Som å pusse tenner

De fleste barn gleder seg til å bli voksne, fordi de tror at de får lov til å gjøre hva de vil. Være oppe lenge, bruke penger på morsomme ting og spise godteri hver dag. Vi som har levd en stund vet naturligvis at dette er en sannhet med modifikasjoner, vi vet at alt vi gjør eller lar være å gjøre får konsekvenser, og derfor velger vi stort sett å gjøre det som er lurt på lengre sikt.

De fleste voksne prøver å spise noenlunde fornuftig, betaler regninger innen forfall og har en liten bufferkonto i tilfelle vaskemaskinen skal ryke. De fleste voksne sørger for å holde huset i orden, kler seg etter været og bruker solkrem for å beskytte huden. De drar på jobb hver dag, kjører ikke for fort og sniker ikke på trikken, og selv om det slippes en helt ny sesong av yndlingsserien på Netflix så ser de ikke alt i ett jafs. De fleste voksne er ganske fornuftige og velger å gjøre ting som gjør at livet ikke blir for ubehagelig eller uforutsigbart. 

Men, noen ganger kan livet bli av en sånn art at det blir vanskelig å gjøre disse tingene man vet man bør gjøre. Sykdom kan gjøre sitt til at de mest dagligdagse ting som det å ta en dusj kan virke uoverkommelig, og da er man nødt til å endre tankemønster. Jeg har hatt perioder der jeg ikke har orket å gjøre noen ting, der det eneste jeg har klart er å ligge i senga i fosterstilling og oppleve at kroppen gjør det den trenger for å overleve. Jeg har lyttet til de jevne hjerteslagene og hørt min egen pust, fascinert over at kroppen fortsatt har insistert på å fortsette å leve. Men en ting har slått meg, og det er at selv om jeg har vært så langt nede at jeg ikke har orket annet enn å eksistere, så har jeg fortsatt pusset tennene hver dag

Hvorfor? Hva er det som gjør at jeg fortsatt har gjennomført dette ene, enkle ritualet? Det er definitivt ikke fordi jeg var så opptatt av tannhelse på den tiden, ei heller fordi det var mer behagelig å legge seg med frisk smak i munnen. Sånne ting var ikke i tankene mine på den tiden. Så hvorfor gjorde jeg det? Den eneste forklaringen jeg kan finne er at det har vært en vane i så mange år at jeg rett og slett gjør det helt instinktivt. Og her ligger nøkkelen til å klare å gjøre alle de tingene jeg bør gjøre hver dag. Jeg må tenke på de handlingene som like nødvendige som det å pusse tennene. Jeg må ha en plan om å gjennomføre alle de bittesmå tingene som til sammen fører til at livet mitt blir litt bedre, inntil de er etablert som en vane jeg ikke glemmer eller velger bort. Liten erkjennelse som potensielt kan føre til store ting. For meg gjelder det ting som å ta kosttilskudd, spise noenlunde variert og fornuftig og sette av litt tid for meg selv hver dag. Og etterhvert, kanskje jeg kan legge til andre ting, som trening. Små steg. Det gjelder å bryte ned det store målet til bittesmå deler, og så begynne med en av de delene. Babysteps.

Og snart skal jeg hente kattene mine. <3







 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

fabelastisk

fabelastisk

45, Trondheim

Ungdomsskolelærer som elsker strikking, hagearbeid og dyr. Brenner for psykisk helse og jobber for å fjerne tabuet rundt seksuelle overgrep og psykiske lidelser. Noen av postene mine kan ha triggende innhold, som skildringer av overgrep, og skadelig bruk av mat. Les med respekt og ta vare på deg selv.

Kategorier

Arkiv

hits