hits

En krimforfatter slakta manuset mitt

Etter at jeg var ferdig med førsteutkastet til krimboka mi var jeg rimelig høy på meg selv og trodde at jeg faktisk kunne bli En Som Skriver Bøker. I et anfall av overmot sendte jeg inn en søknad til noe som heter forfattercoaching, der en krimforfatter tar en håndfull lovende forfatterspirer under sine vinger og coacher dem mot et ferdig manus. Da jeg fikk høre at jeg var en av de få som ble tatt inn ble jeg kjempeglad, og etter at vi hadde første samling før påske skrev jeg synopsis og log line og det som hører til når man skal skrive en bok. Påska brukte jeg på å skrive noen sider tekst til gjennomlesing av forfatteren, og vi hadde en telefonsamtale om veien videre. 

Og da ble det totalslakt, gitt.

Jeg har planlagt en seriekrim, og har vevet et intrikat bakteppe for forbrytelsen min som danner forløperen til masse indre utvikling og ytre handling i videre bøker. Bok nr. 2 er allerede planlagt, og jeg var så sikker på at dette kom til å bli ganske ok. Men den gang ei. Jeg har fått klar beskjed om at jeg ikke må finne på å tenke serie, jeg kan ikke tro at jeg kan vinne hele ligaen før jeg har spilt en eneste kamp. Denne boka må kunne stå på egne ben. Han mente også at jeg egentlig prøver å fortelle to historier, og at hovedpersonen min ikke er den viktigste personen. Jeg må snu opp ned på ideene mine, la antagonisten bli protagonist, og skjære bort alt av bakteppet. Han trakk i EN tråd, og så rakna hele teppet.

Så, jeg må begynne på nytt. Bare forkaste de 60 000 ordene jeg har skrevet, og kutte ut åtte-ni personer som var i det opprinnelige manuset. Men, når jeg likevel må gjøre så mange endringer så flytter jeg hele handlinga et par hundre mil nordover også, og har bestemt meg for å skrive om Finnmarkskysten i stedet. Jeg går altså fra å skrive en politikrim til å skrive en psykologisk triller. Ganske kult å tenke på, men gubban, så vanskelig! Heldigvis har jeg et barnebokmanus jeg jobber med også, så jeg har litt avveksling.

Bare noen tanker fra meg.

"Men du har ingen lillebror, vennen."

Hva ville du ha sagt dersom din lillebror plutselig var borte? Den plagsomme, rødhårede tiåringen som alltid rotet i sakene dine og aldri lot deg være i fred, som hang etter deg som en klegg og gjorde livet ditt surt. Han er borte. Og ikke bare borte, han har aldri eksistert. Tingene hans er borte, familiebildene er uten ham. Ingen andre husker ham, det er som om noen har visket ham ut av virkeligheten. Hva ville du ha tenkt da, tro?

Det er det jeg funderer på nå. Dette er nemlig plottet i barneboka jeg skriver, og jeg må sette meg inn i det en trettenåring tenker og føler rundt noe så surrealistisk. Det er veldig vanskelig, og fryktelig interessant. Klarer jeg å gjøre det gjenkjennelig? Troverdig? Vil en tolvåring være enig i det jeg skriver?

Å skrive barnebok er ingen lek. Det er så mye man må tenke på når man ikke skriver for voksne. Selv om teksten er kortere så er ikke arbeidet mindre. Jeg må hele tiden tenke på språket. Det skal være enkelt, men levende. Det skal ikke gå over hodet på målgruppa, og ikke gjøres for enkelt. Det skal ikke være belærende, men hele tiden være nært og personlig. 

Min bok handler om store ting i livet. Om hva som er viktig og mindre viktig. Jeg håper at den kan få barn til å tenke, til å fundere, til å filosofere. Men mest av alt har jeg bare lyst til å fortelle denne historien. Jeg tror den kan bli bra. :)

Farvel, Facebook

I går slettet jeg alle Facebookvennene mine. Jepp, alle sammen. Bort med dem. Facebook har blitt en stor tidstyv for meg, og jeg har nå tatt grep. Jeg innrømmer det gjerne, jeg skulle helst ha slettet hele kontoen min. Ulempen er at jeg da mister kontakten med foreldrene i klassen til barna, sportsklubben som legger ut oversikter, og de vidunderlige skrivegruppene mine. Derfor valgte jeg å slette vennene, og fortsatt eksistere som en skygge av meg selv. La det være sagt, jeg er ikke redd for at Facebook vet for mye, jeg har alltid vært nøye med innstillinger og har sørget for at så lite som mulig har forsvunnet ut i den store nettverden. Min avgjørelse har altså lite med det mediene er så opptatte av for tiden. Men, det har vært et spark bak for meg, og jeg fikk endelig gjennomført det. Samtidig har jeg slettet Snapchat og Instagram, og jeg har kvittet meg med min store last, Candy Crush Soda Saga. Jeg har brukt for mye tid på uviktige ting, og nå tar jeg tiden tilbake. 

Som i dag, for eksempel. Da jeg kom hjem fra jobb, slengte jeg meg ikke på sofaen for å slappe litt av med meningsløse spill. Jeg tok derimot frem en bok, og leste en times tid. Fantastisk! Det har vært tilløp til abstinenser i løpet av dagen, men de har vært enkle å avlede. Nå gleder jeg meg til å ha litt mer tid til å skrive eller lese, for når alt kommer til alt, så er det uendelig mye viktigere enn å sjekke hva naboen spiste til middag.

Har du tenkt på å gjøre noe så drastisk?

Gråhåra og gammel

For et halvt år siden bestemte jeg meg for å slutte med den evinnelige hårfarginga, og klippet av meg det lange håret for å få frem den opprinnelige hårfargen min. Jeg ble positivt overrasket, fargen var askeblond og kald, med kledelige striper av grått i. Den mørke fargen jeg har hatt i mange år var hard mot ansiktet mitt, og nå ser jeg at fargene mine kommer mye mer frem. Aldri mer sennepsgult og mosegrønt i min garderobe!

Men, og det er et stort MEN her. Nå har jeg bestemt meg for å spare til litt lengre hår (helt ærlig, det kortkorte håret fikk meg til å se ut som en hardcore traktorlesbe), og det medfører problemer. Store, krøllete problemer. Jada, jeg har krøller. Mange. Og nå, selv om jeg etter beste evne prøver å temme dem, lever de sitt eget liv og rundt lunsjtider ser jeg ut som en husmor fra syttitallet like etter permanentrullene er tatt ut. Det er fælt! Og nå vet jeg sannelig ikke om jeg skal gå med lue det neste året eller om jeg skal gå tilbake til det korte. 

Det dumme er at jeg gjerne skulle ha lagt ved et bilde, men jeg er hardt angrepet av intet mindre enn tre svære væskende munnsår, og er rett og slett ikke presentabel for fem øre. Jeg har slitt med dem siden jeg var ti, men det roet seg etterhvert. Til jeg ble angrepet av Alle Munnsårs Mor. Hva var det den het, salva Therese Johaug brukte??? (Neida, tulla.)

Uansett, jeg tror jeg kommer til å velge den langsomme, pinefulle veien, og håper at håret vokser skikkelig fort.

Ovnsbakt blomkål og honning- og appelsinmarinerte gulrøtter

Jeg har bestemt meg for å kaste så lite mat som mulig. Derfor tok jeg en liten runde i kjøleskapet for å se om det var noen grønnsaker som kanskje ikke var like fristende å spise rå lenger. Noen gulrøtter var begynt å bli slappe, og et blomkålhode hadde gjemt seg i en krok. Perfekt utgangspunkt for å bake dem i ovnen! Det aller beste med dagens middag var at alt (bortsett fra risen) ble laget i ovnen, på samme temperatur og med samme tilberedningstid. Alt ferdig samtidig, uten oppvask. Genialt! Altså, ovnen skal varmes til 200 grader, og det tar omtrent 30 minutter å få alt ferdig.

Blomkål:

La meg først si dette: Dersom du aldri har prøvd ovnsbakt blomkål før, gjør det nå! Glem alle de gangene du har spist vasstrukken kål uten smak, her får du virkelig en ny smaksdimensjon på denne velkjente grønnsaken.

I en stor ildfast form, bryt opp blomkålen i små buketter, dryss olivenolje over og smak til med salt og evt. andre krydder hvis ønskelig. Jeg brukte Provencekrydder denne gangen, en smak ungene er vant til. Bruk hendene eller en skje og sørg for at grønnsakene er dekket av olje. De blir brune og sprø utenpå og herlig myke inni.

Gulrøtter:

Skrell to gulrøtter og skjær dem i staver. Legg i ildfast form og hell over litt olivenolje, en ss honning og saften av en halv appelsin. Smak til med salt. Det bringer virkelig frem den søte smaken i gulrota. Mine ga litt tyggemotstand etter en halv time, vil du ha dem mykere, la dem stå lenger.

Kylling: 

Jeg lagde porsjonspakninger med kyllingfilet. Da kan krydringen og tilsetningene varieres for hver person. I dag brukte jeg appelsin, sitron, provencekrydder, olivenolje og salt til oss voksne. Jeg la også ved noen cherrytomater. De blir små smaksbomber som eksploderer i munnen. Nam...

Jeg tok før- bilder, men var så sulten at jeg glemte etter-bildene. Typisk meg. Jeg låner derfor et par bilder.

Greenbonanza.com:

Prøv noe nytt med blomkål! Glem den ihjelkokte, vassne grønnsaken - la den heller bli sprø og saftig i ovn.

Bilde lånt herfra.

Bilderesultat for honningglaserte gulrøtter

The Child - Fiona Barton

For noen uker siden leste jeg den første boka av denne forfatteren, nemlig The Widow (Enken på norsk). Selv om den ble beskrevet som en thriller var den rett og slett kjedelig, og jeg hadde gjettet slutten på boka allerede i første del. Det var med blandede følelser jeg gikk løs på bok nr. 2, i håp om at forfatteren hadde lært av sine første feil.

Konseptet er enkelt; skjelettet av et barn blir funnet på en byggeplass, og en reporter jobber hardt for å finne ut hva som har skjedd med dette barnet. Vi følger henne og to andre kvinner, og får dermed tre forskjellige syn på det som skjer. En løsning som kan være ekstremt virkningsfull - eller veldig kjedelig. Det er dessverre saken her også. Boka er for lang, den er for innlysende og den nøster ikke opp alle tråder. Hvordan etablerte forfattere som Stephen King kan hevde at boka er "suspenseful" (som har synonymer som "cliffhanging" og "nail-biting") er for meg uforståelig. 

Joda, det er gode ting med boka også. Reporteren er en frodig kvinne i førtiåra og hun har sine metoder, men det er ikke særlig realistisk å tro at en reporter kan slippe unna med mye av den informasjonen hun skaffer seg på forskjellig vis. Terningkast tre fra meg.

Bilderesultat for The Child - Fiona Barton

Reiseblogg, anyone?

Om bare noen dager vil dette bli en ren reiseblogg for en stakket stund. Jeg tar med meg barnet mitt til fjernere strøk, og håper på å kunne dokumentere  dette ganske bra. Det hadde vært toppers om dere ville ha blitt med på denne turen!

Fortsettelse følger.

Koselig lunsj med bismak

På lørdag var min kjære og jeg på en etterlengtet date. Det er ikke ofte vi finner på ting bare vi to, så vi bestemte oss for å nyte Trondheims beste lunsjbuffet på Nidelven hotell. Det var veldig koselig å sitte der sammen med ham, men underveis i måltidet kjente jeg på en avsmak for hele konseptet. 

Buffeten er selveste symbolet på det som er galt i den vestlige verden. Vi har et overforbruk uten like, vi kjøper elektroniske dingser til ethvert bruk og bytter dem ut med jevne mellomrom. Ikke fordi de er ødelagte eller utdaterte, men fordi det har kommet en ny modell. Vi pusser opp husene våre for mange milliarder hvert år, bare fordi vi liker forandringen. Vi kaster klær som har fått et hull i seg, eller leverer plagg vi er blitt lei av til Fretex, sånn at vi kan klappe oss selv på skuldra over vår gavmildhet på vei til butikken for å kjøpe mer klær. Eller enda bedre, vi bestiller på nett. Klær, sydd av små barnehender, blir fraktet tusenvis av kilometer for at vi skal ha noe nytt å ha på oss. For man kan jo ikke dukke opp i den samme kjolen to selskaper på rad! Grådige fabrikkeiere utnytter uutdannede arbeidere, regnskog hugges ned for å få plass til å dyrke mer bomull, som andre fattige arbeidere må plukke. For at vi skal ha mer å velge i. Skammelig.

Jeg overhørte en samtale mellom to strikkedamer forleden. Den ene fortalte at hun hadde kommet veldig langt på en genser hun strikket, men hun oppdaget at hun hadde strikket feil langt nede, så hun la bare bort prosjektet uten å gjøre det ferdig. Og der kom det til å bli liggende, lo hun. Så mye penger har vi faktisk i dag at vi kan bruke flere hundre kroner på garn, begynne på et prosjekt og bare legge det bort. Det svir ikke i det hele tatt. Og for bare et par generasjoner siden ble hver eneste genser omsorgsfullt strikket (ofte av egenspunnet garn), og hvis det gikk hull på den, ble garnet nøye rekket opp og brukt til et nytt plagg. Da tok de vare på tingene sine og reparerte fremfor å kaste og kjøpe nytt. Hvorfor gjør vi ikke det lenger? Fordi det blir for mye pes?

Under lunsjen på lørdag var det mye å velge i. Det var mange forskjellige retter, og som vanlig prøvde jeg litt av flere retter, og hvis jeg ikke likte det så godt var det bare å skyve det til side. Da var det en servitør der på pletten for å fjerne den uønskede maten, og jeg kunne forsyne meg med et nytt fat og nye retter. Og sånn fortsetter det. Mange som er på buffet passer på å spise så mye som mulig for å få full uttelling for pengene sine. Og det blir enorme mengder med rester av dette fråtseriet. Ser vi verden under ett er det gigantiske forskjeller på fattig og rik. Det finnes så mange tall på hvor urettferdig ressursene fordeles, men jeg orker nesten ikke å ta det med her. 

Det jeg kan gjøre er å bli mer bevisst på eget forbruk. Ikke kaste meg over nye mobiltelefoner så snart de kommer. La stua være malt i den fargen i mer enn et par år. Ikke kjøpe ny sofa fordi den gamle begynner å vise tegn til at den er brukt. Bruke klær til de faktisk blir slitt, fremfor å kjøpe nytt. Resirkulere bedre, kaste mye mindre mat. Sistnevnte kommer jeg til å ha litt fokus på fremover i bloggen, og se på mulighetene for å redusere matsvinnet. Jeg håper jeg får med meg flere på dette.

Hva tenker du?

"Skriver du bok, altså?"

Det er utrolig hvordan denne lille biten av informasjon fyrer oppunder interessen til folk. Noen lar seg imponere over mengden arbeid som skal til, andre uttrykker fascinasjon over kreativiteten bak. Overraskende mange sier at de selv lenge har syslet med tanken på å skrive noe, men felles for dem er at de lar det bli med tanken.Det sies at alle går med en bok i seg, men de færreste klarer å få den ned på papiret. Det er ikke enkelt å skrive en bok. Det krever motivasjon, kreativitet og visjon, men mest av alt krever det hardt arbeid. En bok skriver ikke seg selv, og man kan ikke vente på inspirasjon. Man må skrive hver eneste dag, gjøre skrivingen til en vane, og lære seg til å skrive selv om alt stritter i mot.

Jeg sliter ofte med å få til skrivinga. Det er mer fristende å synke ned i sofaen med en eller annen serie på Netflix, å la seg mate med inntrykk fremfor å lage dem selv. Klarer jeg å sette meg ned, overmannes jeg ofte av min indre kritiker. Det jeg skriver er ikke bra nok, språket er elendig, historien min er dårlig og fortjener ikke å skrives. Lar jeg den indre kritikeren vinne, kan jeg bare legge bort hele prosjektet. Jeg må si til meg selv at jeg har lov til å skrive dårlig. Når man jobber med et førsteutkast trenger man ikke de poetiske vendingene, de svulstige metaforene, de banebrytende refleksjonene. Det holder å skrive et rent handlingsreferat. Få historien ned på papiret. Forme skjelettet, skrible ned en blyantskisse, få form på prosjektet. Senere kommer kjøttet på bena, fargeleggingen, varmen og spenningen. Da Leonardo da Vinci begynte på Mona Lisa, var han ikke ferdig på null komma nix. Selv de største verker begynner med en skisse. Å skrive et førsteutkast er som å skyfle sand opp i en sandkasse. Senere skal jeg bygge sandslott.

En annen ting som er viktig når man skriver, er å lese det andre har skrevet. Lese gode bøker og dårlige bøker. Finne ut hva som fenger og hva som er kjedelig. Se på oppbygging av historier, la seg inspirere av skildringer, tankerekker, ord og uttrykk. Suge til seg alt, for jo mer man leser, jo flinkere blir man til å skrive. Mengdetrening er uvurderlig. Jeg aner ikke hvor mange krimbøker jeg har lest det siste året, men jeg har lært noe av dem alle. Og jeg tar det med meg i skrivinga.

I helga skal jeg sende ut førsteutkastet mitt til pilotlesere. Jeg håper at de røsker skikkelig i manus og påpeker det som er elendig og som kan gjøres bedre. Kritikk er essensielt når historien skal utvikles. Jeg gleder meg.

 

Godt nyttår alle sammen!

Jeg har hatt en lang og deilig juleferie med masse avslapning, så nå føler jeg meg klar til å gå løs på et nytt år. Det har blitt en del skriving på krimboka mi, og jeg er i startgropa med et nytt manus, barnebok denne gangen. Nå er det fullt fokus på retting, vi går inn i en ny skoletermin om et par uker og inntil da skal jeg vurdere og rette en hel haug med tekster og prøver, samtidig som jeg skal sette halvårsvurdering på mer enn 100 elever. Her er det ingen kjære mor, nei. :)

I jula har en del ting falt på plass for meg rent personlig, og jeg kjenner at jeg er veldig klar til å gjøre gode ting for meg selv. Som en del av dette har jeg bestemt meg for å kutte ut koffein, for jeg kjenner så godt på kroppen når jeg drikker det. Det vil i praksis si at jeg ikke skal drikke kaffe (et lite offer for min del, jeg drikker et par kopper i uka, maks.) Det betyr også at jeg skal kutte ned på Pepsi Max, og det blir noe helt annet. Jeg er på siste flaske nå, og er spent på hvordan kroppen reagerer når den ikke får dopet sitt.

Ingen andre nyttårsforsett her i gården, jeg har ingen mål om verken slanking, røyking eller sukkerstopp. Men, jeg skal begynne å bake et grovere brød, fordi det metter så mye mer enn det havrebrødet jeg har bakt så langt. Det er en oppskrift jeg fikk på et rehabiliteringsopphold for noen år siden.

1 liter skummet kulturmelk
1 liter vann
1 pk gjær
1 kg sammalt hvete fin
0,5 kg sammalt rug fin
0,5 kg siktet hvetemel
5 dl havregryn
5 dl gresskarkjerner
2 dl sesamfrø
2 dl olje
2 ts salt

Denne deigen skal heve i ca. 45 minutter, og så helles deigen over i to smurte former. Den skal være løs. Jeg liker å ha hakkede mandler i, og noen ganger bruker jeg helkorn hvete i. Da kan det hende du må justere litt på væskemengden. Stekes på 180-200 grader, avhengig av ovn, i ca. 45-50 minutter.

Har du noen nyttårsforsett?

Grevinnen og hovmesteren i mange versjoner

Det er dagen før dagen, lille julaften. Snart skal julefreden senke seg, men det er én ting som de fleste må se i dag for at det virkelig skal bli jul. Grevinnen og Hovmesteren, sketsjen som for alltid har sneket seg inn i våre hjerter.

Denne lille perlen ble produsert av Norddeutscher Rundfunk i 1963, og er altså en tysk engelskspråklig sketsj. Den har opprinnelig tittelen «Der 90. Geburtsdag» eller 90-årsdagen, men på engelsk blir den kalt «Dinner for one». Vi kjenner alle handlingen, den engelske grevinnen Miss Sophie får servert middag på sin 90-årsdag av hovmesteren James. Miss Sophie forventer at hennes fire beste venner Sir Toby, Admiral von Schneider, Mister Pomeroy og Mister Winterbottom skal være til stede under middagen; dessverre har alle fire forlengst dødd av alderdom. Grevinnen nekter imidlertid å akseptere dette, og insisterer på at middagen skal avvikles som om alle fire var i live. Det blir derfor butleren James som må agere tilstedeværelsen til de fire avdøde gjestene - dette medfører at han må få i seg alle gjestenes drikke, noe som gradvis gjør ham fullere og fullere.

Mange har den oppfatning at dette foregår på nyttårsaften, men det er nok bare Mr. Winterbottoms stedfortreder som har fått litt for mye å drikke.

Sketsjen ble spilt inn i tre versjoner, alle med de samme skuespillerne, og den versjonen vi ser i kveld er det sveitsiske bidraget til Montreaux-festivalen i 1963.


 

Har du lyst til å lage maten som blir servert under middagen?

Her er oppskriften på Mulligatawny-suppe.

Mandelpanert hyse.

Kylling med førti hvitløksfedd.

Til dessert serveres klementiner dynket i portvin.

I Norge har denne sketsjen blitt sendt lille julaften hvert år siden 1990, men også sporadisk før dette. I 1992 ble den spilt to ganger, da NRK ved et uhell sendte den et kvarter for tidlig. Telefonstrømmen som kom gjorde at de valgte å spille den av en gang til. Det finnes en versjon som er fargelagt digitalt, men de norske seerne vil ha den i svart/hvitt.

Den spilles i flere andre land, blant annet i Tyskland, Østerrike, Sveits, Luxembourg, Danmark, Sverige, Finland, Estland, Grønland, Færøyene, Australia og Sør-Afrika. Her blir den som oftest vist på nyttårsaften, spesielt i Tyskland. Den kan dukke opp på flere kanaler i løpet av kvelden og ett år ble den vist 19 ganger på tysk TV.

I Tyskland vises en versjon som er 18 minutter lang.


 

Som regel blir den vist uten dubbing eller tekster, den er såpass enkel å forstå at det ikke trengs. I Norge vises en tekstet versjon. Det merkelige er at den er nærmest fullstendig ukjent i Storbritannia og i Canada, mens populariteten i USA kommer av at den blir hyppig delt på sosiale medier og da er det Youtube som står for visningene.

Britisk TV har flere ganger kjøpt rettighetene fra Tyskland, men den blir ikke vist på TV. Det er uvisst hva de egentlig gjør med den.

Dansk TV viser en versjon uten publikum.

Sketsjen har en imponerende rekord og er å finne i Guinnes rekordbok som den mest viste TV-sketsjen noen sinne.

Den har blitt parodiert en rekke ganger, blant annet av nederlandsk TV i 1977.


 

I 1986 ble det laget en punkversjon av Blitz, som ble spilt på Bootleg i Oslo.


 

Netflix lagde en versjon i 2016, der gjestene er Saul Goodman fra Breaking Bad, Frank Underwood fra House of Cards, Pablo Escobar fra Narcos og Crazy Eyes fra Orange is the New Black.


 

 

Historie:

Sketsjen er skrevet av Lauri Wylie, og noen vil ha det til at han skrev den allerede i 1920-årene. Skuespilleren som spiller hovmesteren heter Freddie Frinton, og grevinnen spilles av May Warden. Frinton skal etter sigende ha spilt denne sketsjen på britiske pirer siden 1945, og har slitt ut tre grevinner på denne tiden.

Innspillingen skjedde den 8. juli 1962 foran publikum, og skuespillerne ble betalt 4 150 tyske mark for dette.

Trivia:

Freddie Frinton likte ikke sketsjen og ville egentlig ikke gjøre den, men ombestemte seg etter å ha sett den flere ganger, hvis han fikk gjøre den til sin egen.

Han portretterer en skikkelig fyllik, men på privaten var han innbitt avholdsmann etter å ha sett på nært hold hvor stor skade alkoholen kan gjøre.

Det berømte tigerskinnet var i utgangspunktet ikke med i sketsjen, men borgermesteren i en liten by der den ble satt opp ville gjerne ha det med, og da hovmesteren snublet i det fremkalte det så mye latter at de valgte å ta det med. Da den skulle spilles inn var det opprinnelig planlagt å ha et isbjørnskinn på scenen, men Frinton insisterte på å ha med tigerskinnet. Det var så slitt etter bruk at de måtte reparere det med leopardskinn. Det befinner seg i dag i hjemmet til Frintons sønn.

Frinton, en krigsveteran, var så imot at han skulle snakke tysk under sketsjen at han ikke bare nektet dette, men han insisterte på å heller bruke det skandinaviske SKÅL når admiral von Schneider skåler med bursdagsbarnet. Dette er også grunnen til at han i den lange versjonen alltid sier «must I?» når han skal innta admiralens rolle.

Den andre retten som serveres er hyse (haddock), en hyllest til hjembyen til Frinton, Grimsby, som ofte kalles «home of the haddock». Frinton hadde jobbet i fiskeindustrien siden han var 14.

Quiz:

Hvor mange ganger snubler hovmesteren i tigerhodet?

Hva heter Miss Sophies beste venn?

Hva drikker hun til fisken?

Hva er det i flaska hovmesteren drikker av?

Hvor blir det av kyllingen?

Hvilket land kommer Mulligatawny egentlig fra?

Sverige nektet å vise sketsjen i seks år. Hvorfor?

Hvilket språk introduseres sketsjen på i den lengste versjonen?

Hvor mange glass alkohol drikker hovmesteren totalt?

Stakkars lille rike pike

I fjor på denne tiden skrev jeg et innlegg om Caroline Berg Eriksen og hennes julekalender. Det innlegget kan du lese her. Jeg stilte blant annet spørsmål ved skillet mellom blogger og privatperson, som er så godt som ikke-eksisterende. Kritiserer du bedriften Caroline Berg Eriksen blir du beskyldt for å kritisere privatpersonen, og blir automatisk stemplet som misunnelig, sjalu og smålig. Kommentarfeltet er som regel en endeløs rekke av beundrende kommentarer, og skulle en og annen kritisk kommentar bli sluppet gjennom den strenge kontrollen så er det raskt en hærskare av nesegruse fans som plukker kommentaren fra hverandre. I det siste har fruen selv vært en aktiv deltaker i nevnte kommentarfelt.

Det er litt ironisk, egentlig. I innlegg etter innlegg viser Fru Eriksen seg frem i all sin prakt. Hun er dekket av sminke, fylt opp og glattet ut til det ugjenkjennelige, med belysning strategisk plassert.  Skulle det forekomme et bevis på at hun er et ekte menneske blir det sporenstreks fjernet, for en hengiven ektemann sitter alltid klar med sine digitale verktøy og forbedrer bildene så fantastisk godt at hun fremstår som en voksdukke uten spor av liv i ansiktet. Barna er ofte med i disse seansene, striglet og stylet de også, små marsipanbarn som pent må føye seg etter sine foreldre og stå på riktig måte, smile på riktig måte og ellers avfotograferes i situasjoner vanlige mennesker aldri ville ha delt med andre. Men The Eriksens, de bryr seg ikke om at barnas liv blir brettet ut på det store internettet der alle og enhver kan ta del i denne idyllen som ikke har rot i virkeligheten. At de tjener grovt på å bruke sine egne barn som levende reklame er et såpass enormt sidespor at jeg ikke sier mer om det nå.

Tilbake til fjorårets legendariske julekalender. Jeg var så heldig at selveste Lars Kristian Eriksen, AKA Den Hvite Ridderen himself kommenterte innlegget mitt, der han korrigerte meg kraftig. Han skrev at mine beregninger var helt på jordet og at regnestykket var noe helt annet enn det jeg hadde våget å antyde. Jeg spurte da i all min naivitet om han ikke kunne gi et litt klarere bilde av denne matematiske utfordringen, men det var han lite villig til, dessverre. Tåkefyrsten gjorde det alle garvede nettroll gjør, han vred fokus over på meg. Jeg innrømmer at jeg føler meg beæret over å ha klart å irritere ham såpass at han valgte å gjøre det. Da har jeg gjort noe riktig. 

Fotballfruen har i dag lagt ut et innlegg der hun fortsatt gnager på denne julekalenderen. En annen blogg har nemlig tatt seg den frihet å forsøke seg på det samme regnestykket, og det traff tydelig rett i det stedet der vanlige mennesker har hjertet sitt. For i dag kom det et sutreinnlegg på bloggen, der Caroline er opprørt over at hun blir kalt gjerrig. For tenk det, de hadde jo gitt svimlende 145 000 kroner til Aleppo. Ja, Caroline og Lars Kristian, det er en flott gave, og kudos til dere for at dere gir penger til mennesker i nød. Jeg markerer den setningen med fet skrift jeg, for at det skal være hovedfokus i dette avsnittet. For det som kommer nå vil kanskje ødelegge litt av den rausheten jeg viste i den setningen. Det viser seg nemlig at av disse 145 000 kronene er det bare 48 000 av disse som kommer direkte fra bedriften. Resten er det leserne selv som har samlet inn. Hm.

Caroline bruker mange ord på å uttrykke hvor skuffet hun er. Jeg har tatt meg den frihet å klippe ut en setning som illustrerer mitt poeng:

Å kritisere «hvor mye noen gir» er så kontraproduktivt at jeg ikke vet hvor jeg skal starte, og denne kritikken er så useriøs at det hele bare blir ufattelig trist.

Jeg vil nevne noe annet som Caroline skriver, når hun svarer kritikerne som mener at hun burde ha gitt bort hele overskuddet. Ville du ha gitt bort alt du tjener i desember?

La oss se bort i fra at dette er en blogger som fronter et usunt kroppsideal og nekter å signere Sunn Fornuft-plakaten. La oss se bort i fra at bloggeren konstant opererer i gråsoner for å unngå å merke produktene hun markedsfører korrekt. Vi glemmer at bloggen gjentatte ganger bryter alkoholloven og at bloggeren og ektemannen viser et overforbruk som slett ikke harmonerer med alt vi vet om jordkloden og den dystre fremtiden vi går i møte hvis menneskeheten fortsetter på denne måten. La oss se på denne julekalenderen.

Jeg postet et regnestykke som ser slik ut: La oss se på adventskalenderen hun har gående akkurat nå. Der skal det daglig deles ut premier og rabattkoder, og 20% av inntektene skal gå til et veldedig formål. Dagens Næringsliv skriver at CBE.no krever 80.000 kroner pr. reklameinnlegg, noe som tilsier at inntjeningen på kalenderen blir nesten to millioner kroner i løpet av drøye tre uker. Flott at 400 000 kroner går til gode formål, men bloggen sitter fortsatt igjen med halvannen million kroner.

Vent litt. 400 000? Lars Kristian Eriksen sa jo at det var feil. My bad. Jeg tok vel for hardt i, Dagens Næringsliv vet vel ikke hva de skriver om. De aner sikkert ikke hva kildekritikk betyr. Vi går ned til halvparten, vi. 40 000,- pr. innlegg. Det passer vel bedre? Da må vi halvere beløpet til veldedighet også. 200 000 kroner, da. Harmonerer fortsatt ikke med det lave beløpet som faktisk ble gitt. 

Caroline, en leser lurer på om kritikerne tør å gå bort til deg på gata og si det de mener direkte til deg. Ja, jeg tør. Googler du bloggen min vil du finne navnet mitt, og jeg tar gjerne en prat med deg. Fordi det jeg reagerer på er det faktum at du gir bort deler av OVERSKUDDET fra kalenderen. Det vil si at dere først tar alt det dere skal ha i forhold til lønn, utgifter, administrasjonskostnader og produksjonskostnader og alt annet dere kan melke ut av inntekten, og så gir dere bort 20% av overskuddet. Så i tillegg til alt dere tjener på vanlig vis av denne bloggen skal dere håve inn det meste av overskuddet samtidig som dere skal fremstille dere som generøse givere. Vet du hva dette er? Det er kvalmt, det er uredelig, og det er ikke så lite frekt. Du skjønner, vi andre får bare penger for jobben vi gjør, og får ikke noe overskudd. Ser du forskjellen?

Ring meg, Caroline. Så tar vi en prat. God jul.

Twelve days of Christmas

Det er tolv dager igjen til den store kvelden, og jeg har forsømt bloggen veldig den siste tiden. Det har vært hektisk, med juleavslutninger, tentamensretting, utallige prøvebunker og presentasjoner som skal vurderes, og så har boka tatt mye tid. I går kom jeg til den avgjørende setninga i manuset, en eneste setning forandret alt. Det føles veldig rart, og veldig godt å ha kommet så langt, nå skal jeg bare ta opprullinga av saken og så er førsteutkastet i boks. Ikke at jeg er i mål med selve manuset, et førsteutkast er nettopp det - en elendig skrevet råtekst som trenger mange runder med redigering og bearbeiding. Målet mitt var å få skrevet ferdig skjelettet til boka, sånn at jeg får sjekket om plottet fungerer. Jeg har vært så heldig at jeg har fått en pilotleser til dette prosjektet, som mottar små bolker av manus til gjennomlesing. Hun har fått en utakknemlig oppgave, denne engelen, som blir presentert for noe som er så dårlig skrevet, men jeg får tilbakemeldinger på personer og utvikling, og det er rett og slett gull verdt for meg. Tusen takk til deg, din kjempepøbel! :D

Når jeg har fått ferdigstilt førsteutkastet skal jeg la det ligge en måneds tid, og så skal jeg ta det frem igjen. Jeg har hørt at man ofte kan bli rammet av en post-førsteutkast-depresjon, så jeg er glad for at jeg har et annet førsteutkast liggende som jeg kan bryne meg på. Det er selvsagt ungdomsromanen min, STIKK!

Jeg håper at dere har en fin førjulstid, og at dere ikke stresser så mye. Julen skal feires sammen med dem man er glad i, og da er det ikke så fryktelig viktig om det er rent i alle kriker og kroker. Nyt denne tiden, og la magien få slippe til innimellom. Vi trenger litt magi i denne mørke vintertid.

Prinsesse Vil-Ikke

Det er meg i dag. Jeg vil ikke. Vil ikke noen ting. 

Vil ikke være på jobb. Vil ikke dra hjem. Vil ikke rette bunke på bunke av tentamen, presentasjon og prøver. Vil ikke pynte til jul, bake kaker, nyte snøen som laver ned. Vil ikke være mamma eller kone. Vil ikke.

Jeg vil bare mure meg inne i skrivehula mi med PC, bøker og inspirasjon. Kaffe og rødvin. Og ikke komme ut igjen før jeg er ferdig med boka. Jeg er halvveis nå, har et mål om å ha et førsteutkast på 70 000 ord. Ordene ligger i hodet mitt, de må bare ut på papiret. Jeg har bare ikke tid! Og nå har jeg allerede begynt å pusle med ideer om hva den neste boka skal handle om. Åh, den som var heltids forfatter... Vel, høyt oppe og langt frem for min del, jeg må først få trøkt ut denne boka.

Det skal ikke være enkelt.

Ny manusinnlevering + en liten bonus til deg

Krimkurset jeg følger er snart over, og den store oppgaven skal leveres om en uke. Den skal bestå av 7500 ord, og det anbefales at man sender inn begynnelsen av manus. Dette fordi begynnelsen er ekstremt viktig for å få leseren interessert, den må være så bra at leseren ikke legger den fra seg, men ønsker å lese videre. Jeg har innsett at det kommer til å ta fryktelig lang tid å få ferdig dette manus, så langt har jeg bare noe som nærmest ligner et handlingsreferat, det er lite spenning og språket er dødt og intetsigende. Derfor må jeg nå ta tak i første del og prøve å stramme opp språket, slette unødvendige ting og redigere med hard hånd. Det er litt rart å gjøre det på dette tidspunktet, som regel venter man til førsteutkastet er ferdig og har fått modne litt, men jeg ønsker meg tilbakemelding på såvel språk som struktur og innhold og da må det til. 

Som en liten forsmak skal du få prologen til boka mi, der morderen snakker til offeret sitt:

Shh.

Ikke vær redd.

Legg deg tilbake, sov.

Det er ikke deg jeg vil skade. Ung, uskyldig, dømt til å betale for fedrenes synder. Shh. Det er bedre sånn. Ekkoet fra fortiden kastes mellom trærne, kom hit, hit til oss. Vi skal passe på deg. Gi deg en seng. Verne deg mot vind og kulde. Snart er du en av oss. Fra jord er du kommet.

Speilet er knust, min ulykke har vart i sju ganger sju ganger sju år. Min ulykke er din, som den var hennes, og den må gjentas. Om og om igjen, til syndene er utbrent, til restene ormer seg ut av jordens gjemmesteder og stivner i gjennomsiktige skygger av aske. Fra jord er du kommet.

Vi knuses, skår etter skår kastes utover, menneskene tråkker i dem. Tar dem med seg, usynlige spor av ulykke. Sprer den til sine perfekte liv, infiserer blodet som råtner, til det flyter tjære i årene deres. Svart. Seig. Vi må bort. Du tror du kjenner meg, men jeg er en annen. Jeg, meg, ingen. Til jord skal du bli.

Men før jeg knuser deg må du sove. Shh.

Hvordan komme seg ut av en depresjon?

Går det an? Er ikke en depresjon en tilstand der det faktisk er en kjemisk ubalanse i hjernen? Man er jo faktisk syk?

Jo, det er riktig at det er en fysisk forklaring på depresjon, og er man moderat til alvorlig deprimert så skal man ikke prøve seg på noe alene. Da trenger man hjelp, sannsynligvis både medikamentell behandling og samtaleterapi. Men har du tendenser til å bli deprimert i vinterhalvåret eller har kommet seg opp fra moderat depresjon og kjenner at du er i ferd med å få tilbakefall, da er det kanskje verd å lese videre.

For det går an å gjøre noe med det. Jeg har gjort det før og jobber med å få det til igjen. Det er en stor ting du må gjøre. Den er fryktelig enkel, og skrekkelig vanskelig på en gang.

Du må bestemme deg.

Hvordan i huleste kan man bestemme seg for å komme seg ut av en depresjon? Jo, man kan bestemme seg for å tro at det er mulig. Hvis du klarer det, hvis du bare klarer å tenke tanken et lite øyeblikk, da har du klart å tenne et ørlite håp om at ting skal bli bedre. Husk at selv den lengste reise starter med det første skritt. Hør hva andre har å si, let på nett etter solskinnshistorier. Det finnes mange, mange mennesker der ute som har klart det. Du kan klare det du også.

Når du har bestemt deg, kommer den neste vanskelige biten. Nå må du jobbe. Knallhardt. De færreste kan tenke seg ut av en depresjon. Det du må gjøre er å fylle dagene dine med glede. Jeg vet, når man er deprimert, er det lite som er gledesfylt. Men tenk tilbake på en stund der du glemte alle dine sorger. Kanskje var det da du var ute en tur, mens du så på TV, da du fikk besøk - hva som helst. Fyll hverdagen din med slike ting, selv om du egentlig ikke har lyst. Prøv kjente ting som terapi og medisinering (i samråd med lege), sørg for å få nok dagslys og vær gjerne i aktivitet i en halvtime hver dag, spis så sunt som mulig og få nok søvn. Drikk vann, reduser koffein og alkohol, og prøv gjerne mindfulness. Prøv mye forskjellig, og så beholder du de tingene som fungerer for deg.

Et annet viktig element for min del er å ta frisørtimer og kle meg rimelig pent på jobb, og jeg velger å bruke sminke hver dag. Det er fordi jeg føler meg mer vel med sminke (og til tider fungerer det som en slags energimaske, jeg lurer andre til å tro at jeg har det bra og lurer samtidig meg selv.)

Noe av det aller viktigste for meg er å finne glede i de små øyeblikk. Jeg elsker å se nymånens tynne sigd på kveldshimmelen og jeg nyter varmen fra pusen som har lagt seg i fanget mitt. Jeg tenner stearinlys og kjøper favoritt-teen min, og jeg prøver å ha det ryddig rundt meg. Jeg prøver også å finne tid som bare er min, der jeg kan ligge på sofaen og lytte til musikk, lese en bok eller skrive litt. Det hjelper også at jeg ikke sammenligner meg selv med andre, men er takknemlig for alt jeg har. Og så prøver jeg å la være å gruble. Det hjelper ikke å bekymre seg. Tar man sorgene på forskudd går man glipp av så mange gleder. Sett av en fast tid til bekymringer, f.eks mellom fem og halv seks, og hvis det dukker opp andre ting, så skriv det ned til grublehalvtimen.

Og sist, men ikke minst; snakk med andre. La dine nærmeste vite at du sliter, og ta i mot hvis de prøver å hjelpe deg. De vil deg vel.

Husk at du er uendelig verdifull, du er helt unik og har så utrolig mange gode egenskaper. Du fortjener å ha det bra. 

OMTimes Magazine sitt bilde.

Noen ganger må man bare kaste seg ut i det

Det gjorde jeg i dag. Ut på dypt vann, uten å holde for nesa. Hadde redningsvest i form av min kjære, vidunderlige ektemann da jeg møtte mamma og pappa for første gang på et år. Jeg kom til konklusjonen i morges, hvis ikke jeg gjør noe så vil ingenting forandres. Så jeg gjorde det. Jeg har lagt grubling og fortvilelse bak meg og starter med blanke ark. Alt er tilgitt, jeg vil bare se fremover. Og jeg er veldig stolt av meg selv.

En vanskelig del av krimboka mi

Skriver man barne- og ungdomskrim vil man som oftest klare å nøye seg med et ytre plot. Da er det viktig med handling og spenning, og spor etter spor må nøstes opp og til slutt finner man morderen. Skriver man for voksne forventes det mer av manus. Da vil leseren kose seg med å prøve å løse mysteriet, samtidig som de vil komme tett innpå karakterene i boka. De vil gå mer i dybden, se karakterutvikling, og da må man ha med flere plot. Helst skal helten kjempe en kamp, gjerne en kamp mot seg selv og sine indre demoner.

Jeg har flere slike kamper. Min hovedperson, Tanja, har et sidekick, Bjørn. Han har jobbet i politiet i tjue år og er hennes mentor, men private omstendigheter gjør at han må trekke seg unna etterforskningen, først delvis, så helt. Da får Tanja skinne. Jeg har nemlig gitt Bjørn en syk datter, og vil skildre hvordan det er å ha et barn på sykehus som kjemper for livet, hvordan det er å ha et friskt barn i tillegg og hvordan situasjonen påvirker både ekteskap, jobb og familieliv. Denne delen av boka er basert på en sann historie, og jeg har fått tillatelse av en kjær venninne til å bruke hennes sønn som mal for den lille jenta i boka mi.

Denne sønnen ble født med en sjelden genfeil, CDKL5, og livet hans var kort og fylt med smerte. Han hadde mange problemer, men jeg går ikke inn på dem nå. Han ble bare ti år, denne skjønne, herlige gutten, og det er to og et halvt år siden han døde, men hans foreldre har gjort ham så levende for oss andre at vi aldri kommer til å glemme ham. Derfor ønsker jeg å ha med hans kamp i boka mi, først og fremst for å hedre ham, men også for økt bevissthet rundt denne sjeldne sykdommen.

Denne biten av boka er som sagt vanskelig, for jeg må være forsiktig med hvordan jeg ordlegger meg. Jeg vil ikke skrive noe galt.

Tusen takk, A og Ø, for at jeg får låne hans historie.

Mørket banker på døra

November. Den mørkeste måneden i året. Det er mørkt når jeg står opp, det er i ferd med å mørkne når jeg drar hjem fra jobb. Det eneste lyset jeg får i løpet av dagen er når jeg har inspeksjon, men en drøy halvtime er for lite. Om det er årstiden eller om det er andre faktorer som spiller inn det vet jeg ikke, men november er ofte en tid der depresjonen river og sliter i meg. 

Så, hva gjør jeg nå?

Jeg har en bakgrunn som gjør at jeg er sårbar overfor mange ting. Det trenger ikke å være ytre påvirkning, som stress, konflikter osv., jeg er min egen verste fiende og kan tenke meg selv inn i en depresjon. Nå har jeg fått hjelp til å håndtere mange av følelsene jeg har rundt traumet, og jeg liker godt bildet som sammenligner det mentale traumet med at en bil kjører over foten min. Foten ble skadet, men med tid og pleie har foten fått igjen mye av førligheten og gjør ikke så vondt lenger - selv om jeg aldri kan endre at den ble overkjørt. Jeg vil alltid halte litt. 

Problemet er at en annen bil har kjørt over den andre foten min, og den bilen står der fortsatt. Jeg befinner meg midt i et traume jeg ikke ser noen løsning på.  Jeg bruker mye krefter på å la være å gruble over mine foreldres valg om å vende meg ryggen, men jeg blir overfalt av tankene om natten. Nei, jeg ligger ikke våken og grubler, jeg drømmer om dem. Hver eneste natt tar hjernen min meg med til barndomshjemmet mitt, og kaster meg rundt i velkjente, forvridde omgivelser med menneskekarikaturer fra fortiden. Jeg gleder meg til å sovne om kvelden, fordi jeg håper på litt ro og hvile, men jeg gruer meg samtidig voldsomt til å legge meg, fordi jeg vet at jeg vil bli hjemsøkt av marerittene. Jeg er utslitt når jeg våkner om morgenen, og er enda mer sliten på kvelden. Det er vanskelig å gå når det står en bil på foten min.

Og nå spiller jeg på lag med depresjonen. Jeg inviterer den inn, ønsker den velkommen. Jeg hjelper den med å få fotfeste ved å la være å gjøre gode ting for meg selv. For sammen med depresjonen kommer spiseforstyrrelsen. Jeg spiser hele tiden, føles det som. Jeg klarer ikke å være rolig hvis jeg vet at det ikke er noe godt i skapet, og jeg spiser så fort at jeg ikke klarer å nyte noen ting. Og når sukkeret og fettet har gjort sitt, sitter jeg igjen med en indre angst og uro som fungerer som bensin på bålet. En endeløs sirkel av negativitet. Fordi jeg ikke fortjener å ha det bra. Jeg må jo ha gjort noe forferdelig grusomt hvis ikke engang mine egne foreldre vil snakke med meg, sant? Jeg trodde kjærligheten til sine barn var den sterkeste kjærligheten i verden, men der tok jeg feil. Hvordan kan jeg være glad i meg selv når de velger hverandre fremfor meg?

Det føles riktig å forsvinne inn i mørket nå. Det føles riktig å dyrke de negative tankene, å trykke meg selv ned, fordi det harmonerer med det bildet jeg har hatt av meg selv i hele mitt liv. Et dårlig menneske fortjener ikke å ha det bra. 

Men...

Rebellen i meg har våknet. Den redde lille jenta inni meg har fått en forkjemper, som nekter å la henne lide. Den setningen jeg tok med meg fra traumeterapien gir gjenlyd i meg. Det var ikke min skyld. Selv om jeg har all grunn til å føle meg elendig, så kan jeg ikke la meg gjøre det. Jeg må gjøre det som er bra for meg, for min egen del og for min familie. Jeg må late som om jeg har det bra, jeg må leve som om jeg har det bra. Å bære nag til de som har gjort meg vondt er som å drikke gift og forvente at noen andre skal dø (i følge en berømt person jeg ikke husker hvem er).

Hvordan tar jeg tak i dette? Jeg har tidligere erfart at ved å ta tak i en ting kan det ha innvirkning på andre ting. Og det lureste jeg kan ta tak i nå er maten. Ved å spise balansert, vil kroppen bli mer balansert, og da er det håp om at også det mentale blir mer balansert. Det er lov til å håpe, ikke sant? Jeg må bruke dagen i dag og i morgen til å planlegge, til å overbevise meg selv om at det er det riktige å gjøre, til å forberede meg på å måtte kjempe mot stemmen i hodet som kommer til å motarbeide meg på alle tenkelige plan. Det kommer til å bli vanskelig, fryktelig vanskelig. Men jeg må gjøre det.

Hvordan?

Det beste kostholdet for meg er lavkarbo. Ingen over, ingen ved siden. Selv om jeg vet at gradvis nedtrapping sikkert er det lureste, så må jeg gjøre det på den verste måten. Cold turkey. Det er en klisjé å starte på en mandag, men sånn blir det. Jeg tar gjerne i mot heiarop og støtte...

Snakkes.

 

Jeg har så lyst

Jeg innrømmer det. I kveld har jeg enorm lyst til å spørre mamma hva hun egentlig tenker med. Jeg har lyst til å være direkte. Men jeg velger det sikre, det vanlige. For jeg vil ikke ødelegge hennes liv.

Hva sier det om meg?

Jeg er tydeligvis et dårlig menneske.

Kjerringa som trodde hun klarte alt

Hun gikk hardt ut, kjerringa. Kom ut fra traumebehandling og var skjør og sårbar, men reiste seg opp, plastret seg sammen og kastet seg ut i jobb igjen da skoleåret begynte. Forbannet seg på at hun skulle klare det og gjorde det hun kunne for å fylle fritiden med gode ting. Hun herjet i hagen, gravde opp stubber og gjenstridige røtter, flyttet på stauder og rosebusker og satte ned massevis av løk. Alt ble gjort klart til vinteren. I tillegg bestemte hun seg for at hun skulle bli forfatter, og begynte på krimkurs. Hun skriver hver eneste dag, både på manus og i blogg, og hun er i ferd med å finne sin stemme. 

Kjerringa er sta, det skal hun ha. Hun jobber hardt med å kontrollere de vonde tankene som fortsatt ligger der, og nekter å la dem styre livet hennes. Hun klarer nå å se reklame for skrei og kaviar, og bryter ikke sammen når hun ser fiskebåter og eldre menn i oljehyre på TV. Hun jobber aktivt med å gjøre meningsfylte ting, og prøver iherdig å ha et så normalt liv som mulig. Hun er faktisk så flink til å skyve bekymringer unna at hun ikke lenger merker dem, kropp og hjerne er adskilt og frakoblet. Men kroppen hennes nekter å la seg ignorere. Den sier i fra når hun har gått for langt, når hun har ignorert den for lenge. Og da er veggen nær.

Jeg skal slutte å snakke om meg selv i tredje person. Jeg er sliten. Jeg føler ikke glede på samme måte lenger, og jeg har ingen tiltakslyst. Jeg er på jobb, rent fysisk, og jeg har undervisningen jeg skal ha. Men når det er pause sitter jeg med et eller annet planløst spill, for å koble ut. Jeg klarer ikke å skrive noe særlig, jeg klarer ikke engang å begynne på en ny serie på Netflix. Jeg sitter bare og ser repriser, lar meg selv bli matet med gammelt oppgulp, så jeg slipper å tenke. Egentlig vil jeg bare sove, men jeg drømmer så mye om natta at jeg er sliten når jeg våkner, så jeg gruer meg til å legge meg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, for å være ærlig. For midt oppi alt dette går jeg med grubling jeg ikke legger merke til, grubling over mine egne foreldre som har valgt meg bort fra livene sine. Jeg nekter å tenke på det, men kroppen min vet hva som foregår, og jeg lar meg påvirke av at andre snakker om sine foreldre. Det er en stor sorg dette, som jeg ikke kan behandle på samme måte som traumene, simpelthen fordi den ikke ligger i fortiden, det foregår nå. Og nå når julen nærmer seg kryper skuldrene mine oppover mot ørene og nekter å la seg senke.

Det aller verste oppi det hele er at den eneste personen som kan gjøre noe med dette er meg selv, og det er jeg smertelig klar over. Jeg får det bare ikke til. Fordi akkurat nå føler jeg ikke at jeg er verdt å kjempe for. Og det er trist.

Sånn. Dokumentasjon på gode og dårlige dager hører med i en ekte blogg, gjør det ikke?

 

Give aways på Facebook

Jeg er en gæmlis og holder meg stort sett til Facebook når det kommer til sosiale medier. Nå er det primært skrivegrupper jeg bruker Facebook til, selv om det er koselig å se hva venner og kjente driver med også. Dessverre drukner de interessante postene i reklame, men det aller verste jeg ser er alle de som hopper fra give away til give away og legger igjen et hjerter eller en størrelse eller en farge på det de vil ha. Hadde jeg kunnet reservere meg mot slike poster hadde jeg gjort det tvert, men den funksjonen har jeg ennå ikke funnet. Hva er det med folk som absolutt må ha ting gratis?

De fleste her i landet har alt de trenger. De fleste har sannsynligvis mye mer enn de trenger også, så hvorfor denne trangen til å stappe enda mer inn i de overfylte hjemmene sine? Vi lever i et samfunn preget av overforbruk, og jordkloden vår er ikke tjent med dette. Jeg skulle ønske at disse bedriftene heller valgte å gi bort tingene sine til frivillighetssentraler og andre organisasjoner som sørger for at de som har minst her i landet kan få litt hjelp. Tenk om de kunne ha bidratt til at mennesker som har lite kan få litt glede av poser med sminke, nye støvletter eller noen nøster garn?

Fra nå av kommer jeg til å kommentere alle slike poster som kommer opp i feeden min med akkurat dette forslaget. Jeg ønsker å sette fokus på dette, både i forhold til bedriftene men også til disse vennene som bedriver slik tigging. Det er en uting. Og for ordens skyld: jeg vet at det også er mennesker som deltar i slike give aways som virkelig trenger de produktene, det er ikke disse jeg kritiserer. 

To sinte innlegg på en dag. Jaggu.

Nå har du gått for langt, Anne Brith!

Du har gjort barna dine til butikk. Du har skruppelløst utnyttet dem for egen vinning. Du har eksponert dem i alle tenkelige situasjoner og du har utsatt dem for fare ved å legge ut informasjon om hvor de befinner seg, alene. Dette er forkastelig oppførsel, en mor skal beskytte barna sine, ikke gjøre livene deres vanskeligere. Men nå, når jeg ikke trodde gikk an å synke dypere, så går du hen og gjør dette. 

Hvordan kan du gå ut med at et av barna dine muligens er homofil? Et menneskes seksuelle legning er en privatsak. Å spre rykter om andre er ondsinnet. Du velger å utlevere barnet ditt for alle som vil lese. Tenker du over hva dette vil bety for barnet ditt? Eller rettere sagt, barna dine?

Hvordan vil det være å gå på skolen på mandag, tror du? Når mora di har spekulert i hvem du tiltrekkes av på internett? Du har tidligere beskrevet at et av barna dine blir mobbet, tenk hva medelever og andre kan få seg til å si nå? Du henviser forøvrig til din kompis Espen, kanskje du skulle ha snakket litt med ham før du smurte feilgrepet ditt utover nettsidene. Ville han ha godtatt at foreldrene hans avslørte hans legning, kanskje før han innså det selv?

Dette er noe av det styggeste jeg har sett en mor gjøre. Du risikerer ikke bare å miste respekten til leserne denne gangen, du risikerer å miste dine barns respekt. Tenk litt på det.

 

NaNoWriMo - dag 8

Det gikk som jeg fryktet, jeg ga opp. Story of my life. Jeg går ut i stor stil, og faller sammen som en bylt underveis. Det var mye som hendte i livet mitt i forrige uke, og den som leste det innlegget jeg slettet fikk vel med seg det. Men, jeg hadde to valg. Jeg kunne enten gi opp - og da mener jeg gi opp i større forstand enn bare skriveutfordringen - eller jeg kunne bite tennene sammen, ta meg selv i nakken eller hvilken som helst annen klisjé. Og som den fighteren jeg har innsett at jeg er, valgte jeg selvfølgelig det siste. Jeg har hatt veldig lyst til å blogge om akkurat den prosessen, men jeg har hatt så abnormalt mange lesere i det siste at jeg rett og slett ikke turte... Er ikke det rart? Andre ville vel ha kastet seg over den økte lesermassen, mens jeg heller trekker meg unna. Snodig. Nå har det roet seg, så da skriver jeg litt. :)

I går gjorde jeg noe annet drastisk. Jeg skriver jo på et krimmanus, men jeg har ikke vært helt fornøyd med det. Så, istedet for å pusse og flikke på noe som i utgangspunktet ikke var så bra, valgte jeg heller å forkaste alt sammen. Jepp, nesten 30 000 ord rett i søpla. Jeg begynte på nytt, jeg. Ikke med selve historien, den surrer og går i bakhodet og lite er forandret der. Det er oppbyggingen, språket, flyten som er endret. Håper det fungerer bedre nå. 

Og sånn går no dagan.

Noen tekniske spørsmål

Dere som kjenner denne bloggplattformen godt, kan dere hjelpe meg litt? Jeg lurer litt på dette med trafikk. På andre plattformer kan man se hvor leserne kommer fra og hvordan de har kommet seg til bloggen, ved hjelp av linker osv. Finnes det her? Og er alle lesere reelle, eller registreres også sånne BOT-er fra google (eller hva de nå heter)?

Jeg har nemlig hatt unormalt stor trafikk de siste dagene, og det er spesielt ett innlegg som leses. Det er en oppskrift, så hvis jeg legger godviljen til så kan jeg se for meg hvordan akkurat denne oppskriften inspirerer leser etter leser og at det kreeres slike produkter over det ganske land. Men, noe sier meg at det ikke er så enkelt, og da vil jeg gjerne komme til bunns i denne saken. Hva er det som gir det økte lesertallet?

Noen som kan kaste litt lys over denne saken for meg?

NaNoWriMo - dag 3

Gårsdagen ble litt annerledes enn forventet, så det ble ikke noe skriving på meg. Jeg måtte heller gå i meg selv og finne styrke i noe som er veldig vanskelig, men en god natts søvn jaget ting på flukt og i dag er jeg tilbake i skriveform. I følge kalkulatoren på NaNoWriMo.org er jeg nå oppe i 7858 ord, som tilsier at hvis jeg skriver like mye pr. dag som jeg har gjort disse to dagene så er jeg ferdig med 50 000 ord den 20. november.

Så langt har jeg skildret undring over at utstyr på månen plutselig ikke fungerer, og jeg har vært inne på soverommet til den amerikanske presidenten og lekt litt med tanken på hvordan det ser ut og hva han sover i. Jeg har også beskrevet oppskytning av en rakett som skal ta seg opp til månen for å finne ut hva som er galt med utstyret, og tankene rundt dette mysteriet. Akkurat nå har jeg kommet til det punktet at astronautene vender skipet sitt mot månen, for så å finne ut at det ikke er noe der. Hva farer gjennom hodene deres stilt overfor noe så ufattelig? Og hvordan blir det mottatt av resten av verden?

Mye å boltre seg i her, og massevis av muligheter til å skrive mange, mange ord. Dette er morsomt!

Jeg, meg og ingen

JEG får til. JEG går på jobb, lærer bort, lærer litt selv, deltar, reflekterer. JEG klarer det. 

JEG kommer hjem fra jobb, hjelper til med lekser, lager middag. JEG tar med meg en unge i sofaen, prater om viktige ting, JEG utgjør en forskjell.

Men JEG får til så mye at JEG ikke slipper MEG til, for hvis JEG lar MEG få bestemme, så blir JEG INGEN. Og INGEN, det er den JEG er når JEG får nok av MEG. INGEN er sårbar, INGEN hører den vesle jenta som sitter inni MEG og gråter. INGEN hører den lille jenta rope etter mamma, for mamma er der, men mamma vil ikke vite av MEG så da smuldrer JEG bort og INGEN står igjen. Alene. Sårbar. Vil så gjerne klare alt, men bommer på noe. Og hvis JEG bommer på noe, så blir JEG igjen til INGEN. 

JEG, MEG og INGEN. Tre stykk i en. Sterk og svak. I kveld bare svak.

Vanskelig.

NaNoWriMo - dag 1

I går hadde vi Halloween-party hjemme hos oss, en av tenåringene hadde invitert alle i klassen og det ble en suksess. Planen var at de skulle se skrekkfilm, men den de valgte var så skummel at de ikke turte å se den, så da gikk de heller en runde i nabolaget først og så hadde de morderjakt i stua i stedet. Jeg ble forvist til skrivestua mi, og jeg hadde egentlig planlagt å sitte der og skrive litt, forberede til dagens oppstart på skrivinga, men jeg var så sliten etter å ha vært på jobb, handlet inn til party, rydda og pynta stua og bakt kake at jeg bare datt ned i en stol med Netflix og Mindhunter. Spenninga var stor i morges, skulle jeg virkelig kaste meg over denne utfordringen, og forplikte meg til 1667 ord hver eneste dag i november? Og hva skulle jeg skrive? Krim eller dystopi?

Løsninga ga seg selv, gitt. Jeg kom på jobb, hadde en time undervisning og så hadde jeg fritime. Og i løpet av den og lunsjen har jeg nå kommet opp i anstendige 3149 ord. Jeg tenkte å prøve meg på dystopien først, og det går virkelig over all forventning. Målet er at jeg skal klare fem tusen ord i dag, jeg har ingen planer i ettermiddag og har lyst til å utfordre meg selv. Men jeg har et spørsmål til dere:

Har dere lyst til å lese det jeg skriver? En liten smakebit? Det kan være moro å se en bok bli til, selv om denne boka bare er venstrehåndsarbeid. Jeg skriver uten filter, sjekker ikke kilder og gjør ikke veldig grundig research, og driter i om det kommer noen grammatikkfeil eller sukkersøte klisjeer. Målet er å skrive, ikke å skrive fantastisk. Hyl ut om det er interesse for det!

Regner med at det kommer en liten oppdatering i kveld også.

Ha en fin dag!

Oppladning til NaNoWriMo - interessant artikkel av Tom Karp

Jeg har bestemt meg for å skrive femti tusen ord på en måned. Det er en stor oppgave, og sjansen for at jeg ikke klarer det er stor. Likevel har jeg tenkt å kaste meg ut i det, og se om jeg klarer å bestemme meg for å gjennomføre, samma hva som skjer. I min søken etter inspirasjon fant jeg denne artikkelen, som er skrevet av Tom Karp. Han er professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania, har doktorgrad i endringsledelse, er sivilingeniør og bedriftsøkonom og har vært leder i næringslivet. Her handler det om hvor lurt det er å BESTEMME SEG!

 

Det er lurt å bestemme seg 

Hvis du vil utnytte viljestyrken din til fulle, må du bestemme deg for hva du vil. Ta et valg og velg bort noe annet, skriver Tom Karp i en ny bok.

 

Å si nei til fristelser.

Til muligheter.

Til å innfri andres forventninger.

Til alltid å etterstrebe egne høye krav.

Dette krever selvdisiplin, og at du er trygg på deg selv. Viljestyrke har som utgangspunkt at du klarer å ta valg. Allerede her faller mange av. Hvorfor? De klarer ikke å velge og forplikte seg til valget.

I vår samtid har mennesker flest mange valg. Du har mange valg. Barry Schwartz er professor ved Swarthmore College i USA. Han hevder at vi i vestlige samfunn streber etter å maksimere vår velstand ved å gi individet stor frihet og mange valgmuligheter. Vi bombarderes derfor med alternativer. Det er mange beslutninger som skal tas, hele tiden. Tenk deg at du er på en kaffebar. Du vil bare ha en kaffe. Først må du velge hva du skal ha fra en ganske omfattende meny. Så om kaffen skal være enkel eller dobbel. Om du skal ha en stor, middels eller liten kopp. Om den skal lages med helmelk, lettmelk eller soyamelk. Og om du skal ta den med eller sitte i kaffebaren.

Du overøses med informasjon, kunnskap og muligheter som skal gjøre livet ditt bedre, men denne overfloden paralyserer mange. Du bruker tid og energi på beslutninger. Store og små spørsmål opptar deg, og du tar bevisste og ubevisste valg. Når du er i matbutikken og skal handle middag til familien, tenker du selvfølgelig på hva du skal handle. Kanskje du har skrevet en handlelapp og allerede tatt flere valg før du dro til butikken. Når du går blant butikkhyllene, tenker du på hva varene koster. Om barna liker det du kjøper. Hvor lang tid det tar å lage det til. Om du har noen av råvarene i skapet hjemme. Om det er sunt nok.

Manglende ressurser

Psykologer har også funnet at en del mennesker i tillegg sliter med tanken på om valget de har tatt, egentlig er det beste, og om det finnes bedre alternativer. Derfor kommer noen hjem etter en slitsom runde i matbutikken med mas, køer og tunge matposer, og tenker at: Æsj, jeg burde ikke kjøpt spagetti, det er for mye karbohydrater, det hadde vært mye sunnere med torsk og gulrøtter, hvorfor kjøpte jeg ikke det i stedet? Og så plager de seg selv med de dårlige valgene de mener de tok.

Ifølge Schwartz gjør vår frihet oss mindre lykkelige fordi vi paralyseres av det store antallet valg vi utsettes for og ansvaret som følger med, av ansvaret for beslutningene som tas og redselen for å bli skuffet. Jo flere valg vi må gjøre i løpet av en dag, jo vanskeligere er det for hjernen, og jo mer tilbøyelige er vi til å ta snarveier. Da blir vi impulsive og tar avgjørelser vi vet vi ikke burde ha tatt. 1/4 Poenget er å slippe å mobilisere viljestyrke hver gang du tar valg. Færre og enklere valgsituasjoner gjør det lettere å velge smart. Er målet å drikke mer vann og mindre brus, sørg da for å ha noen vannflasker stående fremme hele tiden. Da slipper du å gå til kjøleskapet og gjøre valget. Og du kan gå lenger. Unngå å ha brus i kjøleskapet, da blir valget enda enklere.

For å gjøre valg må det tas beslutninger, de kobler tanke, følelse og handling. Hvordan kan du lære å ta bedre beslutninger? Vanlige råd er at de helst bør være rasjonelle, de bør knyttes til langsiktige mål og ikke baseres på følelser. Det er lettere sagt enn gjort. Mange vet hva de bør gjøre, men de gjør det ikke allikevel, særlig ikke når det kommer til viljerelaterte utfordringer. Mange tror det dreier seg om intellektuell kapasitet, men det er ikke nødvendigvis det det står på. Ledelsesforskerne Jeffrey Pfeffer og Robert I. Sutton har skrevet en hel bok om det de kaller «the knowing?doing gap». Selv om man har kunnskap nok til å foreta et riktig valg eller utføre en riktig handling, gjør man ofte ikke det man vet man burde gjøre, sier Pfeffer og Sutton. Og det gjelder ikke bare ledere. Det gjelder oss alle. Hvorfor? Som regel er forklaringene som gis at det skyldes manglende ressurser. Du har for eksempel ikke nok tid, penger, kunnskap, erfaring eller nettverk. Er det virkelig sånn, eller er det bortforklaringer?

En stri elv

Nyere teorier i psykologi hevder at det ikke er slik at vi enten tenker, føler, husker, lærer, analyserer eller planlegger. Vi er snarere mer eller mindre engasjert i forskjellige mentale ytelser parallelt. Hjernen og vårt nervesystem er konstant i aktivitet i mange områder og ikke bare i isolerte regioner. Vårt mentale liv kan til enhver tid beskrives som et stort antall delprosesser som kjører parallelt. Disse er som en stri elv i vårløsningen fylt med greiner, blader, rusk og rask som flyter av gårde i strømmen. Noe fester seg til elvebredden og blir hengende, klumper seg sammen og vokser, annet forsvinner fort.

Til enhver tid foregår det mengder av aktiviteter i hjernen. Noen av disse er svært kortvarige (eksempelvis aktiviteten som gir smerteopplevelse ved et stikk), noen er forholdsvis kortvarige (aktiviteten som er knyttet til oppmerksomhet og språklige episoder), noen er nokså langvarige (aktiviteten som skaper motivasjon) eller svært langvarige (aktiviteten som er knyttet til målsettinger, mellommenneskelige forpliktelser og viljestyrke). Det er ikke slik at vi benytter våre ressurser i en bestemt rekkefølge ? at følelser etterfølges av tenkning som så gir anledning til læring. Mange av delprosessene «går av seg selv» utenfor vår kontroll. Andre kan eller må styres av oss.

Forskere mener at våre følelser representerer nivåer av analyse vi ikke før var klar over, og at følelser spiller en rolle når vi tar beslutninger. Hvorfor det? Følelser inneholder erfaringer, og delene av hjernen som prosesserer følelser, prøver hele tiden å finne ut hva som skjer, og hvordan best håndtere situasjoner for egen følelsesmessig vinning. Hjernen pulserer med kjemisk og elektrisk aktivitet, den ekspanderer, trekker seg sammen og ekspanderer igjen ? den er det man gjerne  kaller plastisk. Erfaringer blir minner. Neste gang vi erfarer lignende situasjoner, har hjernen laget seg nye koblinger basert på tidligere erfaringer og er klar til å forutse hva som kan komme til å skje.

Beslutningskraft

Men følelser inneholder mange feilkilder. En slik feil er at kortsiktig vinning ofte blir prioritert når vi tar valg. Hjernens evne til å påvirke egne beslutningsprosesser og reflektere over valg er sentral, likeså evnen til å minimalisere feilkilder. Hjernen kan lagre informasjon, skape assosiasjoner og bruke disse til å løse problemer. Når vi skal ta beslutninger, prøver de fleste av oss å resonnere oss frem til en fornuftig løsning. Men den delen av hjernen hvor dette foregår ? prefrontal cortex ? er en sårbar konstruksjon. Den er ikke laget for å håndtere store mengder data på en gang. Når prefrontal cortex overbelastes, klumper den sammen innkommende informasjon for å gjøre datastrømmen mer håndterbar, noe som øker muligheten for feil.

Da sliter de fleste av oss med å ta beslutninger. Når vi strever med å gjøre valg, konkurrerer ulike deler av hjernen med hverandre fordi de har mottatt forskjellige signaler. Noen ganger er denne «debatten» dominert av sterke følelser, andre ganger er den rasjonell. Det foregår en konkurranse. Nevroforskere sammenligner denne konkurransen med naturlig utvalg og seleksjon: De sterkere følelsene eller tankene fortrenger de svakere og er de som i størst grad påvirker våre handlinger. Evnen til å påvirke denne konkurransen og ta beslutninger og regulere atferd er derfor noe av det sentrale hva angår bruken av viljestyrke.

«Decision is the ultimate power», sier selvutviklingsguruen Anthony Robbins. Det engelske power kan oversettes med makt, men også med kraft. Makt er et ladet ord i norsk språk, kraft er derfor kanskje et bedre begrep i denne sammenheng. Kraften i det å bestemme seg for noe er essensen av å bedre utnytte viljestyrken. Bestem deg for at du skal trene tre ganger i uka. Eller for at du skal skru av mobiltelefonen om kvelden. Eller for at du ikke skal spise godteri foran tv-en hver kveld. Og gå for det. Dette er en kompleks og ressurskrevende psykologisk og nevrologisk prosess som er noe mer enn bare å si ja eller nei.

Et gjennombrudd

En av dem jeg har intervjuet i forbindelse med mine undersøkelser, er Thomas Lund Nielsen. Han husker at han som liten ikke skjønte hvorfor alle de andre barna ga seg så fort nettopp når leken begynte å bli morsom. Han ville holde på lenger når de andre gikk lei. Han kunne bli sittende i sandkassa og fortsette for seg selv. Han ga seg ikke. Da han var ung, bodde han med familien i Mexico. Han gikk på katolsk skole, oppdaget karate og begynte å trene denne kampsporten. På den tiden var han liten av vekst, og da han begynte med karate, fikk han mye juling. Men det var ikke størrelsen som var grunnen, derimot at han ikke var tøff nok i hodet. Han bandt seg veldig, turte ikke slippe seg løs.

Gjennombruddet kom da han 15 år gammel var på seminar med karateklubben. Da  hørte han kajakkhelten fra gullfireren som vant OL-gull i Mexico i 1968, Egil Søby, snakke om mental trening. Om det å sette seg mål, snakke positivt til seg selv, ta en sjanse og gå for den. Thomas har siden fått svart belte i karate, vært operatør og befal i en av Forsvarets spesialavdelinger, og er i dag daglig leder i et IT-selskap. Thomas forteller meg at han var som en svamp, sugde til seg all den læringen han kunne få. Etter å ha hørt Søby snakke, begynte han å eksperimentere med det han kaller «å kjøre film i hodet». Han visualiserte at han slapp seg løs, at han turte å tape, men enda viktigere: at han gjorde det bra. Etter hvert begynte det å løsne, og han skjønte i 17-årsalderen at hans mentale innstilling hadde stor innvirkning på hans prestasjoner. Når han «kjørte film», fikk han en indre ro, en visshet i forkant om at det han skulle gjøre, kom til å gå bra. Thomas mener han lærte å «programmere» seg selv. Og at han ble bevisst viktigheten av det å bestemme seg for noe.

Ta et valg

Jeg nevner Thomas Lund Nielsen her fordi jeg tenker at det du kan lære av ham, er det å bestemme deg for noe og gå for det. Kraften i det å bestemme seg har å gjøre med at du velger noe som er viktig for deg. Når du har bestemt deg, kan du aktivere viljestyrken din. Det betyr:

Å forplikte deg til det du ønsker å få til.

Å bestemme deg for å gjennomføre (omsette forpliktelsen til handling).

Å stå gjennom det du har bestemt deg for.

Å belønne deg selv når du gjennomfører, og har gjennomført, det du har bestemt deg for, og lære av dette.

Å lage rutiner og vaner av noe av det du har vært gjennom.

Dette er en mental- og affektdrevet prosess som aktiverer viljestyrken din. En prosess de fleste kan lære. Et godt sted å starte er å utsette seg selv for færre valgsituasjoner. Viljestyrke er en begrenset ressurs, bruk den der den er viktig for deg. Ikke bruk energi på det du ikke kan gjøre noe med. Tren deg også på å ta en beslutning og stå for den. Dette bør du gjøre fordi viljestyrken er avhengig av ditt energireservoar. Det å aktivere viljestyrken er noe av det mest ressurskrevende du kan gjøre. Din energi brukes fort opp når du mobiliserer viljestyrke. Du må derfor være strateg i eget liv og finne ut av hva du skal bruke viljestyrke på, og hva du skal la være. Gode rutiner og vaner er også et viktig supplement til viljestyrke. Rutiner og vaner gjør du på autopilot, det vil si at du slipper å bestemme deg for noe, og du sparer ressurser. 

Kunngjøring

I dag tok jeg avgjørelsen. Jeg skal være med på NaNoWriMo. Kort fortalt er dette en skriveutfordring, der man utfordres til å skrive 50 000 ord i løpet av en måned. Man kan i teorien skrive en hel roman på den tiden, men hensikten er ikke å skape et mesterverk på kort tid. Man skal oppmuntres til å skrive mye hver dag, og da blir det mye søppel og ræl. Men, skal man skrive en bok trenger man mengdetrening, og det får man i fullt monn her.

Jeg har brukt dagen i dag til å finne ut om jeg skal skrive videre på et av prosjektene mine eller om jeg skal begynne på et helt nytt et, og valget falt på det sistnevnte alternativet. Det blir en dystopi, altså en beretning om at noe skjer i verden som gjør at den blir et verre sted å leve, og selv om jeg har lyst til å bringe ville og gale konspirasjonsteorier inn i virkeligheten har jeg heller valgt å skrive om et naturfenomen som oppfører seg rart. Akkurat nå slenger jeg bare ideer på bordet og brainstormer som en villmann, og jeg lover at jeg skal si fra hvis jeg finner ut noe lurt. 

For å få maks utbytte av dette tenker jeg å holde rede på resultatene mine her på bloggen. Heiagjenger ønskes!

Og til alle andre...vi ses i desember. :D

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018
fabelastisk

fabelastisk

46, Trondheim

Ungdomsskolelærer som elsker strikking, hagearbeid og dyr. Brenner for psykisk helse og jobber for å fjerne tabuet rundt seksuelle overgrep og psykiske lidelser. Noen av postene mine kan ha triggende innhold, som skildringer av overgrep, og skadelig bruk av mat. Les med respekt og ta vare på deg selv.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker