ha på et sånt rom, den sier tydelig i fra når den trenger vann, ellers trenger den fint lite stell. Jeg må jo ha musikk når jeg skriver, så jeg har et høyttalersystem fra SONOS, som jeg styrer fra telefonen.

Her er en blanding gamle bilder fra min egen barndom og skatter jeg fant i USA i mai. Bordet og dukene er fra svigerforeldrene mine, og hylleseksjonen er fra IKEA, malt i bengalakk med samme farge som veggene. Den har jeg også brukt på lysbryteren.

Jeg er normalt en person som ikke har noe til overs for veggord og dess like, men her passet det liksom inn. Skrivebordet er et bruktkupp fra finn.no, kontorstolen er fra IKEA og bildet av kvinnen som leser fikk jeg for en dollar i USA. Krystallampa skal opp!

Lenestolen, det lille bordet og stålampa er fra IKEA, puta er sydd av stoff fra Stoff og Stil.

Nå var det lyst da jeg tok disse bildene. Stemninga endres drastisk når mørket senker seg og jeg får tent stemningslysene mine og stearinlys. Det er en fantastisk liten hule å trekke seg tilbake til, og jeg elsker rommet!

Hva synes du? Har du et sånt rom å trekke deg tilbake til?

Heklede lyskuler - fra svartahusets.blogspot.se

Jeg bestemte meg i dag for å utvide heklekompetansen min, og fant en oppskrift på lyskuler jeg ville prøve. Den var på svensk, så jeg måtte oversette litt i tillegg til at jeg måtte lære meg kjedemasker og doble staver, så hodet fikk virkelig kjørt seg. Jeg legger ut den oversatte varianten her, så kan flere prøve seg. Originaloppskriften og bildene hører hjemme her.

Mønster på heklet lyskule

Med forbehold og eventuelle småfeil som kanskje finnes i mønsteret.

 

Hekleforklaringer:

lm ( luftmaske)
km ( kjedemaske)
fm ( fastmaske)
st ( stav)
dst ( dobbelstav)
lmb ( luftmaskebue)

Besøk  Virkskola om du vil ha ytterligere hjelp

Garnforslag:

(Her har jeg gjengitt forslagene fra originalsiden. Jeg kommer tilbake til mine valg)
 Renithas lilla garnbod Svartafårets Tilda,
 Hobbii.se Mayflower - Cotton 8/4 Junior.
 Stoff och Stil cotton 8/4

Heklenål 2,5-3
 

 


Legg opp 10 lm, lag en ring  med 1 sm i første lm

Runde 1: 4 lm, 1 dst om ringen X 4 lm, 2 dst om ringen X. Gjenta X-X ytterligere 8 ggr, 4 lm, 1 sm i 4. lm fra foregående runde. ( det skal nå være 10 st dst grupper rundt ringen)

Runde 2: 2 km i de påfølgende 2 m, 1 fm om lmb, 4 lm 1 dst rundt samme lmb som fm X 6 lm, 2 dst rundt neste lmb X. Gjenta X-X ytterligere 8 ggr, 6 lm, 1 km i 4. lm fra forrige runde.

Runde 3: 1 km i følgende m, 1 fm om lmb, 3 lm, 8 st om samme lmb som fm 2 lm 9 st om neste lmb X. Gjenta X-X ytterligere 8 ggr, 2 lm, 1 km i 3. lm fra forrige runde

Runde 4: 3 lm,  6 st i følende 6st X 3 lm 1 fm 3 lm om lmb, 7 st X Gjenta  X-X ytterligere 8 ggr, 3 lm 1 fm 3 lm 1 km i 3. lm fra forrige runde

Da ser det sånn ut:

Runde 5: 3 lm, 4 st i de neste 4st X 3 lm 1 fm 3 lm om lmb, gjenta1 gang i neste lmb, 5 st Gjenta X-X ytterligere 8 ggr, 3 lm 1 fm 3 lm 1 km i 3. lm fra forrige runde.

 Runde 6: 3 lm, 2 st i de neste 2 st X 3 lm 1 fm 3 lm  om 1. lmb,  1 st 3 lm om 2. lmb, 1 fm 3 lm i 3. lmb, 3 st Gjenta X-X ytterligere 8 ggr, 3 lm 1 fm 3 lm om den siste lmb, avslutt med 1 km i den 3. lm fra forrige runde.

 Runde 7: 6 lm, 1 fm i den neste lmb X 3 lm 1 fm  i den neste lmb 3 lm ,  1 fm 3 lm i 2. lmb, 1 fm 3 lm i 3. lmb,  1 fm 3 lm i 4. lmb,1 st Gjenta X-X ytterligere 8 ggr, 3 lm 1 st 3 lm 1 km i 3. lm fra forrige runde. (Her slet jeg litt med starten, og valgte å ta 3 lm, 1 st i stedet for 6 lm, 1 fm i den neste lmb)


Runde 8: 2 km i den 2. lm fra forrige runde. X 3 lm 1 fm 3 lm om lmb, X. Gjenta X-X runden rundt, avslutt med 1 km i den første km fra forrige runde. Klipp av tråden og fest den.

Strikk en runding til, uten å klippe av tråden.

Legg rundingene mot hverandre, og hekle dem sammen på følgende måte: Hekle 2 lm 1 fm  2 lm vekselsvis i begge rundingene. Se bilde 8 og 9 under.

Når rundingene er heklet sammen, stikk en ballong inn og blås den opp, for å strekke trådene og for å se hvordan den ser ut. Ta ut ballongen, og bland ca. 1 dl trelim med 1 dl vann pr. heklekule. Dypp arbeidet ned i blandingen, la det ligge i fem minutter og klem det overskytende ut, og blås opp ballongen og knyt igjen med en snor. La ballongen henge over natta for å tørke. 

Når kula har tørket, stikk hull på ballongen og trekk den ut. Finn en passende lyskjede, gjerne batteridrevet, og dytt lysene inn (antall lys må ses i forhold til kulas størrelse.)

Disse blir superfine til jul!

 

 

 

Det er aldri for sent å lære noe nytt!

Etter mange lange timer foran youtube og prøving og feiling har jeg endelig lært meg hvordan jeg hekler et sikksakkteppe! Jeg fant oppskriften her, jeg har bare byttet ut garntypen og størrelsen på nåla. (Mor Åse fra REMA - hvorfor betale for dyrt garn hvis jeg ikke får det til? Jeg bruker nål nr. 4)

Jeg aner ikke hvem som skal få det, det er bare artig å ha noe å holde på med. Funker ikke så bra hvis jeg skal se på TV da, jeg må jo stirre på arbeidet hele tida for ikke å gjøre feil...

Kan dere hekle?

Listhaugs utspill om å varsle

I VG sier statsråd Listhaug at 

Hun mener man ved å reise tilbake til stedet man har flyktet fra, gir en god grunn til å tvile på motivet, og ber derfor om at folk som mistenker at noen de kjenner til gjør dette, sier fra til Utlendingsdirektoratet (UDI).
? Det er klart at hvis man har mistanker eller vet om at de har vært tilbake i et land de hevder å ha flyktet fra, så er det fint om man gir beskjed. Det handler om å ivareta samfunnskontrakten, sier Listhaug. 

Hun adresserer dette spesielt til lærere, og ber om at vi sier i fra dersom noen av våre elever drar på ferie til hjemlandet. Utdanningsforbundet har gått ut og klart uttrykt at dette er brudd på taushetsplikten lærere har, og selv om vi hadde blitt fritatt for den ville jeg ALDRI ha brutt tilliten til elevene mine på denne måten. På Facebook fant jeg et knakende godt innlegg fra en lærer som jobber med norsk som fremmedspråk, og til forskjell fra meg som stort sett har etnisk norske elever, har han bare utlendinger som vil lære norsk. Jeg gjengir innlegget til Odd Christian Hagen i sin helhet:

"Jeg underviser dessa utlendinga. En helt naturlig samtale, enten de er på "alfabetiseringsnivå" eller er snart klare for norske universitet når vi starter opp igjen om noen uker er; "Hva har du gjort i sommerferien?". Skriv på tavla. Diskutér i grupper. Tegn og fortell. Pek og vis. Hva spiste dere? Tok dere, fly eller tog? Hva fant dere på? Positive samtaler.

Dette vil ekskluderingsminister Listhaug og statsminister Solberg at jeg ikke skal gjøre, for gjør jeg det skal altså også ta angiverjobben - om de har vært i hjemlandet. Hva skal jeg spørre om? Får vi utdelt et skjema, Listhaug? Blir det etterhvert kontroller og avhør om jeg vet noe? Hvilke rettigheter har jeg, egentlig? Og vær så snill å gi meg noe mer håndfast og seriøst enn å sammenligne det med tjuvfiske, statsminister.

På skolen jeg jobber er det norskgifte thai-kvinner, afghanere, pashto og dari-talende, noen fra rolige deler av Syria, andres byer bombes akkurat nå, det er folk fra hele verden, Brasil, Kongo, Nepal - noen venter på asylsvar, noen er direkte bosatt, noen arbeidsinnvandrere, noen har fått asyl og andre er flyktninger, noen midlertidig bosatt, andre skal videre, noen sitter i mottak, for voksne, familier og enslige mindreårige. Noen er endog norske. De er mellom 16 og 60, mange med familier og barn, barnebarn og mange er helt aleine.

Jeg vet ikke i detalj om de i klassene jeg har er her som kvoteflyktninger, asylsøkere, immigranter eller har norsk arbeidstillatelse. Hvorfor de måtte dra, om de har en dødsdom over seg, eller "bare" reiste. Men jeg vet litt om hva de har jobbet med, hvor de kommer fra, om familien deres. Det er alltid hyggelig å kunne spørre x eller y om det går bra med foreldrene de viste bilde av på olivengården, eller om det gikk greit med å ta lappen, om babyen har det fint, om det var en fin fotballcup, hva de kjøpte eller så? Hvordan har du det nå?

Men jeg skal altså rapportere om "flyktningebarna". Nok en gang generaliseres det og stigmatiseres. Når slutter man å være flyktning, egentlig? Tredje generasjon etter båtflyktninger fra Vietnam? Skal man fortelle om de har besøkt bestefar? Iranske ungdommer som tar sommerskole i Teheran, er det feil? Hva er kravene, hva er det jeg må vite, og hvem har oversikten? Nei, dette handler i reine ord for penga om "svartinga". De skal man skule på og rapportere. Ikke faen.

Den angiverstaten Listhaug og Solberg modellerer er livfarlig. Neste gang er det kanskje jeg som må flykte - i en morbid forstørrelse av et land ledet med slikt tankegods. "Hagen har undervist denne gutten. Han burde ha visst. Vi får snakke med han."

Jeg kommer ikke til å la lærerjobben min kompromitteres av slikt overformynderi. Dét bør ingen andre heller. Dette var skammelig. Det er på tide å si kraftig ifra."

Et dikt alle lærere burde lese

Lærer, gi meg din hånd

Gi meg din hånd, lærer.
Jeg er ikke som jeg skulle.
Er ikke som du vil.
Forstyrrer i timene, skravler,
kommer med kommentarer
til ting du sier.
Er vel litt frekk enkelte ganger.
Du får klager på meg
Bråk i gangene ved inn- og utmarsj.

De sier jeg sloss i timene.
Doven? Ja, jeg virker vel slik.
Mye slurv i hjemmearbeidet.
Regneboka er ikke pen,
fettete og stygg
med mange feil.
Jo, jeg leser nok litt lekser,
Men ikke mye.
Det hjelper så lite.
Jeg får ikke noe inn i hodet.

Du sier jeg må konsentrere meg.
Ikke så lett det, lærer,
når en ikke er glad,
og når tankene flyr
som fuglene over hav
uten kvist å sette fot på.

Stort å vere glad, lærer.
Da ville jeg ikke vert slik
som jeg er nå.
Ikke vær sint på meg, lærer.
Jeg mener egentlig ikke å være
vemmelig.

Gi meg din hånd, lærer,
en usynlig hånd, av kjærlighet.
Jeg venter ikke ros for prøver
eller for orden i skriftlige arbeider.
Men lyset i dine øyne,
det leter jeg etter,
det som jeg ser der
når de flinke får sine prøver
tilbake,
de med få eller ingen feil.

Gi meg litt vennlighet, lærer.
En hånd av kjærlighet,
fordi jeg er et menneske
med et hjerte som er tungt
bak en flirende maske.

Gi meg din hånd, lærer,
en utstrakt hånd av kjærlighet.

Magnus Midthjell

Illustrasjon: @Lisa Aisato

Skeie skole sitt bilde.

Traktorlesbe?

Da jeg klippet av meg håret sendte jeg bilde til venninna mi, som responderte som følger: Nå får du er renn av lesber og karer som liker de tøffe damene etter deg! 

Jeg er jo godt gift (17 år i morgen, tenk det!) og har ingen planer om å bytte ut min skjønne ektemann, men jeg innrømmer at jeg ble litt betenkt da jeg var på butikken i går. Der kom jeg i militærgrønn shorts og Super Mario T-skjorte, med knallkort hår og hodeskalle tatovert på arma, og et par jenter i sjuårsalderen ble veldig usikre da de så meg. Hva har jeg gjort!?? Jeg så sikkert kjempeskummel ut! Derfor må jeg ta et lite tullebilde, for å vise at jeg er den samme gamle, bare med litt kortere hår enn før. (Jeg dro forøvrig tilbake til frisøren i går og sutra over at jeg ikke fikk til å frisere denne nye sveisen, så da klippet hun meg enda kortere. KORT!)

Riktig god fredagskveld ønskes dere, kjære lesere!

Søkehistorikken min er sannsynligvis urovekkende

Jeg googler ganske mye rart for tiden. Dersom uvedkommende fikk tilgang til min søkehistorikk ville det nok ha forårsaket ganske mye oppstyr, for her er det ikke bollebaking eller øyenbrynsstyling det går i for tiden. Neida, jeg søker etter hvor grensen går for når man overlever etter fall, hvordan man kan forgifte noen langsomt, symptomer på forgiftninger av rottegift, thallium og andre gifter og kryssjekker med hvor lett det er å få tak i de enkelte tingene. Jeg googler hvor ofte det skjer at sykepleiere setter feil dose eller setter riktig dose på feil person, hva som skjer dersom man dukker opp beruset på jobben og hvor lang tid det tar før politiet får tilgang til bompasseringer, telefonlister og kameraer på bensinstasjoner. Jeg sjekker strafferamme for seksuelt misbruk av barn, tidsramme for overføring av saker mellom barnevernet i de forskjellige bydelene/byene, og kurdisk religion. Jeg leter etter innvandrere på åttitallet, hvem som åpnet den første "innvandrersjappa" og hvor den lå i Trondheim. Jeg har trålet bilder av Ilaparken og søkt etter hvilke tretyper som vokser der, hvordan det ser ut i skolegården til Ila skole og hvor mange som går på SFO på den aktuelle skolen.

Sist, men ikke minst, så googler jeg selvmord ved hjelp av narkotiske preparater, flere psykiatriske diagnoser og andre tyngre ting innen psykiatrien. Og så har jeg noen koselige ting jeg søker etter, som hva jenter lekte med på slutten av åttitallet, hvordan skolesekkene så ut på tidlig nittitall, når tradisjonen med nyttårsbarn begynte her i landet og hvordan politiet jobber med hund.

(Pluss at jeg har googlet noe som er så grovt og forferdelig at jeg ikke vil skrive det her engang. Fysj!)

Hva gjorde forfattere før i tiden, tro? Internett er jo et fantastisk verktøy!

Love true crime shows and all things forensics ... Cold Case Files, Forensic Files, etc.

Bilde lånt herfra

Fascinerende skyer

I dag er det lite blå himmel å spore. Den er dekket av skyer, og jeg synes det er utrolig spennende å se på skyformasjonene og hvor raskt de forandrer seg. Jeg prøvde å ta noen bilder, men selvsagt klarer ikke et mobilkamera å yte rettferdighet til disse vidunderne. 

På det nederste bildet ligger det et tordenvær, men det er for langt unna til at vi hører lyden. Visste du at det fenomenet heter kornmo? Når vi ser lynet, men ikke hører tordenen? Jeg sitter og ser på flyene som skal lande på flyplassen, og holder pusten mens jeg betrakter de bittesmå flyene som flyr mellom lynglimtene. Naturen er bare herlig!

Du er sterk

Bare en dag

Det finnes bare en dag. Dagen i dag. Gårsdagen rant ut av hendene våre som sand, og morgendagen er fortsatt en evighet vi ikke aner noe om. Det eneste vi har er dagen i dag. Det sies at selv den lengste reise starter med det første skritt, og gjøremål som virker uoverkommelige kan brytes ned til bittesmå, håndterbare biter. Alle kan kjempe en kamp som varer en dag. Det er først når vi legger til byrden av gårsdagen og morgendagen at vi brytes ned. Det er ikke dagens opplevelser som sliter på oss, det er angeren eller bitterheten over noe som hendte i går, eller frykten for at noe skal skje i morgen. Tenk så mye bedre livet ville være hvis vi kunne leve i øyeblikket, og nyte de små gledene når de drysses over oss...

Mens jeg skriver dette åpenbarer det seg en regnbue utenfor vinduet mitt. Bekymringene mine blir mindre i møte med naturens største vidunder. Tenk så heldig jeg er som har øyne å se med! Jeg vil leve i nuet, ta en dag av gangen.

Tar du en dag av gangen?

Når man prøver noe nytt

Jeg er litt lei av strikking nå, så jeg tenkte jeg skulle prøve meg på noe annet. Tidligere har jeg lært meg å hekle blomster, og en gang i tiden prøvde jeg meg på såkalte bestemorsruter. Inspirert av en venninne ville jeg ta opp igjen denne teknikken, i håp om å kunne klare å lage et teppe av slike ruter. Åh, som jeg har kjempet! De vakre rutene som blir kreert på disse youtubevideoene er altså noe helt annet enn alt det knølet jeg klarer å få til. Her er et lite utvalg av det jeg har klart å få til så langt, og alle disse rutene kommer til å bli kassert. Jeg får det ikke til!

Men, jeg gir ikke opp, og prøver fortsatt.



 

Jeg har blitt ny!

Ny og ny, kanskje tittelen er litt overdrevet? Men jeg har klippet av meg krøllene mine og fått en kort og spenstig sveis. Jeg har ikke hatt så kort hår siden engang på nittitallet! Fargen er blitt lysere også, ikke fordi jeg absolutt vil være blond, men for at det ikke skal bli for brutalt når etterveksten kommer. Den er litt i gråeste laget, nemlig... Fortsatt litt skummelt å vise ansiktet sitt på bloggen, men jeg venner meg vel til det etterhvert. Hva synes dere?

Før:

 

Etter:


 

Gal kvinne observert blant palmer og slyngplanter

Forskrekkede besøkende av en kjent gartnerkjede fikk stifte bekjentskap med en kvinnes lidenskapelige forhold til planter i dag. Blant klatreroser og vintergrønne vekster kunne man få et glimt av et oppjaget kreatur i kongeblå T-skjorte i herrestørrelse og grå joggebukser, men det var først ved staudene at galskapen virkelig manifesterte seg. Denne kvinnen blir regelrett oppildnet og frenetisk i møte med alt som heter TILBUD, og når staudene var satt ned med 30% (noen sågar hele 50% - HALV PRIS!) var hun rett og slett ikke til å stoppe. Den stakkars tiåringen som var ansatt som vognkjører for anledningen ble vitne til at vogna ble fylt av det ene tilbudet etter det andre, og da vinden satte en effektiv stopper for å klare å manøvrere kjøretøyet utendørs ble det stasjonert innendørs og gjenstand for gjentatte besøk. 

Da det ble fare for ras og massive velt innså kvinnen at alle gode ting også har en ende, og selv om hun lenge vaklet mellom å hente en vogn til for å fortsette utforskingen eller å skåne barnet for ytterligere jubelutbrudd, endte seansen med at hun slukøret satte kurs for kassen, for anledningen bemannet av et menneske som tydelig uttrykte den skrekken de øvrige besøkende også følte på. Ekvipasjen ble behørig skannet og selv om sluttsummen tilsvarte brutto nasjonalproduktet til et relativt oppegående U-land ble kortet likevel trukket med glede, og seansen med å frakte alle skattene ut til bilen tok til. Et intrikat puslespill ble kreert da kvinnen nærmest vevde en sammenfiltret jungel i bagasjerommet på en middels stor SUV, og det ble faktisk funnet plass til det stakkars barnet også. Det ble altså besluttet av bivånerne at nummeret til barnevernet ikke var nødvendig. (Barnet ble ikke plassert i bagasjerommet, altså.)

Det hører med til historien at kvinnen ble så sliten av denne handlinga at alle plantene fortsatt befinner seg i bilen, mens kvinnen segnet sammen i sofaen foran TV-en og valgte å skrive et blogginnlegg fremfor å bære varene ut. 

 

Fabelastisk chili con carne

Vi fikk besøk i dag, og jeg trosset finværet og lagde en herlig, velduftende gryte. Jeg har ofte laget chili med kjøttdeig, men denne gangen ville jeg lage en med ordentlige kjøttbiter i og brukte denne oppskrifta som basis. 

Først hakket jeg 4 løk og surret dem svakt i 1 ss ekte smør.

Så tok jeg drøye ett kilo oksehøyrygg og skar den i små biter, ca. 1x1 cm. Den kan også kjøres raskt i en food-prosessor, poenget er å få små nok biter til at du slipper å spise med gaffel og kniv - pluss at det går litt raskere å tilberede.

Jeg brunet kjøttet raskt i ei panne i små porsjoner, drysset pepper over og hadde det så over i gryta med løken.

Glemte helt å ta bilde av at jeg hadde i tre bokser med hakkede tomater og en ss tomatpure, men jeg tok da bilde av fire fedd hvitløk og to chili, som ble finhakket etterpå. :) Jeg tok ut frøene av chiliene, da blir ikke retten så sterk.

Jeg brukte ikke salt i denne retten, men hadde i tre terninger med oksesuppe (buljongtype). I tillegg hadde jeg i litt brunt sukker, en teskje chilipulver, to teskjeer malt korianderfrø og to teskjeer malt spisskummin, og for litt kul smak, en kanelstang (som seff fjernes før servering, med mindre man ønsker en "mandel i grøten-situasjon). Når alt dette er oppi gryta er det bare å la den putre på lav varme i en times tid. Da er det tid for litt paprika. Jeg tok en rød og en gul paprika, skar dem i trekanter og hadde oppi. 

Etter nye femti minutter er det bønnenes tur. Jeg brukte tre bokser kidneybønner i lake, der jeg skylte av laken før jeg tilsatte dem i gryta. Bønnene skal bare varmes, så ti minutter holder.


Da bønnene var varme smakte jeg til med krydder, og så serverte jeg gryta rykende varm med en rømmeklatt og nachochips. Og da gryta var satt på bordet lukta det så godt at jeg helt glemte å ta bilde av den ferdige retten, men den smakte altså himmelsk!
 

Det er sol!

Endelig kom sola til Trøndelag, og jeg har benyttet sjansen til å ta en tur ut i hagen for å se hva som må gjøres. Å hoi, som ugresset har vokst! Det har heldigvis rosene mine også, så jeg har knipset et par bilder med mobilen.

Rotebedet mitt på framsiden. Elsker kombinasjonen av Heuchera og Hosta!

Innimellom alt ugresset finnes noen røde diamanter proppfulle av sommer.











Denne duftskjærsminen har jeg flere av i hagen og de dufter helt fantastisk nå.


 

I dag har jeg brukt masse penger!

Ja tenk, i dag ble jeg atskillige tusenlapper fattigere. Men jeg anser dette som vel anvendte penger og gleder meg til å få vidunderet i hus. Du lurer sikkert på hva jeg har kjøpt?

ET PIANO!

Bilderesultat for yamaha clp 625

Et digitalt piano fra Yamaha, et CLP 625. Eldstemann skal begynne på musikklinje til høsten og trenger noe å øve på, og de to andre har også veldig lyst til å lære, så da ble det piano på oss. Jeg innrømmer at jeg gleder meg voldsomt til det kommer, jeg har spilt siden jeg var sju år og har også vært pianolærer, og jeg har savnet å kunne spille. Så nå blir jeg pianolærer igjen, for mine egne barn denne gangen. Først skal de få gjøre seg kjent med pianoet, så tar vi et notekurs, og så skal de få utfolde seg i fri dressur.

Som jeg gleder meg!

Som å pusse tenner

De fleste barn gleder seg til å bli voksne, fordi de tror at de får lov til å gjøre hva de vil. Være oppe lenge, bruke penger på morsomme ting og spise godteri hver dag. Vi som har levd en stund vet naturligvis at dette er en sannhet med modifikasjoner, vi vet at alt vi gjør eller lar være å gjøre får konsekvenser, og derfor velger vi stort sett å gjøre det som er lurt på lengre sikt.

De fleste voksne prøver å spise noenlunde fornuftig, betaler regninger innen forfall og har en liten bufferkonto i tilfelle vaskemaskinen skal ryke. De fleste voksne sørger for å holde huset i orden, kler seg etter været og bruker solkrem for å beskytte huden. De drar på jobb hver dag, kjører ikke for fort og sniker ikke på trikken, og selv om det slippes en helt ny sesong av yndlingsserien på Netflix så ser de ikke alt i ett jafs. De fleste voksne er ganske fornuftige og velger å gjøre ting som gjør at livet ikke blir for ubehagelig eller uforutsigbart. 

Men, noen ganger kan livet bli av en sånn art at det blir vanskelig å gjøre disse tingene man vet man bør gjøre. Sykdom kan gjøre sitt til at de mest dagligdagse ting som det å ta en dusj kan virke uoverkommelig, og da er man nødt til å endre tankemønster. Jeg har hatt perioder der jeg ikke har orket å gjøre noen ting, der det eneste jeg har klart er å ligge i senga i fosterstilling og oppleve at kroppen gjør det den trenger for å overleve. Jeg har lyttet til de jevne hjerteslagene og hørt min egen pust, fascinert over at kroppen fortsatt har insistert på å fortsette å leve. Men en ting har slått meg, og det er at selv om jeg har vært så langt nede at jeg ikke har orket annet enn å eksistere, så har jeg fortsatt pusset tennene hver dag

Hvorfor? Hva er det som gjør at jeg fortsatt har gjennomført dette ene, enkle ritualet? Det er definitivt ikke fordi jeg var så opptatt av tannhelse på den tiden, ei heller fordi det var mer behagelig å legge seg med frisk smak i munnen. Sånne ting var ikke i tankene mine på den tiden. Så hvorfor gjorde jeg det? Den eneste forklaringen jeg kan finne er at det har vært en vane i så mange år at jeg rett og slett gjør det helt instinktivt. Og her ligger nøkkelen til å klare å gjøre alle de tingene jeg bør gjøre hver dag. Jeg må tenke på de handlingene som like nødvendige som det å pusse tennene. Jeg må ha en plan om å gjennomføre alle de bittesmå tingene som til sammen fører til at livet mitt blir litt bedre, inntil de er etablert som en vane jeg ikke glemmer eller velger bort. Liten erkjennelse som potensielt kan føre til store ting. For meg gjelder det ting som å ta kosttilskudd, spise noenlunde variert og fornuftig og sette av litt tid for meg selv hver dag. Og etterhvert, kanskje jeg kan legge til andre ting, som trening. Små steg. Det gjelder å bryte ned det store målet til bittesmå deler, og så begynne med en av de delene. Babysteps.

Og snart skal jeg hente kattene mine. <3







 

Når livet biter deg i ræva

Da er det på tide å kaste seg rundt, gripe livet i halen og dra til så godt du kan. Ta tak og riv i den jævla halen til livet hyler og skriker og ber om nåde, og du står der med all makta og truer med å slenge det veggimellom hvis ikke det snart begynner å oppføre seg. Det er på tide å se livet i hvitøyet og frese til det, og forlange at det oppfører seg ordentlig, du har fått nok av dette og det er på tide at det begynner å gi litt tilbake.

Faen heller, når det frister mest å krype under dyna og koble ut alt av følelser og tanker fordi det gjør for vondt å være til, da er det eneste alternativet å skyve elendigheten unna, rette seg i ryggen og komme seg i dusjen, for da, ren og pen og rakrygget, er det bare å ta for seg av alt det livet har å by på. For livet er fullt av små, lodne kattunger og nybakte boller, duften av nykvernet kaffe og nyslått gress. Det byr på lange turer i skog og mark, endeløse solnedganger og utsprungne peoner, og orker man ikke å gå ut kan man kapitulere på sofaen med Netflix, rødvin og smågodt. Og når det virkelig trengs, kan en klem av en du er glad i gjøre underverker.

Det er sånn jeg må snakke til meg selv for tiden. Når ting er litt vanskelige må jeg sette ting i perspektiv. I dag kan jeg enten kjenne på angsten som lurer i mellomgulvet, eller jeg kan utfordre ugresset i hagen og føre krig mot løvetann, smørblomst og andre merkelige saker jeg ikke vil ha rundt plantene mine. Jeg har stått med rumpa i været og røsket og dratt, og nå kan jeg med god samvittighet slange meg i sofaen med strikketøyet mitt. For jeg akter ikke å la elendigheten overmanne meg og fortelle meg hvordan jeg skal ha det, jeg vil bestemme selv. Jeg vil ha det bra.

Fordi jeg fortjener det. 

Bilderesultat for fordi jeg fortjener det

Jeg vil donere, men til hvem?

Det er en regntung formiddag, og Hurdalsrosene mine blafrer i brisen. De er blitt tre meter høye og gir et vell av rosa blomster, og den hvite spireaen lager en slående kontrast. Jeg har ingen planer for dagen, annet enn å sitte her og pønske ut gemene og skumle ting til krimboka mi, og kanskje lete opp et forlag eller to jeg kan sende Rød Skam til. Og mens jeg sitter her våkner optimisten i meg og jeg vet plutselig hva jeg skal gjøre dersom noen virkelig ønsker å gi ut denne boka. Jeg ønsker ikke rikdom og berømmelse, jeg ønsker bare økt kunnskap om det jeg skildrer og jeg håper at kunnskap vil føre til forståelse og mer aksept. Kanskje vil min lille bok føre til at ett eneste menneske kjenner seg mindre alene, og da vil hensikten være oppnådd.

Skulle boka en dag bli utgitt, ønsker jeg å donere halvparten av en eventuell inntekt til en veldedig organisasjon. Akkurat nå klarer jeg ikke å tenke på andre enn Stine Sofies stiftelse og Spiseforstyrrelsesforeningen. Hvilke andre organisasjoner finnes det som hjelper mennesker utsatt for overgrep? Hva tenker dere?


 

Jeg bretter opp ermene og fortsetter forlagsjakten

Det er jaggu ikke enkelt å skulle manøvrere i vrimmelen av forlag som finnes der ute. Hvilket skal jeg velge? Hvem vil våge å utgi boka mi? Skal jeg gå etter de store, som har støtteapparatet i orden og stor faglig tyngde? Skal jeg lete etter forlag som har gitt ut bøker som ligner på min? Hvordan finner jeg dem? Eller skal jeg bare sende til en hel haug tilfeldige, holde pusten og håpe på et mirakel? Det er sannelig ikke enkelt, dette. 

Ettermiddagen og kvelden blir nok brukt til dette arbeidet, så jeg tar veldig gjerne i mot tips og råd fra folk som kan noe om dette. Svarte heller, jeg tar også i mot oppmuntring og støtte og jublende tilrop! 

Og enn så lenge kan du nyte et bilde av skrivestedet mitt. :)

 
 

Traumebehandlingens innhold

Et drøyt døgn etter avslutningen er det på tide å gi en liten oppsummering av traumebehandlingen og mine tanker rundt denne formen for terapi.

Terapiformen:

Tanken bak denne terapien er at gjentatt eksponering for traumeminnene skal gjøre dem mer håndterbare, og at de skal gå over fra å være fragmenter vilkårlig lagret som rådata i hjernen til gjennomarbeidede minner lagret på riktig måte. Dette gjøres to ganger i uka, i terapitimer ledet av psykologer, psykologspesialister og psykiatere. Timene varer i 90 minutter og gir rom for å se på hvordan pasienten har det, en grundig gjennomgang av traumet der pasienten sitter med øynene lukket og forteller om hendelsene med fokus på tanker og følelser, og til slutt reflekterer terapeut og pasient rundt traumeminnene. Hele timen blir tatt opp på bånd, og eksponeringen økes ved at pasienten lytter på båndet de dagene det ikke er individuell terapi.

PTSD er klassifisert som en angstlidelse, så to ganger i uka er det gruppetimer med angstmestring. I tillegg til den imaginære eksponeringen blir pasientene også eksponert for triggere in vivo, altså i livet. Det betyr at de utsettes for mennesker, steder, lyder, lukter, ord, handlinger osv. som minner om traumet, såkalte triggere, Igjen, hensikten er å minske angsten/frykten for disse triggerne og redusere belastningen de gir i dagliglivet. Det legges opp til daglig in vivo-eksponering. I tillegg til dette er det treningsgruppe en gang i uka og en kunst- og uttrykksgruppe.

Mine opplevelser:

Nidaros DPS ligger vakkert til ved sjøen på Lade i Trondheim og har en moderne bygningsmasse. Traumeenheten har seks sengeplasser og rommene er store, luftige og med TV og eget bad. I tillegg er det en TV-stue, et kjøkken og flere rom som kan brukes etter behov. For min del begynte eksponeringen med det samme jeg kom dit, i og med at jeg ble trigget av sjøluft, bølgeskvulp, måkeskrik og båtmotorer. Min in vivo-eksponering gikk ut på å oppsøke sjøen, vasse litt, finne steder med dypt vann og bare lytte til måkene. Det tok ikke mer enn en uke før jeg klarte å se på sjøen som en kilde til avslapning og ikke en påminner. Eksponeringen fungerte som fjell for meg.

Å gå inn i selve traumet var vondt og vanskelig, spesielt fordi vi fokuserte mest på en situasjon jeg ikke husker, der bildene bare kommer som flashbacks, mareritt og gjenopplevelse. Jeg har alltid sagt at "det jeg ikke husker, har ikke skjedd", og jeg ble regelrett tvunget til å utforske minnet. Jeg sliter fortsatt med å skjønne at den lille jenta som opplevde disse grusomhetene er meg, og merker at jeg bruker mye krefter på å la være å tenke på minnene. 

Konklusjon

Jeg er takknemlig for at jeg fikk tilbudet og det er et meget godt tilbud de har på Nidaros. Men de har begått en stor feil ved å prøve å skvise et tiukers opplegg inn på tre og en halv uke. Jeg føler meg som en forsøkskanin, for de innså raskt at det ikke var forsvarlig med så korte opphold, men det hjelper jo ikke meg nå. De burde ha brukt mye mer tid på å "lukke" traumet igjen, for jeg føler meg sårbar og hudløs i møtet med den virkelige verden, med mine indre demoner i fri flyt. 

Nå er jeg hjemme og har en lang ferie foran meg, ikke akkurat en drømmesituasjon. Vi får se hvordan det går.

 

Helstekt kylling med ovnsbakte grønnsaker

Dette er sannsynligvis den enkleste middagen jeg noen gang har laget. Billig er den også. Her er noen tips til smakstilsetninger:

Jeg penslet kyllingen med olivenolje, og krydret med timian, rosmarin og flaksalt. Her kan man boltre seg i smaker, for det smaker også deilig med hvitløk, sitronskall og andre urter. Noen ganger blander jeg ekte smør med revet hvitløk og sitronskall og dytter blandingen innunder skinnet, for da trekker smøret ned i fileten under og gjør den ekstremt saftig og god. Saltet passer best oppå skinnet, for å gjøre det sprøtt og knasende. Jeg steker kyllingen på 180 grader i ca. en time, og lar den så hvile i noen minutter før jeg skjærer den opp.

Mens kyllingen stekte i ovnen skrellet jeg grønnsakene. I dag brukte jeg søtpotet, ferske rødbeter, løk, rødløk, hel hvitløk og paprika. Her kan man virkelig boltre seg med grønnsaker som sellerirot, kålrot, pastinakk, blomkål, brokkoli og vanlig potet. Smak til med olivenolje, litt eddik, salt, pepper og revet hvitløk, og et dryss av sukker gir en herlig karamellisering. Honning kan også brukes.

Ikke det beste bildet, men smaken var fortreffelig! 



 

Åpent brev til Aschehoug forlag

Åpent brev til Aschehoug forlag

Den 6. april i år sendte jeg dere et manuskript med tittelen «Rød skam», som skildrer livet til en traumatisert kvinne og hennes kamp mot depresjon, spiseforstyrrelse og selvskading. Manuset ble refusert, med begrunnelsen at dette er et prosjekt der det markedsmessige grunnlaget ble vurdert som svakt. Jeg har ingen problemer med å godta at et forlag vurderer mitt manuskript som dårlig skrevet, men når forlaget mener at problemstillingen er lite aktuell og vurderer salgsgrunnlaget som svakt, drister jeg meg til å dele mine tanker rundt dette.

Jeg har lenge lett etter bøker på norsk om mennesker med overspising/tvangsspising. Når man har en sånn lidelse er det terapeutisk og godt å lese om mennesker som har det på samme måte. Letingen min har vært resultatløs, for det finnes rett og slett ikke bøker om dette temaet. Hvorfor gjør det ikke det?

Det er anslått at det til enhver tid vil være ca. 0.3% av befolkningen som lider av anoreksi. Til sammenligning har 2% bulimi og 3% en overspisingslidelse (en lidelse som fortsatt ikke er en godkjent diagnose i Norge). Det vil si at forekomsten av spiseforstyrrelser der man på en eller annen måte overspiser er nærmere 20 ganger større enn for anoreksi. Så hvorfor blir ikke disse menneskene hørt i like stor grad? Henger det sammen med at disse menneskene misbruker maten på en annen måte? At de fremfor å utøve kontroll ved å nekte seg selv næring gjør akkurat det motsatte, at de spiser for mye? Jeg tør påstå at dette er essensen i det problemet jeg ønsker å belyse.

Det å spise for mye henger sammen med flere av det som er blitt kalt "dødssynder". En som spiser for mye vil kunne bli kalt grådig. Denne er også skyldig i det vi kaller fråtseri. Hvis vi i tillegg ser på de som våger å bli overvektige, så vil disse komme i kategorien latskap. Her har vi altså tre av de syv dødssyndene godt representert, og ifølge den katolske kirke fører disse til evig fordømmelse og fortapelse. Den vestlige verden har en tendens til å hylle mennesker som utviser kontroll, som viser måtehold og som ikke lar seg friste. Høres dette kjent ut? Den stadige romantiseringen av den syltynne, sultne jenta som nekter å spise er skyld i at det er disse historiene som blir hørt, det er disse historiene folk ønsker å høre. De vil ikke høre om mennesker som stapper i seg mat, som ikke klarer å stoppe å spise, som er selve bildet på vederstyggeligheten "overflod man ikke kan motstå".

Hvorfor jeg velger å ta opp dette? I det siste er det blitt ekstremt stort fokus på anoreksi. Flere bøker er blitt utgitt, av blant andre Kristine Getz, Linnea Myhre og Ingeborg Senneset, og de selger meget bra. Mennesker som viser at det er akkurat like jævlig å lide av en av de andre spiseforstyrrelsene, blir ikke hørt. Ikke i like stor grad. Jeg har nettopp skrevet en slik bok. En bok som viser den enorme smerten som ligger bak overspising, en bok som viser at det er nøyaktig de samme mekanismene som ligger bak de ulike spiseforstyrrelsene, de gir seg bare utslag på forskjellige måter. Det betyr ikke at en av variantene er "bedre" enn de andre, eller at en er mer alvorlig enn de andre. Forskjellen er at historiene om anoreksi blir løftet frem og hyllet, mens historier som min blir oversett.

Det er på tide at samfunnet tør å åpne øyne og sinn for dette, at lidelse kommer i mange former og fasonger og at det ene uttrykket ikke er mer verdt enn det andre. Jeg kan enn så lenge bare sitte på gjerdet og vente på at forlag etter forlag ikke finner min historie verdig for utgivelse, nettopp fordi den viser et bilde den vestlige verden ikke er rede til å ta innover seg. Det er forferdelig synd, fordi det finnes så utrolig mange der ute som har lidd skjebner lik min og som trenger å få vite at de ikke er alene, at den skammen og skylden de bærer ikke trenger å trykke dem ned. Jeg vil være en røst for de hundretusener der ute som trenger å få bekreftet at deres lidelse er like reell som den de anorektiske føler.

Jeg gir dere her en enestående mulighet. Dere har nå sjansen til å være nyskapende innen denne sjangeren, dere kan skape historie ved å være det første forlaget som tør å gi ut en bok med et kontroversielt budskap. Jeg tør påstå at det ligger bøttevis av potensiale til å tjene penger på dette, med tanke på den debatten som vil oppstå rundt dette. Jeg akter ikke å gi meg, det er bra sikkert. Men jeg synes det er forferdelig synd at min kamp for anerkjennelse skal ta så mye mer krefter enn andres. For min historie fortjener også å bli hørt.

 

Hjemme igjen etter avsluttet traumebehandling

Hudløs og sårbar etter endeløse dager med grafsing i gamle, vonde minner. Tappet for krefter i våken tilstand, tvunget til å gjenoppleve traumene i marerittene som herjer om natta. Redd, bekymret og motløs med tanke på tiden som kommer, men er fast bestemt på å bite tennene sammen og fortsette den knallharde jobbinga. Jeg er fast bestemt på å leve videre for mine barn, og kanskje jeg med tiden klarer å leve videre for min egen skyld. Alternativet er rett og slett ikke akseptabelt.

Jeg kommer tilbake med et innlegg om selve behandlingen og hvordan det ble gjort.

Rød skam - ikke bra nok for utgivelse

Da har alle forlagene takket nei til å gi ut boka mi, og begrunnelsene de gir viser at boka kan være så velskrevet som bare det, det markedsmessige grunnlaget for boka vurderes som svakt. Så da er det bare å legge den bort og glemme den. Jeg innrømmer at jeg er skuffa, men kanskje det er like greit. Nå er det flere forlag der ute som kanskje kunne ha utgitt den, men akkurat nå er jeg litt tom og tappet for krefter og klarer ikke å mønstre den tiltakslysten som kreves for å gå videre.

Men, jeg har i det minste skrevet en bok.

Når traumebehandlingen går mot slutten

...har jeg ikke mye å si. Dette har vært utrolig krevende, og jeg blir utfordret på alle bauger og kanter, inkludert noen kanter jeg ikke ante eksisterte. Det har vært jævlig tøft, men håpet om at jeg kommer styrket ut av dette eksisterer fortsatt. Jeg kommer tilbake til dette senere, akkurat nå står jeg midt oppi det og har ikke gangsynet i behold.

Hjelp meg å bli hel

Jeg ble fratatt makten over mitt liv,hjelp meg å ta den tilbake.

- Slik du vet best hvor skoen din trykker, vet jeg best hvor min trykker.

- Slik du vil bli møtt som et likeverdig menneske, vil jeg også bli møtt.

- Slik du har makt til å styre ditt liv, vil jeg ha makt til å styre mitt.

Se verdigheten min, jegføler meg så alt for ofte uverdig.

 

Jeg ble skadet i dårlige relasjoner, men vil heles i de gode:

- Slik du sjøl vil bli trøstet, kan du trøste meg om jeg tillater.

- Slik du ikke klarer å snakke fortrolig med alle, klarer heller ikke jeg.

- Slik du trenger omsorg, trenger jeg det.

Se hele meg,jeg klarer det ikke alltid selv

 

Jeg har vært mye redd, hjelp meg ved å være trygg.

- Om reaksjonene mine er store, anerkjenn dem. Det gjør godt å få de ut.

- Om jeg gråter, vær glad. Tårene mine har vært innestengt så lenge.

- Om jeg trenger å sitte under et pledd, gi meg to.

Se mine sunne reaksjoner, de er naturlige ut fra alt jeg har erfart.

 

Jeg lærte at mine behov var uviktige, hjelp meg å gjøre dem viktige:

- Om jeg ikke klarer å slappe av, la din ro lede meg.

- Om jeg synes mat er vanskelig, finn løsninger sammen med meg.

- Om jeg ikke klarer å sove i senga, foreslå et annet sted.

Se styrkene mine, jeg kan så altfor mye om mine svakheter.

 

Jeg har vært innestengt, hjelp meg ut i frihet:

- Gi meg retten til å bestemme selv, det gjør meg tryggere

- Vær der når jeg trenger deg. Kanskje ingen har vært der for meg før.

- Våg å gi av deg selv og vær litt ekte. Da åpner jeg døra litt på gløtt.

Se meg som et fritt menneske, det er det jeg vil være.

 

Jeg ble tvunget til taushet, hjelp meg til åpenhet.

- La meg få vise hva jeg bærer på. La masken falle.

- Lytt til det jeg sier, se hva kroppen min forteller.

- Om du ikke forstår meg, vær nysgjerrig.

Se meg som sjefen i mitt liv, jeg vil eie meg selv...

05.06.2017

Bølgene skvulper lett mot den sandete stranden. Tar med seg småstein utover, dytter dem tilbake igjen opp på stranda i en monoton, repeterende bevegelse. Sola skinner på vannet, de øverste dråpene reflekterer lyset og strør diamanter over den mørke overflaten. Lufta er full av inntrykk, saltvann, tang og tare lager en hypnotiserende cocktail av dufter, og måkene svever dovent på varme luftstrømmer uten å måtte bevege vingene. Lenger ute tøffer en fiskeskøyte forbi, dieselmotoren gir fra seg stødige dunk-dunk og måkene oppdager at fisk blir halt ombord og følger skrålende etter for å få et kjapt lite måltid. Drevne fiskere i islandsgensere og oljehyrer drar opp lina og frigjør fisk etter fisk fra krokene, og idyllen er komplett. 

Dette er et scenario jeg har unngått. Helt siden barndommen min ble brutalt revet fra meg har jeg unngått steder som minner meg om overgrepene. Det andre opplever som avslappende og meditativt har for meg vært stadige påminnelser om grusomhetene, og i morgen begynner jeg en reise inn i det mørkeste mørke der jeg må stå ansikt til ansikt med alt jeg har prøvd å dytte unna, glemme og gjemme innerst i kroker jeg aldri oppsøker. Det er dessverre ikke hensiktsmessig å gjøre det, selv om det er en veldig naturlig reaksjon, og nå må alt frem i lyset. Jeg må gjenoppleve, sette ord på, huske følelser og tanker, kle meg naken og stå der uten forsvar mot det onde, la meg bryte ned til jeg rører ved det innerste, våge å la den lille, vettskremte jenta komme frem og fortelle sin historie.

Jeg innrømmer at jeg er kvalm av engstelse. Jeg gruer meg intenst og vet at dette kommer til å være helt for jævlig. Men det jeg gruer meg mest til er når jeg har tilbrakt halvannen time med en behandler og gravd i traumet og så blir sendt på rommet mitt helt alene. Alene med alle tankene, alene med følelsene som herjer i kroppen, ute av stand til å bruke de mestringsstrategiene jeg har brukt så ofte. Da må jeg stå i alt og la bølge etter bølge av skam, skyld, frykt og avsky rase gjennom kroppen min. 

Et betent sår gror ikke ordentlig før det har blitt renset og plastret. Det er det jeg må gjennom nå. Og det er det mest skremmende jeg noen gang har stått overfor.

 

Fraværsmelding

Jeg er inne i en tøff periode nå, der jeg skal vurdere mange tentamener, rette hauger av prøver og sette nærmere 150 termin- og standpunktkarakterer. Jeg håper jeg blir ferdig med det til neste mandag, for på tirsdag skal jeg inn til traumebehandling og blir der i fire uker. Det sier seg selv at blogging vil komme langt ned på prioriteringslista, så jeg vil bare si fra om at jeg blir borte til et stykke ut i juli.

Håper alle har det bra, og at dere får en flott start på sommeren!

Vær snille mot hverandre.

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
fabelastisk

fabelastisk

45, Trondheim

Ungdomsskolelærer som elsker strikking, hagearbeid og dyr. Brenner for psykisk helse og jobber for å fjerne tabuet rundt seksuelle overgrep og psykiske lidelser. Noen av postene mine kan ha triggende innhold, som skildringer av overgrep, og skadelig bruk av mat. Les med respekt og ta vare på deg selv.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits